Veien til fullendt bedring er lengre og tyngre enn jeg først fikk inntrykk av. Jeg var forberedt på dette, siden bedringen etter en smell alltid går fortest i begynnelsen. Jeg hadde allikevel på mitt optimistiske vis innbilt meg at jeg skulle være tilbake på beina før nyttår, men nå ser jeg at det ikke blir slik.
Ellen og Lisette dro ut sammen i dag og tok en titt. Situasjonen i Oscilia er fortsatt stabil, og det virker som om det gjennomgående holder seg over frysepunktet under dørken. I Nemi har vannstanden holdt seg noenlunde jevn siden jeg dro, men etter at mildværet nå har meldt sin ankomst, har vannet steget en tomme. Jeg får vel i det minste ta en titt til før nyttårsaften, dersom det ikke fryser grundig på igjen.
Livet på land er som vanlig særs behagelig. Jeg har nå sittet og sett et par episoder av The Real Heroes of Telemark, mens Ellen har jobbet med et maleri av Nemi. Jeg tvilte et øyeblikk da hun tilbød seg å gjøre det. Har du noensinne måttet skyte bikkja di fordi du simpelt hen har vært ute av stand til å ta vare på den? Har du i tillegg lagt en plan for å gjøre det selv? Og ville du så ønsket deg et maleri på veggen for å minne deg på historien for all og evig framtid?
Etter å ha vurdert det en stund, har jeg kommet fram til at jeg ikke kan gjemme meg for konsekvensene av mine valg, spesielt ikke etter at prisen er betalt. Det hadde vært å redusere verdien på læringsopplevelsen, og det er jo tross alt det eneste jeg sitter igjen med.
Nå er det middag, på beste sorts juleskinke. Jeg skriver igjen når det dukker opp noe mer båtstoff, men det har det jo vært tynt med i det siste.
Wednesday, December 29, 2010
Tuesday, December 28, 2010
Here are some pics from our time on Oscilia up untill now.
Just a little something to watch while we are waiting for Henning to be operative again!
Nimo in the mast
Nimo is anxiuos to get on land and is sniffing in the air
Captain and me, the wife :)
Henning is trying a new water sport.
Nice and new paint after a week of work.
Working guys.
Fireguard.
Our man on welding. A real quelt.
Pretty boat, ay?
Just a little something to watch while we are waiting for Henning to be operative again!
Nimo in the mast
Nimo is anxiuos to get on land and is sniffing in the air
Captain and me, the wife :)
Henning is trying a new water sport.
Nice and new paint after a week of work.
Working guys.
Fireguard.
Our man on welding. A real quelt.
Pretty boat, ay?
Nice afternoons on deck, with food on the
barbeque, a good book in hand and a nice
little companion.
We barbequed on the afterdeck a lot this summer
From a trip to Bile.
And here is our captain, we are waiting for you, get well!
Saturday, December 25, 2010
How bad can it really be?
There's a question which has been asked a countless number of times, in many variations. Someone may ask "I'm looking to buy Boat X, but I don't feel ready for such a big boat without a thruster. How much do I need to budget to get one installed?" Someone else might say "I'm trying to choose between boats X and Y. Boat X is superior in almost every respect, but I really like that Boat Y has two engines, especially with regards to maneuverability. What's your advice?" I know this situation very well, because it appeared to me when I bought Nemi a few years ago. I asked the question in it's purest form: "How bad can it really be to maneuver a large single-shaft boat with no thrusters anywhere?"
As I soon discovered, there are as many ways of answering this question as there are of asking it, and the answers I got varied wildly. The most optimistic (people selling such boats) told me I wouldn't feel a thing, while the most pessimistic (people proud of ther new, huge 30-footer) told me in no uncertain terms that such activities were best left to grizzled old men with a lifetime of experience. In the end I listened to the poorly repressed optimist in my heart, and went for it. It has been an immensely valuable learning experience, maybe even enough so to justify the rather sad story Nemi has turned into.
You probably know most of the clichés by now, especially if you found this through Google. They're slow to react. They punish you severly for small mistakes. You must learn to think ahead. Yada yada. I'll cut all of that crap, and instead concentrate on the stuff I found out after I actually started using Nemi, which is hopefully the same stuff you haven't aready been told.
The first thing I learned is something I might have known on a subconscious level for years, but never thought enough about: When maneuvering at close quarters, it is more important to know what the boat cannot do, than what it can. If you figure that out, you can steer clear of any situation requiring an impossible maneuver to resolve. However, while this may be a simple concept, the details of the matter are rather complex. Most boaters of any experience will know that getting into a corner is a bad thing, but there is more to it than that. Initially I was highly skeptical about the boat's capacity to turn in confined spaces, and left myself a huge margin in every situation.
Having undertaken some maneuverability trials in open waters and learning more techniques for warping her around when there simply wasn't space to turn, I gradually gained the confidence to get into tighter spots. My experience with smaller single shafters was certainly a help, but there is a lot you won't learn if you don't have to. In other words, if it is at all possible to man-handle your craft when you need to, you will tend to allow the potential for such a need to develop. With Nemi weighing in at 35 metric tons, I didn't need telling that I must avoid those situations. Thus, there are a few widely discussed traits of such boats that I knew about on an intellectual level, but for which I had absolutely no feel.
Three of those traits come together to form an importan handling aspect: First, you must consider the direction of pull from your propeller. If it turns clockwise while under way, it will pull the stern to port when in reverse. Second, while the inertia of linear movement may seem disconcerting at first, it can be a great help in making tight turns. If you set the boat moving astern at half a knot, you can add quite a bit of power ahead before the movement reverses itself, and this helps inducing rotation. Third, the rotational inertia of a large boat can be considerable. This means that if you start a turn and let the boat sit dead in the water, it will keep turning for a while before it stops.
With the aid of the above, and considering that Nemi had a clockwise propeller and very little keel, I developed the following technique: Set the rudder 35 degrees to starboard, then alternate between forward and reverse at 30-50% rpm, so that the boat picks up 0.5-1 knot in either direction. Thus it is possible to make a full 360 degree turn inside a ~25m circle (roughly 1.5 times the boat length).
Having learned this, and having maneuvered alongside the dock on a spring a few times, I no longer felt intimidated by her, and this is when the joy of driving such a sluggish beast started sinking in. In Nemi, I can go alongside in a stiff offshore breeze, then peel and eat a banana before she starts moving away from the quay. Swell from passing boats no longer threatens to lift me onto the dock. And perhaps most importantly, as a friend of mine put it: "Wow, I just can't help getting a hard-on from controlling something this big!"
Nemi under way, with me on deck and the wife driving:
As I soon discovered, there are as many ways of answering this question as there are of asking it, and the answers I got varied wildly. The most optimistic (people selling such boats) told me I wouldn't feel a thing, while the most pessimistic (people proud of ther new, huge 30-footer) told me in no uncertain terms that such activities were best left to grizzled old men with a lifetime of experience. In the end I listened to the poorly repressed optimist in my heart, and went for it. It has been an immensely valuable learning experience, maybe even enough so to justify the rather sad story Nemi has turned into.
You probably know most of the clichés by now, especially if you found this through Google. They're slow to react. They punish you severly for small mistakes. You must learn to think ahead. Yada yada. I'll cut all of that crap, and instead concentrate on the stuff I found out after I actually started using Nemi, which is hopefully the same stuff you haven't aready been told.
The first thing I learned is something I might have known on a subconscious level for years, but never thought enough about: When maneuvering at close quarters, it is more important to know what the boat cannot do, than what it can. If you figure that out, you can steer clear of any situation requiring an impossible maneuver to resolve. However, while this may be a simple concept, the details of the matter are rather complex. Most boaters of any experience will know that getting into a corner is a bad thing, but there is more to it than that. Initially I was highly skeptical about the boat's capacity to turn in confined spaces, and left myself a huge margin in every situation.
Having undertaken some maneuverability trials in open waters and learning more techniques for warping her around when there simply wasn't space to turn, I gradually gained the confidence to get into tighter spots. My experience with smaller single shafters was certainly a help, but there is a lot you won't learn if you don't have to. In other words, if it is at all possible to man-handle your craft when you need to, you will tend to allow the potential for such a need to develop. With Nemi weighing in at 35 metric tons, I didn't need telling that I must avoid those situations. Thus, there are a few widely discussed traits of such boats that I knew about on an intellectual level, but for which I had absolutely no feel.
Three of those traits come together to form an importan handling aspect: First, you must consider the direction of pull from your propeller. If it turns clockwise while under way, it will pull the stern to port when in reverse. Second, while the inertia of linear movement may seem disconcerting at first, it can be a great help in making tight turns. If you set the boat moving astern at half a knot, you can add quite a bit of power ahead before the movement reverses itself, and this helps inducing rotation. Third, the rotational inertia of a large boat can be considerable. This means that if you start a turn and let the boat sit dead in the water, it will keep turning for a while before it stops.
With the aid of the above, and considering that Nemi had a clockwise propeller and very little keel, I developed the following technique: Set the rudder 35 degrees to starboard, then alternate between forward and reverse at 30-50% rpm, so that the boat picks up 0.5-1 knot in either direction. Thus it is possible to make a full 360 degree turn inside a ~25m circle (roughly 1.5 times the boat length).
Having learned this, and having maneuvered alongside the dock on a spring a few times, I no longer felt intimidated by her, and this is when the joy of driving such a sluggish beast started sinking in. In Nemi, I can go alongside in a stiff offshore breeze, then peel and eat a banana before she starts moving away from the quay. Swell from passing boats no longer threatens to lift me onto the dock. And perhaps most importantly, as a friend of mine put it: "Wow, I just can't help getting a hard-on from controlling something this big!"
Nemi under way, with me on deck and the wife driving:
Friday, December 24, 2010
Julestemning
Roen har senket seg, og stemningen har begynt å falle på plass. Mamma har gitt meg en seng på loftet og en tynn sommerdyne. Etter snart å ha sovet i hus i en uke, er kroppen delvis aklimatisert, og jeg sliter ikke lenger med varmen. Jeg kunne blitt vant til dette.
Jeg skrev en liten artikkel om reparasjon av propellskader i Juni, men den ble aldri publisert, siden jeg ikke fant noen bilder av den ferdige jobben. Etter i dag å ha konstatert at de bildene ikke finnes på laptopen min, bestemte jeg meg for å publisere allikevel, så får jeg heller oppdatere med noen flere bilder etter at Oscilia går på slipp til sommeren.
Ellen har vært kjempesnill og sett til båtene mens jeg har ligget invalid. Hun dro ut igjen i dag, og det virker som om situasjonen er relativt stabil, på tross av et par ting som bekymrer meg. Det var en liten perle med is på innsiden av eksosgjennomføringen på styrbord side, og jeg tør ikke å avskrive muligheten for at det er resultatet av en frostskade i kanalen på utsiden. Den ligger slik til at den ikke kommer til å tine på en stund, så jeg trenger ikke å ligge våken og uroe meg, men nå må jeg være på ballen hvis mildværet kommer.
En annen, større bekymring er at kjølsvinet i Nemi nå er gjennomfrosset. Jeg vet alt for godt hvordan det pleier å gå når skiten tiner, så her har jeg fått servert et noe udefinert tidspress på rivningsjobben. Jeg har jo ingen store verdier lagret ombord, men de langsiktige konsekvensene hvis situasjonen skulle utvikle seg i feil retning er strengt prohibitive. Her må det taes tak!Ellen tok noen bilder av båtene fra land, og det ser så hjemmekoselig ut! Tro det eller ei, jeg gleder meg til å kunne flytte tilbake. Bedringen i hofta går med stormskritt, og jeg sov natt til i dag helt uten å våkne av at jeg snudde meg. Hvis ting fortsetter i dette tempoet, er det ikke lenge til jeg er helt oppegående. Kanskje jeg til og med kan gjøre alvor av planen om å ta en natt eller to der ute i løpet av romjulen, selv om jeg må kline på plass Refleksen for at det skal bli levelig.
Freehanding the propeller with a grinder: Excellent!
Okay, I'll be the first one to admit that the title of this post is misleading, if not outright erronous. Propeller blade geometry is an extremely complex area of expertise, and only a select few have the talent and experience to fully understand all of the aspects. I remember this clearly from my time wrenching Formula 2 boats. There are only a very few people in the country considered to have the necessary skill to carry out good repair, and even fewer who can carry out a meaningful adjustment. The pit area was teeming with stories about some failed adjustment that could never be corrected, carried out by the most skilled technicians in the business, which completely destroyed the properties of a match winning propeller. With that in mind, a layman like myself shouldn't even attempt to repair obvious damage, but leave this to an expert, lest I cause more harm than I remedy. However, this principle depends slightly on how bad the starting point is. If, for example, you are looking at a propeller with one blade broken clean off, chances are that you won't make matters worse by welding it back on, regardless of the accuracy of the operation. Of course, there is no guarantee that the end result will be good, or even acceptable, but it should at least be better than when you started. The screw on the Oscilia was such a case.
