Romjulen ruller videre

Veien til fullendt bedring er lengre og tyngre enn jeg først fikk inntrykk av. Jeg var forberedt på dette, siden bedringen etter en smell alltid går fortest i begynnelsen. Jeg hadde allikevel på mitt optimistiske vis innbilt meg at jeg skulle være tilbake på beina før nyttår, men nå ser jeg at det ikke blir slik.

Ellen og Lisette dro ut sammen i dag og tok en titt. Situasjonen i Oscilia er fortsatt stabil, og det virker som om det gjennomgående holder seg over frysepunktet under dørken. I Nemi har vannstanden holdt seg noenlunde jevn siden jeg dro, men etter at mildværet nå har meldt sin ankomst, har vannet steget en tomme. Jeg får vel i det minste ta en titt til før nyttårsaften, dersom det ikke fryser grundig på igjen.

Livet på land er som vanlig særs behagelig. Jeg har nå sittet og sett et par episoder av The Real Heroes of Telemark, mens Ellen har jobbet med et maleri av Nemi. Jeg tvilte et øyeblikk da hun tilbød seg å gjøre det. Har du noensinne måttet skyte bikkja di fordi du simpelt hen har vært ute av stand til å ta vare på den? Har du i tillegg lagt en plan for å gjøre det selv? Og ville du så ønsket deg et maleri på veggen for å minne deg på historien for all og evig framtid?

Etter å ha vurdert det en stund, har jeg kommet fram til at jeg ikke kan gjemme meg for konsekvensene av mine valg, spesielt ikke etter at prisen er betalt. Det hadde vært å redusere verdien på læringsopplevelsen, og det er jo tross alt det eneste jeg sitter igjen med.

Nå er det middag, på beste sorts juleskinke. Jeg skriver igjen når det dukker opp noe mer båtstoff, men det har det jo vært tynt med i det siste.