After this, we established a safe maximum speed of 4.5 knots, and excitedly awaited the first pull-out so we could have a look at things. I suspected that heavy marine growth would prove to be a partial explanation, but the problem was much, much too bad for that to be all. Indeed, when we pulled her out the growth turned out to be horrendous, even worse than I had anticipated. The whole bottom was covered in ~5" of shells and barnacles, totalling an estimated ton (!). It took a friend of mine well over an hour to simply shovel it off the slipway after we had spent 12 man hours with the high pressure washer to get it off the boat. However, that was not the worst of it. As evidenced by the pictures, the propeller had been severely mangled in a lathe. The Tenfjord CP system had originally been mounted in a large MFV, according to information provided by the seller, and had to be adjusted to fit the Oscilia. As it turned out, the "adjustment" had been carried out by simply turning the complete assembly down to the required size, and installing it on the boat. This procedure resulted in two ugly "corners" being left on each blade, which proved to be perfect starting points for tip vortex cavitation.
The month between the first and the most recent pull-out was partially spent looking up the price of new propeller blades, which turned out to be prohibitively expensive. It also came as no surprise that having the existing blades professionally cut down fell way outside of my budget. Thus I decided to have a go myself, using nothing more advanced than a grinder and my general knowlege of what a propeller should look like. Even though the leading-edge radius should be considerably larger than that of the trailing edge, I chose to apply the same 15 cmd radius to both, as I had no way of knowing what would be correct in either case. I selected a suitable paper disc as a template, held it against the propeller blades and shaded the area to be cut with a permanent marker. I then went to work with the grinder, cutting away as much of the shaded area as practical within the confines of the propeller tunnel. Cutting brass with a grinder is especially nasty work, as it does not produce sparks, but rather warm metal chips which tend to bury themselves in the skin and produce oozing sores afterwards. For this reason I was grateful when the worst of the cutting was done, and I could get to work with a hand file to debur the edges and produce the final finish.
I'm reasonably happy with the looks of the end result. As mentioned, the radiuses cannot possibly be correct for the application, but they are by far preferrable to the pre-existing sharp corners. Also, the propeller tips are now about 1/4" thick, whereas a professionally finished job would have these thinned down to sharp edges. Given the necessary space to work, I would have attempted to fair the leading face into the pushing face, so as to leave the pushing face curvature as close to the factory finish as possible. However, I was afraid of ruining the edge curvature by working with the grinder inside the tunnel, and I had no access to faciliate meaningful material removal with the hand file, so I elected to do this later on the bench, if I cannot locate reasonably priced replacement blades.
I first noticed this while undertaking maneuverability tests prior to signing the contract. I had brought a friend along as a deck hand, and he was lounging on the settee in the stern after we departed the harbor. After gently running the machinery up to temperature, I started adding rpm and pitch for a top speed test. My friend immediately came running up into the wheel house, screaming: "Stop! Stop! Something's come loose around the shaft!" As gently as I could over the ear-splitting din, I started explaining that it sounded like tip cavitation to me, but that it was by far the worst I'd ever heard. I was interrupted in the middle of this by loud crashing sounds from the stern. At this I backed off the pitch, and asked him to take the helm while I went back for a look-see. In the galley-cum-lounge I found numerous objects on the floor, including this laptop, and the objects still left on the counter and table were dancing around from the vibration.
After this, we established a safe maximum speed of 4.5 knots, and excitedly awaited the first pull-out so we could have a look at things. I suspected that heavy marine growth would prove to be a partial explanation, but the problem was much, much too bad for that to be all. Indeed, when we pulled her out the growth turned out to be horrendous, even worse than I had anticipated. The whole bottom was covered in ~5" of shells and barnacles, totalling an estimated ton (!). It took a friend of mine well over an hour to simply shovel it off the slipway after we had spent 12 man hours with the high pressure washer to get it off the boat. However, that was not the worst of it. As evidenced by the pictures, the propeller had been severely mangled in a lathe. The Tenfjord CP system had originally been mounted in a large MFV, according to information provided by the seller, and had to be adjusted to fit the Oscilia. As it turned out, the "adjustment" had been carried out by simply turning the complete assembly down to the required size, and installing it on the boat. This procedure resulted in two ugly "corners" being left on each blade, which proved to be perfect starting points for tip vortex cavitation.
The month between the first and the most recent pull-out was partially spent looking up the price of new propeller blades, which turned out to be prohibitively expensive. It also came as no surprise that having the existing blades professionally cut down fell way outside of my budget. Thus I decided to have a go myself, using nothing more advanced than a grinder and my general knowlege of what a propeller should look like. Even though the leading-edge radius should be considerably larger than that of the trailing edge, I chose to apply the same 15 cmd radius to both, as I had no way of knowing what would be correct in either case. I selected a suitable paper disc as a template, held it against the propeller blades and shaded the area to be cut with a permanent marker. I then went to work with the grinder, cutting away as much of the shaded area as practical within the confines of the propeller tunnel. Cutting brass with a grinder is especially nasty work, as it does not produce sparks, but rather warm metal chips which tend to bury themselves in the skin and produce oozing sores afterwards. For this reason I was grateful when the worst of the cutting was done, and I could get to work with a hand file to debur the edges and produce the final finish.
I'm reasonably happy with the looks of the end result. As mentioned, the radiuses cannot possibly be correct for the application, but they are by far preferrable to the pre-existing sharp corners. Also, the propeller tips are now about 1/4" thick, whereas a professionally finished job would have these thinned down to sharp edges. Given the necessary space to work, I would have attempted to fair the leading face into the pushing face, so as to leave the pushing face curvature as close to the factory finish as possible. However, I was afraid of ruining the edge curvature by working with the grinder inside the tunnel, and I had no access to faciliate meaningful material removal with the hand file, so I elected to do this later on the bench, if I cannot locate reasonably priced replacement blades.After our time on the slipway was up, I cruised out towards our mooring location, excitedly waiting for the engine to reach operating temperature so that I could evaluate the results. I was expecting a significant reduction in propeller noise and vibration, but no significant performance increase. However, once I set the engine to my previous safe cruise setting of 1000 rpm and added four dashes of pitch (on the instrument - I don't know what that equates to in hard numbers), the speed quickly shot up to 6.5 knots, with about the same amount of vibration as earlier. When I decreased rpm by 200 and pitch with one dash, I reached the previous cruising speed of 5.5 knots with nearly no vibration at all. I find this absolutely astounding. I aproached this project with the intent of attaining a small performance increase through minimal effort, knowing that the starting point was so bad that almost anything I did would have a positive effect. The significant performance gains are hugely motivating for me, and I can hardly wait for the 12th of July when I get pulled out again.
There's still plenty to work with, as the vibrations are still worse than any other boat I've tested, though no longer by a factor of two. I will try to apply a larger leading edge radius (maybe 30-40 cm?), and se if I cand find some way of thinning or applying a small radius to the outer edges. Also, I'm increasingly sure that the venturi needs to go. I love the idea of having a competent ice breaker, but at what price? I still haven't made any fuel economy calculations - look forward to an article on fitting a flow meter to the day tank pump - but I suspect that the Oscilia consumes about the same amount per nautical mile as some 100-footers moving at the same speed. I just love the potential for improvement!
Thursday, December 23, 2010
Nå er julekvelden rett rundt hjørnet, kanten what ever...jul skal det bli okkesom! Jeg har hatt Henning på besøk i to netter. Han har sett på meg og mor løpe rundt som to alver på speed eller no. Har hatt to sene kvelder og lilleaften blir nok ikke noe bedre., men gleder meg til å pynte juletreet og mammas brunsaus til kalkunen, tror jeg kunne drukket flere liter ut av en mugge.
Det blir jo ikke så mye jul i Oscilia, vi hadde tenkt til å tilbringe litt kvalitetstid der ute i romjulen (for weee, jeg har fri HELE romjulen), men nå blir det kanskje verre. Hadde til og med kjøpt julepynt jeg skulle ha der :( Om Henning blir bedre skal han vel ut å prøve å få snekra opp en slags varmekilde. Så vi får se hva som skjer.
Nimo er også hos mor, men det fungerer ikke så veldig bra med tanke på at hun har en pus (POPS) som er en av de mest skremte, men samtidig så dominerende katt som jeg har vært borti. Begge sitter ofte på hver sin side av en dør og lukter på hverandre under dørsprekken. En løsning på problemet fant jeg i dag da, min far har sagt ok til å være kattehotell i julen, til Henning kan ta han med ut på skuta igjen. Han savner å fly ute :(
Henning skal være hos sin mor lillekvelden og juleaften, slik det har vært hvert år, gleder meg til å ha jul i eget hus. og tilbringe den mer sammen med min kjæreste. Ikke misforstå, familien er helt ok den altså :P
Så, GOD JUL alle sammen og all lykke for det nye året. Vær forsiktig med rakettene, de sprenger vet du!
Det blir jo ikke så mye jul i Oscilia, vi hadde tenkt til å tilbringe litt kvalitetstid der ute i romjulen (for weee, jeg har fri HELE romjulen), men nå blir det kanskje verre. Hadde til og med kjøpt julepynt jeg skulle ha der :( Om Henning blir bedre skal han vel ut å prøve å få snekra opp en slags varmekilde. Så vi får se hva som skjer.
Nimo er også hos mor, men det fungerer ikke så veldig bra med tanke på at hun har en pus (POPS) som er en av de mest skremte, men samtidig så dominerende katt som jeg har vært borti. Begge sitter ofte på hver sin side av en dør og lukter på hverandre under dørsprekken. En løsning på problemet fant jeg i dag da, min far har sagt ok til å være kattehotell i julen, til Henning kan ta han med ut på skuta igjen. Han savner å fly ute :(
Henning skal være hos sin mor lillekvelden og juleaften, slik det har vært hvert år, gleder meg til å ha jul i eget hus. og tilbringe den mer sammen med min kjæreste. Ikke misforstå, familien er helt ok den altså :P
Så, GOD JUL alle sammen og all lykke for det nye året. Vær forsiktig med rakettene, de sprenger vet du!
Tuesday, December 21, 2010
Ting går så meget bedre nå
Lisette har jo oppdatert dere på hva som skjedde i går, så jeg skal spare meg fra å beskrive det med for mange malende ord. Jeg vil allikevel poengtere en sak, til fordel for de av dere som kanskje befinner dere i samme sitausjon en gang: Å plutselig oppdage at aggregatet pumper båten full av giftgass fra brente ledninger mens du ikke har mulighet til å bevege deg effektivt, kan være en skremmende opplevelse.
Nå gikk det jo bra, og brått befinner jeg meg hjemme hos Mamma og Ellen Lillesøster. Det er bare deilig :-) De gjorde en kjempeinnsats for å få transportert meg fra båten, og nå gjør de sitt beste for å legge livet til rette for meg. Jeg har for det meste tilbragt dagen i horisontal stilling, og blitt servert alt fra frokost og kaffe via gløgg og julekaker til rein kos!
Her hos mor er det varmt, lyst, og oseaner av plass... ikke helt slik jeg er vant med. For mange er vel ikke dette livet så langt unna normalen, men det kjennes fremmed, på en særdeles behagelig måte. Jeg assosierer til mitt ukelange besøk hos Grand Hyatt i Muscat, som står for seg selv ved siden av alt jeg har opplevd, uten hensiktsmessige referanserammer for å forholde seg til den typen luksus.
Hoften min blir hurtig bedre. I dag oppdaget jeg til min store glede at jeg kan halte rundt på et flatt gulv uten å bruke krykken. Jeg har feiret min nyvunne mobilitet ved å vandre planløst rundt, og fikse halvparten av de tingene selv som Ellen tilbyr seg å ordne for meg. Det er helt spesielt tilfredsstillende å lage en kopp kaffe, hvis det var umulig dagen i forveien. Jeg elsker det!
Nå gikk det jo bra, og brått befinner jeg meg hjemme hos Mamma og Ellen Lillesøster. Det er bare deilig :-) De gjorde en kjempeinnsats for å få transportert meg fra båten, og nå gjør de sitt beste for å legge livet til rette for meg. Jeg har for det meste tilbragt dagen i horisontal stilling, og blitt servert alt fra frokost og kaffe via gløgg og julekaker til rein kos!Her hos mor er det varmt, lyst, og oseaner av plass... ikke helt slik jeg er vant med. For mange er vel ikke dette livet så langt unna normalen, men det kjennes fremmed, på en særdeles behagelig måte. Jeg assosierer til mitt ukelange besøk hos Grand Hyatt i Muscat, som står for seg selv ved siden av alt jeg har opplevd, uten hensiktsmessige referanserammer for å forholde seg til den typen luksus.
Hoften min blir hurtig bedre. I dag oppdaget jeg til min store glede at jeg kan halte rundt på et flatt gulv uten å bruke krykken. Jeg har feiret min nyvunne mobilitet ved å vandre planløst rundt, og fikse halvparten av de tingene selv som Ellen tilbyr seg å ordne for meg. Det er helt spesielt tilfredsstillende å lage en kopp kaffe, hvis det var umulig dagen i forveien. Jeg elsker det!
Monday, December 20, 2010
Kjære lesere. Som dere har fått med dere så er han Henning ikke i helt god forfatning om dagen. Han er jo en tøffing, og hadde nok overlevd der ute til tross for et dårlig ben, men i går skjedde noe ordentlig kjipt. Vi har aldri hatt det beste strømforsynings opplegget.
Den første vinteren lå vi med fjordbåten til land og med presenning over hele. Fjordbåten var dårlig isolert, men her kunne vi ha på strøm hele tiden pg.a landstrømmen. Dette er vel egentlig den eneste vinteren vi hadde det nogenlunde varmt.
Den andre vinteren lå vi også til land, men da hadde vi ikke presenning, og det gjorde sitt da, for å si det sånn.
Ellers om året hadde vi et lite Fierman (skrives det slik?) aggeregat (luftkjølt bensin), det til tross for hvor kjipt lite det var, duret meget lenge og vel for oss og jeg føler ikke vi kastet bort noen penger på det.
Når vi kjøpte den nye båten (Oscilia) var vi sjeleglade for den store generatoren som fulgte med, og det var svært ålreit og bare ha en knapp inne vi aktiverte. Det bråkte riktignok en del, men var ålreit å ha såpass mye strøm tilgjengelig, men som dere kanskje har leste tidligere røk det midt i høst en gang og da måtte vi jo ha en reserveløsning. Den lille gule Fierman`en hadde jo gjort sitt den også.
Det som skjedde med den store generatoren er jo at spolen smeltet. Vi funderte da på om vi skulle oppdrive ny spole, men viste seg å være veldig dyr. Det vi kanskje ønsket oss mest var en helt ny motor med strøm leveranse i akuratt de spesifikasjonene vi kunne tenke oss, slik vi alltid har drømt om, men de kommer ikke på løpende bånn for å si det slikt og er dyrt. Dermed endte vi opp med å kjøpe et Kellen, Diesel, luftkjølt aggeregat som ikke var alt for dyrt som en løsning for vinteren som var rett rundt hjørnet.
Det som da skjedde i går mens Henning skulle lage seg sitt første måltid for dagen var at han luktet brent og det er jo ikke akkurat et godt tegn. Han fikk skrudd det av, men siden han i det hele tatt sliter med å få tisset var jo ikke akkurat feilsøkning noe han kunne drive med. Jævla kinesiske dritt, eller jævla dritt som ikke blir laget for å brukes og vare! Hater det bruk og kast samfunnet vi lever i per i dag.
Konklusjon: Henning måtte forlate båten, men hvordan i all verden? Ingen pulk til å ta han over isen til et egnet sted hvor vi kunne få han i en bil. Da gjenstod det å prøve og få han bæret opp til gården, men hvem skulle gjøre det? Min mor har vært stor støtte i å få levert mat og klær til han, men dette kunne jeg ikke be henne om. Henning ringte sin kjære mor og gode søster som sa seg villige til å prøve å bære han, to tøffe damer <3>
Henning med min hjemmelagde krykke.
Den første vinteren lå vi med fjordbåten til land og med presenning over hele. Fjordbåten var dårlig isolert, men her kunne vi ha på strøm hele tiden pg.a landstrømmen. Dette er vel egentlig den eneste vinteren vi hadde det nogenlunde varmt.
Den andre vinteren lå vi også til land, men da hadde vi ikke presenning, og det gjorde sitt da, for å si det sånn.
Ellers om året hadde vi et lite Fierman (skrives det slik?) aggeregat (luftkjølt bensin), det til tross for hvor kjipt lite det var, duret meget lenge og vel for oss og jeg føler ikke vi kastet bort noen penger på det.
Når vi kjøpte den nye båten (Oscilia) var vi sjeleglade for den store generatoren som fulgte med, og det var svært ålreit og bare ha en knapp inne vi aktiverte. Det bråkte riktignok en del, men var ålreit å ha såpass mye strøm tilgjengelig, men som dere kanskje har leste tidligere røk det midt i høst en gang og da måtte vi jo ha en reserveløsning. Den lille gule Fierman`en hadde jo gjort sitt den også.
Det som skjedde med den store generatoren er jo at spolen smeltet. Vi funderte da på om vi skulle oppdrive ny spole, men viste seg å være veldig dyr. Det vi kanskje ønsket oss mest var en helt ny motor med strøm leveranse i akuratt de spesifikasjonene vi kunne tenke oss, slik vi alltid har drømt om, men de kommer ikke på løpende bånn for å si det slikt og er dyrt. Dermed endte vi opp med å kjøpe et Kellen, Diesel, luftkjølt aggeregat som ikke var alt for dyrt som en løsning for vinteren som var rett rundt hjørnet.
Det som da skjedde i går mens Henning skulle lage seg sitt første måltid for dagen var at han luktet brent og det er jo ikke akkurat et godt tegn. Han fikk skrudd det av, men siden han i det hele tatt sliter med å få tisset var jo ikke akkurat feilsøkning noe han kunne drive med. Jævla kinesiske dritt, eller jævla dritt som ikke blir laget for å brukes og vare! Hater det bruk og kast samfunnet vi lever i per i dag.
Konklusjon: Henning måtte forlate båten, men hvordan i all verden? Ingen pulk til å ta han over isen til et egnet sted hvor vi kunne få han i en bil. Da gjenstod det å prøve og få han bæret opp til gården, men hvem skulle gjøre det? Min mor har vært stor støtte i å få levert mat og klær til han, men dette kunne jeg ikke be henne om. Henning ringte sin kjære mor og gode søster som sa seg villige til å prøve å bære han, to tøffe damer <3>
Henning med min hjemmelagde krykke.
...og det hadde jeg virkelig trodd!
Chris var hos meg i går, og anstrengte seg til det ytterste for å varte meg opp. Han stekte en stor haug pannekaker, som jeg svelget i ett jafs. Han konstaterte at vannivået i Nemi er det samme som sist jeg sjekket, fylte opp to kasser med snø til smelting, fylte diesel på aggregatet, og ordnet tusen småting jeg ikke har fått sett til. Klokken var sent på natt da han hjalp meg i seng, skrudde av og tok fatt på den lange reisen hjem.
Det går litt bedre for hver dag. Når jeg våkner i dag kan jeg med glede konstatere at det er litt enklere å flytte venstrebeinet. Jeg blir liggende og kjenne på det en stund, så tar jeg fatt på den møysommelige oppgaven å få start på aggatet. Det tar en evighet å klatre omkring, og jeg er iskald når det endelig står og durer. Vel inne får jeg på en kanne kaffe, så pakker jeg meg inn i ullteppet med vifteovnen. Det blir for mye å lage frokost med en gang, hofta må få hvile litt før jeg forsøker å stå oppreist igjen. Jeg trenger hjelp, og tiden er inne for å ta en særdeles sur telefon.
Jeg trodde liksom at jeg var i en ganske grei posisjon til å be om hjelp fra NAV nå. Ikke bare har jeg gitt avkall på betydelige summer i stønad, men jeg er jo tross alt virkelig ute av stand til å ta vare på meg selv, og jeg hadde trodd det fantes en ordning for slikt. Det viser seg hurtig å ikke stemme. Den vennlige damen på telefonen skjønner ikke helt problemstillingen.
Etter at jeg har forklart situasjonen et par ganger, stiller hun seg helt utenforstående til at jeg skulle ha krav på noe som helst fra NAV. Siden jeg har livnæret meg gjennom Adecco i det siste, må det være deres oppgave å gi meg sykepenger. Først må jeg til fastlegen min, så ta med meg sykemeldingen til Adecco. Forstått?
Jeg forklarer igjen at jeg jobber som vikar, og således ikke har krav på sykepenger når jeg ikke er i oppdrag eller har skadet meg på jobben. Jeg gjentar også at jeg ikke er i stand til å flytte meg rundt.
Med all mulig tvil i stemmen antyder hun at jeg må ta med meg sykemeldingen til mitt lokale NAV-kontor, så kanskje de kan hjelpe meg.
Jeg forklarer igjen at jeg ikke kan flytte meg.
"Men du må jo komme deg til lege!"
"Hva hvis ikke det går an, da?"
"Men da må du ringe til legevakten, så ordner de det sikkert."
Jeg forklarer at hvis de skal hente meg nå, skjer det sannsynligvis pr. helikopter. Er det virkelig nødvendig at man skal bruke de ressursene, pluss en sykeseng, fordi det er vanskelig å sende noen hjem til meg?
Hun ler nesten høyt, men klarer akkurat å dy seg. "Hva mener du? Vi reiser da ikke rundt til folk, det må du skjønne!"
"Men jeg trodde at dere kanskje hadde en type opplegg for å..."
Hun avbryter meg: "Nei, det har vi ikke."
"Så dere har absolutt ingen typer opplegg?"
"Det stemmer."
"Så hva kan jeg gjøre?"
"Du må altså først dra til fastlegen din..."
Slik går argumentasjonen i sirkel, flere ganger. Jeg gir opp etter litt over fem minutter. "Takk skal du ha for hjelpen!" *klikk*
Det var, som jeg hadde forutsett, jævlig provoserende. Det er kanskje dumt av meg å bli sint når jeg kommer i kontakt med en inkompetent kundebehandler, og det er kanskje enda dummere å vente å treffe en kompetent kundebehandler hos NAV. Men de blir jo faen meg dummere hver gang jeg snakker med dem! Jeg vet godt hva Pappa hadde sagt hvis jeg spurte ham om råd: Dette er et perfekt eksempel på at jeg skaper min egen virkelighet og gjør den ekte. Hvis jeg har lyst at idiotene hos NAV skal være idioter, er de det for meg med glede. Sagt på en annen måte: Hvis du hater et menneske, eller en institusjon for denne sakens skyld, så kan ikke vedkommende unngå å mislike deg innstinktivt.
Kanskje det er en slags holdbar forklaring, eller i det minste en unnskyldning, for NAV? De har spyttet på kundene sine i så lang tid, at mønsteret er grundig innarbeidet på begge sider. Litt som borgerkerigen på Balkan; Hvis man har en tradisjon for å drepe hverandre som strekker seg mer enn tre generasjoner tilbake, blir det en særdeles vanskelig sirkel å bryte.
Det går litt bedre for hver dag. Når jeg våkner i dag kan jeg med glede konstatere at det er litt enklere å flytte venstrebeinet. Jeg blir liggende og kjenne på det en stund, så tar jeg fatt på den møysommelige oppgaven å få start på aggatet. Det tar en evighet å klatre omkring, og jeg er iskald når det endelig står og durer. Vel inne får jeg på en kanne kaffe, så pakker jeg meg inn i ullteppet med vifteovnen. Det blir for mye å lage frokost med en gang, hofta må få hvile litt før jeg forsøker å stå oppreist igjen. Jeg trenger hjelp, og tiden er inne for å ta en særdeles sur telefon.
Jeg trodde liksom at jeg var i en ganske grei posisjon til å be om hjelp fra NAV nå. Ikke bare har jeg gitt avkall på betydelige summer i stønad, men jeg er jo tross alt virkelig ute av stand til å ta vare på meg selv, og jeg hadde trodd det fantes en ordning for slikt. Det viser seg hurtig å ikke stemme. Den vennlige damen på telefonen skjønner ikke helt problemstillingen.
Etter at jeg har forklart situasjonen et par ganger, stiller hun seg helt utenforstående til at jeg skulle ha krav på noe som helst fra NAV. Siden jeg har livnæret meg gjennom Adecco i det siste, må det være deres oppgave å gi meg sykepenger. Først må jeg til fastlegen min, så ta med meg sykemeldingen til Adecco. Forstått?
Jeg forklarer igjen at jeg jobber som vikar, og således ikke har krav på sykepenger når jeg ikke er i oppdrag eller har skadet meg på jobben. Jeg gjentar også at jeg ikke er i stand til å flytte meg rundt.
Med all mulig tvil i stemmen antyder hun at jeg må ta med meg sykemeldingen til mitt lokale NAV-kontor, så kanskje de kan hjelpe meg.
Jeg forklarer igjen at jeg ikke kan flytte meg.
"Men du må jo komme deg til lege!"
"Hva hvis ikke det går an, da?"
"Men da må du ringe til legevakten, så ordner de det sikkert."
Jeg forklarer at hvis de skal hente meg nå, skjer det sannsynligvis pr. helikopter. Er det virkelig nødvendig at man skal bruke de ressursene, pluss en sykeseng, fordi det er vanskelig å sende noen hjem til meg?
Hun ler nesten høyt, men klarer akkurat å dy seg. "Hva mener du? Vi reiser da ikke rundt til folk, det må du skjønne!"
"Men jeg trodde at dere kanskje hadde en type opplegg for å..."
Hun avbryter meg: "Nei, det har vi ikke."
"Så dere har absolutt ingen typer opplegg?"
"Det stemmer."
"Så hva kan jeg gjøre?"
"Du må altså først dra til fastlegen din..."
Slik går argumentasjonen i sirkel, flere ganger. Jeg gir opp etter litt over fem minutter. "Takk skal du ha for hjelpen!" *klikk*
Det var, som jeg hadde forutsett, jævlig provoserende. Det er kanskje dumt av meg å bli sint når jeg kommer i kontakt med en inkompetent kundebehandler, og det er kanskje enda dummere å vente å treffe en kompetent kundebehandler hos NAV. Men de blir jo faen meg dummere hver gang jeg snakker med dem! Jeg vet godt hva Pappa hadde sagt hvis jeg spurte ham om råd: Dette er et perfekt eksempel på at jeg skaper min egen virkelighet og gjør den ekte. Hvis jeg har lyst at idiotene hos NAV skal være idioter, er de det for meg med glede. Sagt på en annen måte: Hvis du hater et menneske, eller en institusjon for denne sakens skyld, så kan ikke vedkommende unngå å mislike deg innstinktivt.
Kanskje det er en slags holdbar forklaring, eller i det minste en unnskyldning, for NAV? De har spyttet på kundene sine i så lang tid, at mønsteret er grundig innarbeidet på begge sider. Litt som borgerkerigen på Balkan; Hvis man har en tradisjon for å drepe hverandre som strekker seg mer enn tre generasjoner tilbake, blir det en særdeles vanskelig sirkel å bryte.
Sunday, December 19, 2010
Så langt men ikke lenger
Det stod et fantastisk kåseri på trykk i Aftenpostens nettutgave i går. Det som gjorde det ekstra herlig for meg, men som kanskje er litt trist, var at jeg ikke skjønte at artikkelen var satirisk da jeg leste overskriften. "Jøss, nå har de endelig skjønt at de har et problem" tenkte jeg, og leste med økende vantro helt til jeg skjønte at det var større mengder humor enn fakta i artikkelen. Jeg lo som jeg ikke har gjort på lenge, i lange tider etterpå.
Fordi det er faktisk så ille. Jeg har vært arbeidsledig siden påske, og valgt å ikke søke om stønad hos NAV. Jeg møter som regel svært lite forståelse når jeg forklarer dette for folk jeg kjenner, og til deres vantro svarer jeg ofte at det handler om å ikke gjøre seg avhengig som kunde i en useriøs bedrift. Det er ikke bare fleip, selv om det selfølgelig ikke er hele sannheten. Det er simpelthen så utrolig provoserende å bli behandlet som søppel av de som liksom skal hjelpe deg, at jeg mener det uunngåelige hatet som følger med er skadelig for sjela.
Jeg har lenge forkastet velferdssamfunnet på høylydt vis, og fastholdt at det ikke er bra for oss å få ting gratis. Jeg har tatt imot mye vitriolsk eder og galle på grunn av disse uttalelsene, og spesielt i sammfunnsfagundervisningen ble jeg konsekvent beskyldt for å være nazist. De gned seg i hendene alle sammen og sa de gledet seg til jeg selv ville få behov for hjelp og måtte krype til korset. Slik har det falt seg, gjentatte ganger, og jeg har foraktet meg selv litte grann hver gang.
Den reelle hovedårsaken til at jeg har gjort mine valg på denne måten, er hvordan det påvirker meg som person å være nødt til å sloss for tilværelsen. Det er jo ikke akkurat slik at jeg stiller uten erfaring angående hvordan det er å leve på stønad. Jeg har ødelagt et blomstrende forhold ved å gjøre meg til sofagrønnsak ved hjelp av NAV, og var nær ved å gjøre det samme med Lisette for fire år siden. Den gang løste jeg sitasjonen først da den nærmet seg uholdbar, ved å skaffe meg fast jobb. Når jeg så ble arbeidsledig igjen, valgte jeg denne gang å foregripe begivenhetene ved å nekte problemet å oppstå.
Det var på bakgrunn av alt dette enklere enn man skulle tro å holde seg unna NAV denne gangen. Jeg er jo allerede flink til å rote med personlige papirer, og så var det bare å utsette søknaden en dag av gangen. Det er vanskelig å fullstendig beskrive hvordan dette har påvirket meg, uten å ta i bruk malende adjektiver om meg selv. La det derfor bare være sagt slik: Da jeg gikk bort fra min faste arbeidsplass hos JBM, kom jeg til et veiskille der veien tidligere alltid har ført meg ned i et sjelelig mørke som varer i årevis. Denne gangen valgte jeg den smale sti, og oppdaget at den leder opp gjennom tåka og skyene til en verden badet i strålende lys. Der ser jeg at klatringen har gjort meg sterk, og føler paradoksalt nok at jeg har et mer solid grep om hverdagen nå, på tross av de minimale økonomiske ressursene denne livsstilen medfører.
Fordi det har definitivt hatt sin pris å leve slik. I teorien skulle jeg klare å betale båtlånet og løpende utgifter gjennom arbeid for Adecco og andre løsoppdrag jeg har kunnet skaffe meg, mens jeg skjøter på det resterende med privat tjenesteøkonomi. I praksis har jeg til tider måttet be om betydelig hjelp fra venner og familie, noe som merkelig nok har slått et mindre hull i selvbildet mitt enn å ta imot den samme hjelpen fra en vilt fremmed skattebetaler.. I mellomtiden har jeg spadd bunnkorn ut av siloer, jeg har jobbet med trykkluft og mineralull, jeg har lempet hele butikkinnredninger i containere, jeg har trukket meg baklengs ut av en direkte skadelig overbemanningskultur, og mye annet det ikke er plass til her.
Det virker antiintuitivt å legge ned denne innsatsen for å sitte igjen med mindre enn ikke noe, når jeg kunne fått mer enn de samme pengene gratis og investert tiden min i personlig verdiskapning. Dessverre har erfaring vist at hvis jeg plasserer meg selv i et forventningsvakuum, uteblir min evne til å realisere verdiskapningspotensialet. Da synes jeg dette har vært en grei pris å betale for litt sjelefred, og det er en ekstra bitter pille å svelge når jeg nå må konstatere at jeg har satt meg i en situasjon der jeg faktisk er ute av stand til å sloss for tilværelsen. Hvis jeg virkelig hadde levd under det presset jeg mener vi mennesker behøver, er det lite sannsynlig at jeg ville ha overlevd denne skaden. Det er jo noe å tenke på, her jeg satt og trodde jeg endelig hadde klart å forkaste velferdssamfunnet mer enn bare i ord.
I morgen blir jeg nødt å ringe Dem. Livet går rett og slett svært dårlig uten en hjemmesykepleier, og selv om kone og vennekrets har stilt opp over all forventning i den rollen de siste dagene, er det på tide å overlate jobben til proffene. Det har vært en tung indre reise å komme fram til den konklusjonen, men etter å ha levd med den en stund, gjør det ikke så vondt lengre. Som Marcellus Wallace vil ha det: "...you may feel a slight sting. That's pride fucking with you. Fuck pride."
Nå gleder jeg meg nesten til å ringe Dem i morgen tidlig. "Hvor jeg bor? Nei, jeg er UFB. Kan du notere en posisjon?" Men bare nesten.
Fordi det er faktisk så ille. Jeg har vært arbeidsledig siden påske, og valgt å ikke søke om stønad hos NAV. Jeg møter som regel svært lite forståelse når jeg forklarer dette for folk jeg kjenner, og til deres vantro svarer jeg ofte at det handler om å ikke gjøre seg avhengig som kunde i en useriøs bedrift. Det er ikke bare fleip, selv om det selfølgelig ikke er hele sannheten. Det er simpelthen så utrolig provoserende å bli behandlet som søppel av de som liksom skal hjelpe deg, at jeg mener det uunngåelige hatet som følger med er skadelig for sjela.
Jeg har lenge forkastet velferdssamfunnet på høylydt vis, og fastholdt at det ikke er bra for oss å få ting gratis. Jeg har tatt imot mye vitriolsk eder og galle på grunn av disse uttalelsene, og spesielt i sammfunnsfagundervisningen ble jeg konsekvent beskyldt for å være nazist. De gned seg i hendene alle sammen og sa de gledet seg til jeg selv ville få behov for hjelp og måtte krype til korset. Slik har det falt seg, gjentatte ganger, og jeg har foraktet meg selv litte grann hver gang.
Den reelle hovedårsaken til at jeg har gjort mine valg på denne måten, er hvordan det påvirker meg som person å være nødt til å sloss for tilværelsen. Det er jo ikke akkurat slik at jeg stiller uten erfaring angående hvordan det er å leve på stønad. Jeg har ødelagt et blomstrende forhold ved å gjøre meg til sofagrønnsak ved hjelp av NAV, og var nær ved å gjøre det samme med Lisette for fire år siden. Den gang løste jeg sitasjonen først da den nærmet seg uholdbar, ved å skaffe meg fast jobb. Når jeg så ble arbeidsledig igjen, valgte jeg denne gang å foregripe begivenhetene ved å nekte problemet å oppstå.
Det var på bakgrunn av alt dette enklere enn man skulle tro å holde seg unna NAV denne gangen. Jeg er jo allerede flink til å rote med personlige papirer, og så var det bare å utsette søknaden en dag av gangen. Det er vanskelig å fullstendig beskrive hvordan dette har påvirket meg, uten å ta i bruk malende adjektiver om meg selv. La det derfor bare være sagt slik: Da jeg gikk bort fra min faste arbeidsplass hos JBM, kom jeg til et veiskille der veien tidligere alltid har ført meg ned i et sjelelig mørke som varer i årevis. Denne gangen valgte jeg den smale sti, og oppdaget at den leder opp gjennom tåka og skyene til en verden badet i strålende lys. Der ser jeg at klatringen har gjort meg sterk, og føler paradoksalt nok at jeg har et mer solid grep om hverdagen nå, på tross av de minimale økonomiske ressursene denne livsstilen medfører.
Fordi det har definitivt hatt sin pris å leve slik. I teorien skulle jeg klare å betale båtlånet og løpende utgifter gjennom arbeid for Adecco og andre løsoppdrag jeg har kunnet skaffe meg, mens jeg skjøter på det resterende med privat tjenesteøkonomi. I praksis har jeg til tider måttet be om betydelig hjelp fra venner og familie, noe som merkelig nok har slått et mindre hull i selvbildet mitt enn å ta imot den samme hjelpen fra en vilt fremmed skattebetaler.. I mellomtiden har jeg spadd bunnkorn ut av siloer, jeg har jobbet med trykkluft og mineralull, jeg har lempet hele butikkinnredninger i containere, jeg har trukket meg baklengs ut av en direkte skadelig overbemanningskultur, og mye annet det ikke er plass til her.
Det virker antiintuitivt å legge ned denne innsatsen for å sitte igjen med mindre enn ikke noe, når jeg kunne fått mer enn de samme pengene gratis og investert tiden min i personlig verdiskapning. Dessverre har erfaring vist at hvis jeg plasserer meg selv i et forventningsvakuum, uteblir min evne til å realisere verdiskapningspotensialet. Da synes jeg dette har vært en grei pris å betale for litt sjelefred, og det er en ekstra bitter pille å svelge når jeg nå må konstatere at jeg har satt meg i en situasjon der jeg faktisk er ute av stand til å sloss for tilværelsen. Hvis jeg virkelig hadde levd under det presset jeg mener vi mennesker behøver, er det lite sannsynlig at jeg ville ha overlevd denne skaden. Det er jo noe å tenke på, her jeg satt og trodde jeg endelig hadde klart å forkaste velferdssamfunnet mer enn bare i ord.
I morgen blir jeg nødt å ringe Dem. Livet går rett og slett svært dårlig uten en hjemmesykepleier, og selv om kone og vennekrets har stilt opp over all forventning i den rollen de siste dagene, er det på tide å overlate jobben til proffene. Det har vært en tung indre reise å komme fram til den konklusjonen, men etter å ha levd med den en stund, gjør det ikke så vondt lengre. Som Marcellus Wallace vil ha det: "...you may feel a slight sting. That's pride fucking with you. Fuck pride."
Nå gleder jeg meg nesten til å ringe Dem i morgen tidlig. "Hvor jeg bor? Nei, jeg er UFB. Kan du notere en posisjon?" Men bare nesten.
Saturday, December 18, 2010
Uforutsette konsekvenser
Det er Fredag ettermiddag, og jeg gleder meg. I kveld skal nemlig Lisette komme på overnattingsbesøk, for første gang siden jeg frøs inne her. Jeg tar oppvasken, rydder bort verktøyet, smelter ti liter vann og rydder ellers det jeg rekker før jeg må kjøre til byen. Jeg har et par viktige innkjøp jeg ikke har lyst å måtte gjøre i løpet av helgen, så jeg kaster meg på mopeden og kjører inn til Rosnes. Der møter jeg omsider Magnus, som skal være med og sosialisere utover kvelden. Han kjører meg rundt så jeg får gjort mine innkjøp, og leverer meg tilbake ved mopeden. Den starter overraskende smertefritt (gasswiren har hatt en lei tendens til å fryse fast, med påfølgende kosekvenser), og med utstyret på plass bærer det avgårde.
Jeg har begynt å kjenne meg trygg på å kjøre på isen nå. Ikke bare virker den tiltagende solid til tross for mildværet vi har hatt, men jeg føler også jeg har begynt å mestre mopeden uten grep mot underlaget. Denne gangen ser landråken litt morken ut, så jeg gir full gass i fjerdegir der jeg kommer nedover stranda og legger vekten bakpå i det jeg treffer iskanten i 45 km/t. Forhjulet mister grepet, og så bare smeller det. Det neste jeg er helt klar over er at jeg ligger på isen og spasmer i venstrebeinet, og lyden av noen som gurgler langt nede i halsen. Det må være meg. Etter en stund kommer det en hund bort og vil snuse på meg, men eieren kaller den tilbake.
"Trenger du hjelp?" Spør han etter en stund.
"Jeg vet ikke helt" svarer jeg og prøver å stå. Dum idé. Det øyeblikket reiser meg, blir jeg truffet av et lyn i hoften, og jeg kollapser tilbake på bakken med et stønn. "Jeg tror jeg har litt vondt i beinet!"
Mannen blir stående å se på en stund, før han går sin vei. Jeg sitter og stirrer på mopeden. Det lukter bensin. Faen! Hvis all bensinen renner ut, har jeg virkelig et problem. Jeg gjør et forsøk på å dytte mopeden i oppreist stilling, men blir lammet av nok et lynnedslag i hofta så fort jeg begynner å ta vekta. Jeg forsøker å nå under mopeden for å skru av bensinkrana, men det nytter ikke. Desperat krabber jeg rundt på den andre siden og tar tak i styret. Jeg setter høyrefoten på fordekket og legger sakte vekten min på. Styret løfter seg såvidt fra bakken, men så slår lynet ned igjen. Jeg blir liggende og samle meg på isen en stund, til lukten av bensin river meg tilbake.
Det er altså ikke mulig å gjøre dette uten å få vondt. Ja vel, vi får prøve igjen, da. Jeg tar tak, og i stedet for å dette over mopeden når lynet slår ned, legger jeg vekten bakover. Det er noe av den drøyeste smerten jeg noensinne har opplevd, men det er verdt det. Når blodtåka letter sitter jeg på rumpa og støtter mopeden over meg. Suksess! Sakte og møysommelig reiser jeg meg opp, slår på tenninga og trykker på kicken med hånda. Mirakuløst nok starter den etter et par forsøk, og etter nok et brutalt lynnedslag henger jeg over skrevs på salen og støtter meg på det gode høyrebeinet. Forsiktig bruker jeg armen til å løfte venstrefoten opp på fothvileren, så setter jeg den i andre gir med hånda og vingler forsiktig av gårde.
Det går ulidelig tregt i andre gir, og jeg forsøker å nå ned til girpedalen mens jeg holder clutchen med høyrehånda. Det er ikke snakk om, så jeg girer med foten i stedet. Dårlig idé. Kroppens naturlige smertestillere har etter hvert tatt den verste kanten av lynnedslagene i hofta, men ikke bedre enn at beinet spasmer av fothvileren og blir hengende med foten like over snøen. Jeg kjører videre, men det virker ikke trygt å ha den dårlige foten så nære å hekte i bakken, så jeg løfter den tilbake med venstrearmen. Det går akkurat såvidt ikke på snørra, og slik ankommer jeg Oscilia.
Magnus venter på akterdekk, og skjønner først ikke greia når jeg roper på hjelp. Etter hvert kommer vi på bølgelengde, og han hjelper meg av mopeden, opp i båten, ut av redningsdrakta og ned i sofaen. Det tar omtrent en halvtime, og der sitter jeg grundig parkert. Magnus viser en side jeg ikke har sett på mange år, og gjør en fem-stjerners jobb som sykepleier. Så ringer Lisette, og han går for å følge henne over isen. Det er alltid tryggest å være to.
Lisette overtar rollen som sykepleier, og med tepper, puter, medbragte medikamenter og store porsjoner kjærlighet, klarer hun å gjøre meg noenlunde komfortabel. Jeg får Mamma Lege på tråden, og diskuterer skaden. Etter til slutt å ha pakket frem rumpa, kan jeg konstatere at det er et hissig blåmerke like under hofteleddet, men ellers lite å se til. Jeg kan bøye både kne og hofteledd, bare ikke vri beinet eller bevege det inn og ut. Mamma sier seg enig i min vurdering, at jeg sannsynligvis ikke har skadet meg alvorlig. Hun påpeker at blåmerkets plassering stemmer greit overens med isjasnerven, hvilket forklarer den lammede fornemmelsen jeg har i venstrebeinet.
Det er lett å synes synd på meg selv der jeg sitter med tisseflasken min. Alle sammen overøser meg med sympati og omsorg, men det er ikke så lett å se at jeg fortjener det. Dette er jo bare et resultat at jeg konsekvent nekter å oppføre meg forsvarlig i forholdt til eget liv og helse. Jeg hadde planlagt å ta meg av alt, og gi Lisette den beste opplevelsen jeg kunne når hun en gang sover her. I stedet blir det bare en bekreftelse for henne på at båtlivet langt i fra er så enkelt og ukomplisert som jeg skal ha det til. Til hennes heder og ære gjør hun ingenting av det, men stiller gode miner til mitt slette spill.
Der jeg sitter går det etter hvert opp for meg hvor alvorlig sitausjonen er, til tross for at skaden ikke ser permanent ut. Jeg er simpelthen ute av stand til å ta vare på meg selv, og jeg har stilt meg i en situasjon der det ikke akkurat er enkelt for andre å hjelpe meg. Je har jo skadet meg før, så det er sjokkerende at jeg ikke har forutsett hvor store følger noe sånt kunne få slik jeg lever om dagen. Heldigvis har jeg hjelp for øyeblikket.
Lisette har båret meg (sic) gjennom gårsdagen og morgenen i dag, og plassert meg her jeg sitter i sofaen. Hun har til og med improvisert en krykke til meg, av båtshaken og et håndkle, slik at jeg kan bevege meg på et vis. Nå har hun fylt full tank på generatoren og reist for å ha juleverksted med Therese. Hun skal komme tilbake sent i kveld sammen med Chris Utsigt og Therese for å bedrive nachspielvirksomhet, og planen er at i hvert fall noen skal sove over til i morgen. Etter hvert får jeg vel på plass et mer bærekraftig tiltak.
Jeg har begynt å kjenne meg trygg på å kjøre på isen nå. Ikke bare virker den tiltagende solid til tross for mildværet vi har hatt, men jeg føler også jeg har begynt å mestre mopeden uten grep mot underlaget. Denne gangen ser landråken litt morken ut, så jeg gir full gass i fjerdegir der jeg kommer nedover stranda og legger vekten bakpå i det jeg treffer iskanten i 45 km/t. Forhjulet mister grepet, og så bare smeller det. Det neste jeg er helt klar over er at jeg ligger på isen og spasmer i venstrebeinet, og lyden av noen som gurgler langt nede i halsen. Det må være meg. Etter en stund kommer det en hund bort og vil snuse på meg, men eieren kaller den tilbake.
"Trenger du hjelp?" Spør han etter en stund.
"Jeg vet ikke helt" svarer jeg og prøver å stå. Dum idé. Det øyeblikket reiser meg, blir jeg truffet av et lyn i hoften, og jeg kollapser tilbake på bakken med et stønn. "Jeg tror jeg har litt vondt i beinet!"
Mannen blir stående å se på en stund, før han går sin vei. Jeg sitter og stirrer på mopeden. Det lukter bensin. Faen! Hvis all bensinen renner ut, har jeg virkelig et problem. Jeg gjør et forsøk på å dytte mopeden i oppreist stilling, men blir lammet av nok et lynnedslag i hofta så fort jeg begynner å ta vekta. Jeg forsøker å nå under mopeden for å skru av bensinkrana, men det nytter ikke. Desperat krabber jeg rundt på den andre siden og tar tak i styret. Jeg setter høyrefoten på fordekket og legger sakte vekten min på. Styret løfter seg såvidt fra bakken, men så slår lynet ned igjen. Jeg blir liggende og samle meg på isen en stund, til lukten av bensin river meg tilbake.
Det er altså ikke mulig å gjøre dette uten å få vondt. Ja vel, vi får prøve igjen, da. Jeg tar tak, og i stedet for å dette over mopeden når lynet slår ned, legger jeg vekten bakover. Det er noe av den drøyeste smerten jeg noensinne har opplevd, men det er verdt det. Når blodtåka letter sitter jeg på rumpa og støtter mopeden over meg. Suksess! Sakte og møysommelig reiser jeg meg opp, slår på tenninga og trykker på kicken med hånda. Mirakuløst nok starter den etter et par forsøk, og etter nok et brutalt lynnedslag henger jeg over skrevs på salen og støtter meg på det gode høyrebeinet. Forsiktig bruker jeg armen til å løfte venstrefoten opp på fothvileren, så setter jeg den i andre gir med hånda og vingler forsiktig av gårde.
Det går ulidelig tregt i andre gir, og jeg forsøker å nå ned til girpedalen mens jeg holder clutchen med høyrehånda. Det er ikke snakk om, så jeg girer med foten i stedet. Dårlig idé. Kroppens naturlige smertestillere har etter hvert tatt den verste kanten av lynnedslagene i hofta, men ikke bedre enn at beinet spasmer av fothvileren og blir hengende med foten like over snøen. Jeg kjører videre, men det virker ikke trygt å ha den dårlige foten så nære å hekte i bakken, så jeg løfter den tilbake med venstrearmen. Det går akkurat såvidt ikke på snørra, og slik ankommer jeg Oscilia.
Magnus venter på akterdekk, og skjønner først ikke greia når jeg roper på hjelp. Etter hvert kommer vi på bølgelengde, og han hjelper meg av mopeden, opp i båten, ut av redningsdrakta og ned i sofaen. Det tar omtrent en halvtime, og der sitter jeg grundig parkert. Magnus viser en side jeg ikke har sett på mange år, og gjør en fem-stjerners jobb som sykepleier. Så ringer Lisette, og han går for å følge henne over isen. Det er alltid tryggest å være to.
Lisette overtar rollen som sykepleier, og med tepper, puter, medbragte medikamenter og store porsjoner kjærlighet, klarer hun å gjøre meg noenlunde komfortabel. Jeg får Mamma Lege på tråden, og diskuterer skaden. Etter til slutt å ha pakket frem rumpa, kan jeg konstatere at det er et hissig blåmerke like under hofteleddet, men ellers lite å se til. Jeg kan bøye både kne og hofteledd, bare ikke vri beinet eller bevege det inn og ut. Mamma sier seg enig i min vurdering, at jeg sannsynligvis ikke har skadet meg alvorlig. Hun påpeker at blåmerkets plassering stemmer greit overens med isjasnerven, hvilket forklarer den lammede fornemmelsen jeg har i venstrebeinet.
Det er lett å synes synd på meg selv der jeg sitter med tisseflasken min. Alle sammen overøser meg med sympati og omsorg, men det er ikke så lett å se at jeg fortjener det. Dette er jo bare et resultat at jeg konsekvent nekter å oppføre meg forsvarlig i forholdt til eget liv og helse. Jeg hadde planlagt å ta meg av alt, og gi Lisette den beste opplevelsen jeg kunne når hun en gang sover her. I stedet blir det bare en bekreftelse for henne på at båtlivet langt i fra er så enkelt og ukomplisert som jeg skal ha det til. Til hennes heder og ære gjør hun ingenting av det, men stiller gode miner til mitt slette spill.
Der jeg sitter går det etter hvert opp for meg hvor alvorlig sitausjonen er, til tross for at skaden ikke ser permanent ut. Jeg er simpelthen ute av stand til å ta vare på meg selv, og jeg har stilt meg i en situasjon der det ikke akkurat er enkelt for andre å hjelpe meg. Je har jo skadet meg før, så det er sjokkerende at jeg ikke har forutsett hvor store følger noe sånt kunne få slik jeg lever om dagen. Heldigvis har jeg hjelp for øyeblikket.
Lisette har båret meg (sic) gjennom gårsdagen og morgenen i dag, og plassert meg her jeg sitter i sofaen. Hun har til og med improvisert en krykke til meg, av båtshaken og et håndkle, slik at jeg kan bevege meg på et vis. Nå har hun fylt full tank på generatoren og reist for å ha juleverksted med Therese. Hun skal komme tilbake sent i kveld sammen med Chris Utsigt og Therese for å bedrive nachspielvirksomhet, og planen er at i hvert fall noen skal sove over til i morgen. Etter hvert får jeg vel på plass et mer bærekraftig tiltak.
Thursday, December 16, 2010
Det ser ut som isen blir tykk nok
Det står gode nyheter i avisen i dag
Jeg har med bekymring sett at været har vært mildere i det siste, og tenkt mye på hva dette har å si for isen. Jeg må minimum kunne kjøre 1 tonn hvis jeg skal flytte hovedmaskinen til Nemi i ett stykke, og da trenger jeg jo ganske solid is. Nå er det meldt 15-20 cm snø og 15-20 minusgrader til uken. Det er akkurat det jeg trenger for at isen skal bli pansersterk! Kanskje jeg til og med kan bruke traktoren til JBM, og ta enda større lass. Hvis jeg flyttter 1 tonn i slengen må jeg kjøre over 30 turer.
Da er det også på tide å få satt i gang prosessen for alvor. Jeg trenger å bygge ferdig transportkjelken, få tak i motorsager og ordne med løfteutstyr. Viktigst av alt trenger jeg en håndtlanger. Magnus truer med å komme ut hit og tilbringe en helaften i kveld, så jeg får prøve å overtale ham da. Nå er Emil ute og bryter i råken utenfor Kambo, solen er på vei opp over siloen og havregrøten putrer på komfyren. Dagen kaller med viktige gjøremål, så jeg får sette punktum. Jeg måtte bare dele den gode nyheten :-)
Jeg har med bekymring sett at været har vært mildere i det siste, og tenkt mye på hva dette har å si for isen. Jeg må minimum kunne kjøre 1 tonn hvis jeg skal flytte hovedmaskinen til Nemi i ett stykke, og da trenger jeg jo ganske solid is. Nå er det meldt 15-20 cm snø og 15-20 minusgrader til uken. Det er akkurat det jeg trenger for at isen skal bli pansersterk! Kanskje jeg til og med kan bruke traktoren til JBM, og ta enda større lass. Hvis jeg flyttter 1 tonn i slengen må jeg kjøre over 30 turer.
Da er det også på tide å få satt i gang prosessen for alvor. Jeg trenger å bygge ferdig transportkjelken, få tak i motorsager og ordne med løfteutstyr. Viktigst av alt trenger jeg en håndtlanger. Magnus truer med å komme ut hit og tilbringe en helaften i kveld, så jeg får prøve å overtale ham da. Nå er Emil ute og bryter i råken utenfor Kambo, solen er på vei opp over siloen og havregrøten putrer på komfyren. Dagen kaller med viktige gjøremål, så jeg får sette punktum. Jeg måtte bare dele den gode nyheten :-)
Mildvær
Jeg våkner med takdrypp i øret. Det er ikke første gangen det drypper over sengen, men nå drypper det som aldri før. Jeg har aldri sett antydning til vanninntrengning i regnvær, så jeg tror ikke dekket eller luken lekker, men at fukt fra utåndningsluften min når jeg sover lekker opp gjennom den utette isolasjonen. Fukten slår seg som is på den kalde stålplata, og så drypper det ned når ting tiner på morgenkvisten. Det er lenge siden sist, for det har jo vært jevnt kaldt i det siste, men nå er det altså plussgrader. All den fukten som ikke har dryppet ned den siste måneden, kommer på en gang.
Nimo drepte en spissmus for et par dager siden. De smaker jo ikke noe godt, så han la den igjen på akterdekket. Jeg har ikke sett flere siden, så kanskje han skjønner at de ikke er mat, men at de egentlig ligner ganske mye på ham. Eller kanskje jeg tillegger katten min litt vel dype tanker av og til. Nå maser han i alle fall fryktelig. Jeg slapp ham inn for tjue minutter siden, og etter å ha jafset i seg en halv matskål og litt vann, har han forsøkt å grave snuten sin inn i øret mitt en stund. Akkurat nå renser han potene sine mens han lener seg over laptopskjermen. Jeg tror han er sjalu på den ekle lille oppmerksomhetstyven.
Det er helt tomt i matskapet, så det er på tide å ta en tur til byen. Typisk at det skal skje akkurat nå som mildværet har ødelagt isen. Jeg har kjent meg så trygg i det siste, men i dag får jeg gå like sakte fram som på dag 1, og teste isen med jevne mellomrom. Det virker litt håpløst å få til snøsmelting med sjøvann før Chris kan hjelpe meg med kjølekompressoren, og jeg er dritt lei av å smelte snø på komfyren. Det er på tide å ordne meg en transportkjelke slik at jeg kan hente vann på Rosneset. Jeg må jo i alle fall ha en sånn en til jeg skal hugge Nemi :-(
Nimo drepte en spissmus for et par dager siden. De smaker jo ikke noe godt, så han la den igjen på akterdekket. Jeg har ikke sett flere siden, så kanskje han skjønner at de ikke er mat, men at de egentlig ligner ganske mye på ham. Eller kanskje jeg tillegger katten min litt vel dype tanker av og til. Nå maser han i alle fall fryktelig. Jeg slapp ham inn for tjue minutter siden, og etter å ha jafset i seg en halv matskål og litt vann, har han forsøkt å grave snuten sin inn i øret mitt en stund. Akkurat nå renser han potene sine mens han lener seg over laptopskjermen. Jeg tror han er sjalu på den ekle lille oppmerksomhetstyven.
Det er helt tomt i matskapet, så det er på tide å ta en tur til byen. Typisk at det skal skje akkurat nå som mildværet har ødelagt isen. Jeg har kjent meg så trygg i det siste, men i dag får jeg gå like sakte fram som på dag 1, og teste isen med jevne mellomrom. Det virker litt håpløst å få til snøsmelting med sjøvann før Chris kan hjelpe meg med kjølekompressoren, og jeg er dritt lei av å smelte snø på komfyren. Det er på tide å ordne meg en transportkjelke slik at jeg kan hente vann på Rosneset. Jeg må jo i alle fall ha en sånn en til jeg skal hugge Nemi :-(
Wednesday, December 15, 2010
Livet som sjauearbeider
Det er rart å sove varmt, akkurat som forrige gang bare verre. Jeg og Lisette ligger tett sammen i den trange sengen på rommet hennes, og etter å ha snudd meg i en halvtme ligger jeg med dynen helt av meg og stirrer i taket. Vi går inn på soverommet til Svein, der det er kaldt og større plass i senga. Jeg sovner momentant, men våkner badet i svette. Hele sengen er våt, og jeg går halvnaken rundt i noen minutter for å la huden tørke før jeg tar på meg ullundertøyet. Lisette er en engel og ordner med kaffe på sengen, frokost og matpakke. Hun kysser meg adjø klokken ti over seks, og jeg går med hurtige skritt i retning Tigerplassen og transport til arbeidsplassen.
Jeg og Leif skal sjaue møbler for Tommy fra Byggmakker, i en av de nye blokkene i drøbak. Det innebærer i praksis at vi står på en veranda og får levert møbelpaller med kran eller teleskoptruck. Vi spretter pallene, som for det meste inneholder ferdigmonterte sponplateseksjoner, gjerne oppå en stabel flatpakkede klesskap og benkeplater. Vi bærer innholdet ut i rommene der de skal monteres, og rydder opp søppelet etter oss. Det er fem leiligheter i den etasjen vi tar i dag, og pallene fyller en hel lastebil.
Jeg er glad for at jeg jobber sammen med Leif, en stille svenske med fjellsterk arbeidsmoral. Sammen kaster vi oss over den monotone oppgaven, og tygger oss trygt og stødig gjennom lasset. Dagen blir mer interessant med en skremmende inkompetent kranfører. Han starter dagen med å treffe tårnkrana med wiren sin slik at han bøyer bommen hans, og fortsetter med å utålmodig parkere pallen "på vent" over hodene våre der vi jobber. Det er bitende kaldt, og vi hoder varmen med jevnt høyt tempo. Dermed er ferdige til klokken ett, og Mamma er kjempesnill og hjelper til slik at jeg kan låne bilen hennes for å komme meg til Fredrikstad.
Etter endelig å ha stilt diagnose på aggregatet til Ingar, kommer jeg hjem i seks-tiden i går kveld. Det er beinkaldt, inne som ute, og det tar evigheter å få det varmt. Jeg tar med meg vifteovnen inn i pleddet en stund, så skyggebokser jeg til jeg er god og varm. Til slutt har ting kommet sånn nogenlunde på stell, dynene er relativt tørre og varme etter å ha hengt foran vifteovnen, og jeg tørner inn. Jeg sovner som et lite barn og sover i ti solide timer.
Dagen i dag starter som vanlig, før en glødende oransje, langtrukken soloppgang over siloen. Jeg starter med å tine avløpene, som har frosset mens jeg var borte. Kokende vann gjør underverker, og snart fungerer både kjøkkenvask og toalett som normalt igjen. Etter det skal jeg bare få start på motoren. Jeg går ut på isen med brekkjern og øks, men etter å ha bannet en stund må jeg se meg slått. Det var ikke bare en liten isplugg i eksosen denne gangen, men hele eksoskanalen som har frosset til. Her må det sterkere lut til, så jeg ser meg om etter en effektiv metode for å tine isen.
Trykkluft hadde vært kjempefint, men det får jeg jo fra motoren. Tankene faller på fryseskapet i skapet akter. Det har blitt plassert der under byggingen av båten, og må sages i to for å tas ut. Jeg leste et tips på baatplassen.no om at en kjølekompressor egner seg godt for bobleanlegg, så jeg velter skapet forover og tar fram avbitertanga. Før jeg virkelig skrider til verket leser jeg varselklistremerkene bakpå kompressoren, og bestemmer meg for at jeg kanskje ikke burde slippe ut gassen inne i båten. Jeg ringer Chris Utsikt, kompis og kjølemontør, som sier seg sterkt enig. Han skal komme bortom en gang utover uka og hjelpe meg. I mellomtiden får jeg prøve å tenke ut noe annet lurt for å tine eksosen.
Jeg prøver å skrive litt, men det går trått foreløpig. Det hadde vært så utrolig kult å få sammen en novellesamling!
P.S:
Jeg ryddet på mobilen min i dag, og fant dette bildet fra da jeg tauet ut Jonas hit gjennom isen:
P.P.S: Jeg registrerer at de fine menskene synes de begynner å bli kaldt. Det synes som at folk har et helt forvridd forhold til hva vi tåler. Jeg tror ikke det er bra for oss å ha det så bra.
Jeg og Leif skal sjaue møbler for Tommy fra Byggmakker, i en av de nye blokkene i drøbak. Det innebærer i praksis at vi står på en veranda og får levert møbelpaller med kran eller teleskoptruck. Vi spretter pallene, som for det meste inneholder ferdigmonterte sponplateseksjoner, gjerne oppå en stabel flatpakkede klesskap og benkeplater. Vi bærer innholdet ut i rommene der de skal monteres, og rydder opp søppelet etter oss. Det er fem leiligheter i den etasjen vi tar i dag, og pallene fyller en hel lastebil.
Jeg er glad for at jeg jobber sammen med Leif, en stille svenske med fjellsterk arbeidsmoral. Sammen kaster vi oss over den monotone oppgaven, og tygger oss trygt og stødig gjennom lasset. Dagen blir mer interessant med en skremmende inkompetent kranfører. Han starter dagen med å treffe tårnkrana med wiren sin slik at han bøyer bommen hans, og fortsetter med å utålmodig parkere pallen "på vent" over hodene våre der vi jobber. Det er bitende kaldt, og vi hoder varmen med jevnt høyt tempo. Dermed er ferdige til klokken ett, og Mamma er kjempesnill og hjelper til slik at jeg kan låne bilen hennes for å komme meg til Fredrikstad.
Etter endelig å ha stilt diagnose på aggregatet til Ingar, kommer jeg hjem i seks-tiden i går kveld. Det er beinkaldt, inne som ute, og det tar evigheter å få det varmt. Jeg tar med meg vifteovnen inn i pleddet en stund, så skyggebokser jeg til jeg er god og varm. Til slutt har ting kommet sånn nogenlunde på stell, dynene er relativt tørre og varme etter å ha hengt foran vifteovnen, og jeg tørner inn. Jeg sovner som et lite barn og sover i ti solide timer.
Dagen i dag starter som vanlig, før en glødende oransje, langtrukken soloppgang over siloen. Jeg starter med å tine avløpene, som har frosset mens jeg var borte. Kokende vann gjør underverker, og snart fungerer både kjøkkenvask og toalett som normalt igjen. Etter det skal jeg bare få start på motoren. Jeg går ut på isen med brekkjern og øks, men etter å ha bannet en stund må jeg se meg slått. Det var ikke bare en liten isplugg i eksosen denne gangen, men hele eksoskanalen som har frosset til. Her må det sterkere lut til, så jeg ser meg om etter en effektiv metode for å tine isen.
Trykkluft hadde vært kjempefint, men det får jeg jo fra motoren. Tankene faller på fryseskapet i skapet akter. Det har blitt plassert der under byggingen av båten, og må sages i to for å tas ut. Jeg leste et tips på baatplassen.no om at en kjølekompressor egner seg godt for bobleanlegg, så jeg velter skapet forover og tar fram avbitertanga. Før jeg virkelig skrider til verket leser jeg varselklistremerkene bakpå kompressoren, og bestemmer meg for at jeg kanskje ikke burde slippe ut gassen inne i båten. Jeg ringer Chris Utsikt, kompis og kjølemontør, som sier seg sterkt enig. Han skal komme bortom en gang utover uka og hjelpe meg. I mellomtiden får jeg prøve å tenke ut noe annet lurt for å tine eksosen.
Jeg prøver å skrive litt, men det går trått foreløpig. Det hadde vært så utrolig kult å få sammen en novellesamling!
P.S:Jeg ryddet på mobilen min i dag, og fant dette bildet fra da jeg tauet ut Jonas hit gjennom isen:
P.P.S: Jeg registrerer at de fine menskene synes de begynner å bli kaldt. Det synes som at folk har et helt forvridd forhold til hva vi tåler. Jeg tror ikke det er bra for oss å ha det så bra.
Monday, December 13, 2010
Så godt dere har det!
I morgen tidlig blir det møbelsjauing for Adecco, så skal jeg ned til Ingar og ta en titt på aggregatet hans. Det blir en veldig lang dag, så jeg tviler på at jeg rekker skrive til dere i morgen. Jeg er på besøk hos lisette i leiligheten til Svein. Det er så sinnsykt deilig! Jeg tok en lang dusj med mengder av deilig varmtvann. Så gikk jeg ut i stua i bare pysjebuksa og så på TV, uten noe ulltøy i det hele tatt. Lisette gjør sitt ytterste for å gi meg den beste forpleining, og har nettop servert en bedre middag. Så skal jeg sove i en varm seng med kona mi. Jeg elsker det!
...
Jeg har tatt det fullstendig med ro i helgen, og nytt livet i det gnistrende solskinnet. På Lørdag formiddag tok jeg mopeden inn til byen for å gå i butikken. Det er fortsatt litt uvant å kjøre på isen. Jeg skvetter hver gang mopeden detter gjennom skaren så sørpa spruter i alle retninger, men jeg har så langt klart å holde meg på rett kjøl. Unttatt når jeg leker, selvfølgelig. Det er helt sinnsykt utfordrende å kjøre slalom i snøen uten pigger, og sporene bortover isen taler sitt tydelige språk om at det ikke alltid har gått etter planen.
Jeg tror ikke isfiskerne liker meg. De stirrer demonstrativt i en annen retning, slik at jeg lurer på om det er tilfeldig at en av dem tar opp mobiltelefonen hver gang jeg støter på ham. Jeg vet politiet har laget bråk for folk som kjører på isen før, og jeg er redd for hvordan dette går når jeg tiltrekker meg tilstrekkelig med oppmerksomhet. De kan jo ta fra meg mopeden, og da havner jeg i transporttrøbbel igjen. Jeg kjenner meg utenfor der jeg vandrer blant det fine jeløfolket, uvasket og ubarbert i den knall oransje drakta mi. Det er ingen dårlig følelse.
Jeg har såvidt kommet hjem med varene og er på vei ut igjen for å sjekke isen nordover i Kjørbukta, når Goffe ringer. Han inviterer seg selv, Magnus og Lars på besøk, og en time senere har jeg salongen full av folk. Lars instruerer oss i Chineese Poker, og vi bedriver resten av aftenen med det. Imens serverer jeg pannekaker, før gjengen går løs på godteriet. Musikken går, praten flyter og klokken flyr til langt utpå natt før selskapet begir seg av gårde i kolonne over isen. Jeg kan konstatere at mesteparten av varene jeg kjøpte inn har gått med, men jeg kan absolutt ikke klage! Jeg har sinnsykt kule kompiser når de gidder å reise ut på småveiene på Jeløya, så et anselig stykke til fots gjennnom skogen før de forserer kystråken og går ut hit over isen, alt sammen bare for å holde meg med selskap. Det er i mørke og kulde at dine sanne venner viser seg :-)
På Søndag tar jeg mopeden ut på tur for å se om jeg finner en trygg vei over neset i syd. Det hadde vært fint å slippe å kjøre ut på den dårlige isen, men i min søken etter kjørbart terreng havner jeg stadig lenger inn på land. Å bli observert kjørende i skogen er nettop den typen oppmerksomhet jeg ønsker å unngå, så jeg snur og søker ned mot sjøen igjen når jeg føler at jeg begynner å nærme meg Kjellandsvik. Vel hjemme etter å ha bestemt meg for å gjenoppta prosjektet en annen gang, blir jeg oppringt av Ulf. Han lurer på om jeg kan hjelpe til å feilsøke en generator for Ingar Aasen, alias Art Ranger. Jeg synes det høres spennende ut, så jeg blir med til tross for planen om å holde hviledagen hellig.
Å klatre inn i leiren til Ingar er noe av det særeste jeg har gjort på lenge. Det er definitivt et fremmedkulturelt område! Dette gjelder ikke først og fremst sigøynerne som har tatt bolig der, men det instinktive inntrykket av at her er det ikke samme regelsett som gjelder. Ingar hersker over sitt domene med selvfølgelig og total autoritet, som en stammehøvding. Leiren er et levende vesen som får livskraft og enerig av alle som er der. Den er som en projeksjon av sjelen hans, og viser med sin intensitet og styrke at han ikke brenner livet på sparebluss. Jeg må uttrykke min aller dypeste respekt for en mann som har oppnådd materiell suksess uten å bli et av De Fine Menskene.
Dagen går før jeg er hjemme ved båten igjen, og det er bitende kaldt innendørs. Jeg vet av erfaring at det gjør stor forskjell på både nattesøvn og dagen derpå hvis jeg varmer opp båten før jeg går og legger meg. Jeg skrur på Bråkefaen og får igang avfukter og vifteovn i en halvtimes tid før jeg fyrer hovedmotoren. Den starter ujevnt og med en vibrasjon jeg ikke er vant med, så jeg river opp luka og titter ned i motorrommet. Der møter jeg en grå vegg av dieseleksos, så jeg hiver meg over stoppknappen. Motoren har gått i under et halvt minutt, men den har spydd ut voldsomme mengder eksos på den korte tiden. Fordi Bjarne i sin uutgrunnelige visdom har utstyrt motorrommet med tilluft men ikke fraluft, må jeg nå ventilere båten i timesvis før eksosstanken har gitt seg. Og all den moroa bare fordi jeg ikke sjekket om eksoskanalene var frie av isen. Denne gangen er det styrbord som ligger frosset inn, og det slår meg at jeg burde prioritere å få lagt eksosen i rør under dørken og ut i fornuftig høyde akter.
Jeg tror ikke isfiskerne liker meg. De stirrer demonstrativt i en annen retning, slik at jeg lurer på om det er tilfeldig at en av dem tar opp mobiltelefonen hver gang jeg støter på ham. Jeg vet politiet har laget bråk for folk som kjører på isen før, og jeg er redd for hvordan dette går når jeg tiltrekker meg tilstrekkelig med oppmerksomhet. De kan jo ta fra meg mopeden, og da havner jeg i transporttrøbbel igjen. Jeg kjenner meg utenfor der jeg vandrer blant det fine jeløfolket, uvasket og ubarbert i den knall oransje drakta mi. Det er ingen dårlig følelse.
Jeg har såvidt kommet hjem med varene og er på vei ut igjen for å sjekke isen nordover i Kjørbukta, når Goffe ringer. Han inviterer seg selv, Magnus og Lars på besøk, og en time senere har jeg salongen full av folk. Lars instruerer oss i Chineese Poker, og vi bedriver resten av aftenen med det. Imens serverer jeg pannekaker, før gjengen går løs på godteriet. Musikken går, praten flyter og klokken flyr til langt utpå natt før selskapet begir seg av gårde i kolonne over isen. Jeg kan konstatere at mesteparten av varene jeg kjøpte inn har gått med, men jeg kan absolutt ikke klage! Jeg har sinnsykt kule kompiser når de gidder å reise ut på småveiene på Jeløya, så et anselig stykke til fots gjennnom skogen før de forserer kystråken og går ut hit over isen, alt sammen bare for å holde meg med selskap. Det er i mørke og kulde at dine sanne venner viser seg :-)
På Søndag tar jeg mopeden ut på tur for å se om jeg finner en trygg vei over neset i syd. Det hadde vært fint å slippe å kjøre ut på den dårlige isen, men i min søken etter kjørbart terreng havner jeg stadig lenger inn på land. Å bli observert kjørende i skogen er nettop den typen oppmerksomhet jeg ønsker å unngå, så jeg snur og søker ned mot sjøen igjen når jeg føler at jeg begynner å nærme meg Kjellandsvik. Vel hjemme etter å ha bestemt meg for å gjenoppta prosjektet en annen gang, blir jeg oppringt av Ulf. Han lurer på om jeg kan hjelpe til å feilsøke en generator for Ingar Aasen, alias Art Ranger. Jeg synes det høres spennende ut, så jeg blir med til tross for planen om å holde hviledagen hellig.
Å klatre inn i leiren til Ingar er noe av det særeste jeg har gjort på lenge. Det er definitivt et fremmedkulturelt område! Dette gjelder ikke først og fremst sigøynerne som har tatt bolig der, men det instinktive inntrykket av at her er det ikke samme regelsett som gjelder. Ingar hersker over sitt domene med selvfølgelig og total autoritet, som en stammehøvding. Leiren er et levende vesen som får livskraft og enerig av alle som er der. Den er som en projeksjon av sjelen hans, og viser med sin intensitet og styrke at han ikke brenner livet på sparebluss. Jeg må uttrykke min aller dypeste respekt for en mann som har oppnådd materiell suksess uten å bli et av De Fine Menskene.
Dagen går før jeg er hjemme ved båten igjen, og det er bitende kaldt innendørs. Jeg vet av erfaring at det gjør stor forskjell på både nattesøvn og dagen derpå hvis jeg varmer opp båten før jeg går og legger meg. Jeg skrur på Bråkefaen og får igang avfukter og vifteovn i en halvtimes tid før jeg fyrer hovedmotoren. Den starter ujevnt og med en vibrasjon jeg ikke er vant med, så jeg river opp luka og titter ned i motorrommet. Der møter jeg en grå vegg av dieseleksos, så jeg hiver meg over stoppknappen. Motoren har gått i under et halvt minutt, men den har spydd ut voldsomme mengder eksos på den korte tiden. Fordi Bjarne i sin uutgrunnelige visdom har utstyrt motorrommet med tilluft men ikke fraluft, må jeg nå ventilere båten i timesvis før eksosstanken har gitt seg. Og all den moroa bare fordi jeg ikke sjekket om eksoskanalene var frie av isen. Denne gangen er det styrbord som ligger frosset inn, og det slår meg at jeg burde prioritere å få lagt eksosen i rør under dørken og ut i fornuftig høyde akter.
Sunday, December 12, 2010
To live or die by the benevolence of your fellow man
Late in the summer of '09, Lisette and myself were headed across the fjord to Horten in a brand new Bella 7000 Sunmar. It was on loan from the shop for extended testing, and we figured the 40 minute cruise there and back would fit nicely into the testing regimen, especially with a dinner thrown in. The wind had been blowing 7-9 m/s from the SSE all day and was now freshening. I imagined the big green rollers coming up the fjord would be the perfect test of the Sunmar’s sea keeping abilities, of which I’d heard quite a bit. My boss had come in previously from a test drive with the buyer, who despite being anguished by the mechanical issues plaguing the boat, had been highly impressed.
Because this was one of the few sunny days of 2009, people were out in force despite the wind. As we entered the canal in Moss, I noticed the waves crashing into the south inlet. They were much bigger than I expected, and sloshed right through to the north side. I glanced anxiously over at Lisette, who was at the helm. I had subjected her to a few bad experiences in bad weather, and I didn’t want this to be another one. I hung on as we hit the first big wave. The brave little Sunmar climbed right up over it, tipped, and smashed hard into the second wave, lifting a huge sheet of green water that momentarily overwhelmed the windscreen wipers. The boat shuddered from the impact, but there were no nasty cracks or groans, and no water entered the wheelhouse. To my relief, Lisette was grinning. ”She sure does take a beating” she said ”but it feels completely safe!”
Because this was one of the few sunny days of 2009, people were out in force despite the wind. As we entered the canal in Moss, I noticed the waves crashing into the south inlet. They were much bigger than I expected, and sloshed right through to the north side. I glanced anxiously over at Lisette, who was at the helm. I had subjected her to a few bad experiences in bad weather, and I didn’t want this to be another one. I hung on as we hit the first big wave. The brave little Sunmar climbed right up over it, tipped, and smashed hard into the second wave, lifting a huge sheet of green water that momentarily overwhelmed the windscreen wipers. The boat shuddered from the impact, but there were no nasty cracks or groans, and no water entered the wheelhouse. To my relief, Lisette was grinning. ”She sure does take a beating” she said ”but it feels completely safe!”
We were coming around the southern end of Jeløy island, and I was occupied with the plotter when Lisette pointed: ”I think that guy needs some help.” I followed the line of her finger, and my blood ran cold. Deep into the Alby bay there was a man in a loud orange dry suit, standing up in a tiny boat and wawing his arms back and forth across his head in distress. He was well past the point where the incoming waves had started feeling the bottom, rising tall, steep and ugly with a head of white froth, and his little craft was tipping precariously. ”Give me the controls,” I said ”then go aft and secure the longest line we’ve got on the port side.” I swung around and headed straight for him.
The ride in was nerve-racking. I’d taken the outside helm, leaning in to glance at the depth sounder every now and then. My worst fear was to strike the bottom in a trough and get rolled over and swamped. At that point we’d have been beyond all help, ground to dust in the vast sheet of dirty foam that swirled in the tidal zone. As we approached I could see that it was a 4m dinghy with its engine idling, dangerously overloaded with diving equipment and one visibly shaken occupant. I went as close as I dared, turned around him so that he would drift across our stern, and yelled to Lisette ”Now!” She threw the line, and the man caught it on the first try. He then spent what seemed like an eternity trying to attach our line to his own painter, working with fingers useless from cold. When he finally was made fast, I helped haul him close. He was a big, fit man and it took all our strength to help him aboard. He instantly collapsed in a heap on the bench.
At first he hardly said anything at all. He just sat there, staring back at his dinghy. I tried to invite him inside, but he declined, so I shrugged and joined Lisette in the wheelhouse. We were rounding the last buoy south of Jeløya and headed for the canal with the sea behind us, when he finally came inside. He showed me how he was unable to close the zipper on his dry suit. He described how the stricken outboard had lacked the power to conquer the wind. He explained that his dry suit was useless if it wasn't water tight, and how he couldn't close the zipper by himself. He profusely expressed his gratitude for our assistance. He tried to be nonchalant about it, but the fear left from his harrowing ordeal showed through when he told me yet again about how he’d tried and tried, but found himself unable to close the zipper at the back of his dry suit. I shuddered. Getting lost in the surf while wearing a functioning dry suit might just have been survivable. Weighed down by a waterlogged dry suit, he wouldn’t even have had a fighting chance against the breakers.
"It’s your own fault" I told him. "A boat like that, on a day like this, that close inshore? You were asking for it! You put yourself in a position where a mechanical failure would leave you with precious little time left if nobody happened to be nearby. I had to take the same risk to help you, and with my wife here, I didn’t do that lightly." "Oh no, I didn’t go close inshore at all." " Then where were you when you had your mechanical problem?" "Out there." He was pointing towards Horten. I shook my head. It didn’t add up. "How long ago?" He shrugged. "Maybe two, three hours." "What?!" My jaw dropped and Lisette looked over, incredulous. "But you drifted right across the fjord, and there’s plenty of boats out today, so why didn't anybody see you?" He shook his head and offered up a sad smile. "Oh, they all saw me. But some of them pretended not to notice, and the rest waved back like they didn’t understand that I was in trouble."
I shook my head in disgust. Nobody could have misunderstood the situation. I simply don’t believe somebody that stupid could operate a boat. The only explanation is that they all just chose to carry on, for all their private reasons. Maybe they didn’t want a large and visibly Turkish man in their boat. Maybe they appeased themselves by looking at all the others carrying right on by with them. Maybe they all thought ”Surely someone will help him before it really gets dangerous”. But nobody did, even for so long after it became dangerous that it got almost impossible. If I’d come along only a few minutes later, he would have been so far into the surf that I wouldn’t have risked our lives in order to save him.
So where does that leave me? In a cold, lasting fury is where. What if I’m out on a bad day among "fellow" boaters, and I suffer a mechanical failure? And what if I’m unkempt enough to make the nice people in the nice boats think that maybe I smell bad? Well, experience now tells me I’ll get smeared on the rocks. Maybe it's useful to know that, but at the time of this writing, I still wish I didn't.
Friday, December 10, 2010
...
Til morgenen i dag så jeg at snøen i smeltetønna endelig har begynt å kollapse. Jeg rettet opp tønna, fylte på med snø og dyttet den så lang ned i hullet jeg fikk den til å sitte. Jeg håper at prosessen med dette endelig er i ferd med å løsne.
Goffe og Magnus tok turen innom i dag, og vi koste oss med lapskaus og pannekaker. Disse to kjenner meg godt, så det var enkelt å varte dem i mine noe spesielle omgivelser. Vi ble sittende og spille omaha high-low til langt utpå kvelden, før suget etter TV og PS3 ble for sterkt og de dro tilbake til byen.
Goffe og Magnus tok turen innom i dag, og vi koste oss med lapskaus og pannekaker. Disse to kjenner meg godt, så det var enkelt å varte dem i mine noe spesielle omgivelser. Vi ble sittende og spille omaha high-low til langt utpå kvelden, før suget etter TV og PS3 ble for sterkt og de dro tilbake til byen.
Thursday, December 9, 2010
Over isen til byen
Jeg fant saltvannslekkasjen i motorrommet i går! Okay, jeg skjønner dere ikke er like oppglødd over det som meg, for jeg har jo ikke sagt noe om problemet, men saken er at jeg er ekstremt lettet. Helt siden jeg dengte meg ut fra brygga uten kjøling, har jeg tatt inn et relativt betydelig kvantum sjøvann i motorrommet når motoren går. Min første innskytelse har vært at noe har frosset i stykker i motorrommet. Jeg har riktig nok aldri sett tegn til rim der nede, og jeg kjører jo motoren varm i ny og ne, men man vet aldri hva som kan gå galt. I mitt stille sinn har jeg tenkt at det sikkert er en av varmevekslerne (Bowman, mod. store, vil ikke vite hva de koster) eller en dyr og utilgjengelig tetning som har gått fløyten, og ignroret problemet til fordel for mer presserende vanskeligheter.
Det var mens jeg varmkjørte motoren i går og satt nede i maskinrommet for å fylle dieselkanna til generatoren, at jeg la merke til en strøm av vann som rant forover på skrogbunnen i forkant av motoren. Det var ikke akkurat noe drypp, for å si det sånn, så jeg tenkte at dette må man kunne finne kilden til og hentet lommelykta. Det viste seg ved en overfladisk inspeksjon at samtlige av skjøtepunktene for eksosen, der den går fra stålrør til slange og vice versa, sprutet en blanding av eksos og kjølevann. Lekkasjene opphørte alle som en da jeg dro til slangeklemmene med en skrutrekker. Min første innskytelse var at dette var jo mye enklere enn jeg hadde trodd, men så begynte jeg å fundere på hvordan alle slangeklemmene kunne ha slakket seg samtidig.
Man trenger ikke akkurat å være rakettforsker eller maskiningeniør eller noe for å fastslå at det mest sannsynlig er en varmeskade fra da jeg kjørte 800 grader + eksos inn i systemet. Jeg tenker at slangene har utvidet seg, og fordi de var varme har slangeklemmene kunnet komprimere gummien der de er festet. Dette tilsier at selv om det var greit nok å stramme slangeklemmene nå, burde jeg ta en nærmere titt på de slangene. Ikke bare er det noen kroner der, men det er også byttejobben fra helvete :-(
I dag tidlig fikk jeg endelig rotet meg til å starte snøsmelting ved hjelp av havvarme. Jeg tok et 150 liters plastfat og skar av toppen med en stikksag. Det var mye tyngre enn jeg hadde forutsett, og jeg brukte nok over et kvarter med sagen før jeg var ferdig. Da viste det seg også at tønna var over en halv tomme tykk der jeg hadde valgt å sage! Å kakke et stort nok hull i isen med øksa var også et realt stykke arbeide. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holdt på, men jeg hadde tatt av meg lue, hansker, genser og stod med overlevingsdrakta åpen da jeg var ferdig.
Forsiktig for å ikke få med noe salt is, skrapte jeg opp nok snø med skuffa til å fylle tønna. Snøen har blitt ganske tung av sola, så det ble nok godt over 30kg. Tanken er å jobbe med 50 liter vann i tønna for å få god varmeoverføring til snøen jeg har oppi, og for å få snøen til å kollapse slik at jeg får plass til mer av gangen (100 liter nysnø blir bare 10 liter vann). Forhåpentligvis kan jeg pumpe ut 20-50 liter vann pr. smelting, avhengig av snøens densitet. Jeg blir nødt til å fylle på et par ganger i begynnelsen før jeg kan begynne å pumpe opp vann, men jeg gleder meg veldig til anlegget er oppe og går. Kanskje det blir mulig å dusje her ute igjen!
Med tønna på plass i hullet sitt gikk jeg i retning Jeløy båt og Motorverksted. Jeg valgte å gå over isen denne gangen, siden det er kortere, og fordi jeg trengte å ta en titt på forholdene før jeg begynner å kjøre der. Det virket jevnt over veldig solid, unntatt utenfor neset i syd. Der var det smeltehuller i isen, og de lå tettere og tettere ettersom jeg nærmet meg grunna. Jeg sjekket istykkelsen flere ganger, og den var ikke vesentlig tynnere mellom hullene enn der jeg kom fra, men jeg kjente meg ikke trygg. Det var mindre enn en meter mellom hullene da jeg stoppet og tok et langt blikk forover. Det så ikke ut som det var verre den veien jeg skulle, så jeg bestemte meg for å fortsette til tross for den bitre lærdommen om at jeg ikke alltid burde ignorere at ting skremmer meg.
Det ble straks bedre is, og ikke lenge etter støtte jeg på de første isfiskerne. De stirret langt etter karen i den oransje drakta som gikk og bar på en Mc-hjelm der han kom gående rundt neset og fortsatte inn mot byen. Der inne hadde Emil brutt opp all isen, så jeg fikk gå i land på Rosneset og ta landeveien den siste biten. Verksmester Alf på JBM er kjempesnill, og det er alltid en glede å komme inn i varmen til hans overstrømmende velkomst. Han har i det siste pleid å møte meg med en spøkefull kommentar om at jeg liksom er en av de store polarheltene, og i dag var det Børge Ousland. Jeg svarte at Osland nok er alt for tøff til å bruke moped over isen, og at skikkelige mannfolk vet å holde seg med hund til slikt.
Alf lar meg bruke pickupen hvis jeg behøver det, og nå var det som nevnt på tide å ordne seg transport til og fra byen. Jeg kjørte ut til Ringsrød, hvor jeg fant Pappa iført varmedress. Han var allerede i gang med å rydde fram mopeden og vi hadde den snart stående på tunet, hvor den nektet å starte. Jeg fikk den i gang på startgass, og da gikk den i fri så lenge jeg holdt gassen helt åpen, men så døde den umiddelbart. Vi lastet den på planet, og jeg hastet tilbake til JBM. Der byttet jeg bensin, og vips fungerte DT'en som den skulle. Det vil si, den gikk som en dass. Jeg sliter med å begripe hvor daue disse mopedene er i originalutførelse. Her må det trimmes! Jeg gikk på trynet mindre enn et halvt minutt etter at jeg startet, ved å satse alt for stort inn i en sving. Litt forsiktigere etter dette klarte jeg meg hjem uten fler uhell.
Det var sprøtt å kjøre på isen. Jeg hadde enda mindre grep enn på land, og snøen hadde en helt sær tendens til å ta styringa over forhjulet, så jeg måtte korrigere konstant for å kjøre rett fram og i nogenlunde balanse. Dermed danset lysflekken fra frontlykta fram og tilbake slik at fjernlyset ble nesten ubrukelig. Å kjøre på nærlys var definitivt spennende, og jeg priset meg lykkelig over at jeg har kjørt båt her ute om natten så mange ganger før. Det hjalp også stort da jeg fant fotsporene mine fra turen inn, og deretter hadde reisen bare en overraskelse til å by på. Utenfor neset der jeg fant dårlig is på veien inn, kjørte jeg inn i et felt hvor snøen ikke hadde frosset, men i stedet blitt til et dypt lag av slaps sammen med saltvann som har pumpet ut av smeltehullene med strømmen. Det var såvidt jeg ikke gikk på trynet, og jeg tror jeg hadde bannet ganske grovt om jeg hadde druknet mopeden i saltsørpa og måttet trille den hjem!
Her hjemme måtte jeg med tungt hjerte konstatere at snøsmeltingen foreløpig ikke har kommet i gang. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å framskynde prosessen, annet enn å helle på en masse vann jeg ikke har. Kanskje jeg skal prøve å bruke bobler, eller ballastere ned tønna så den ligger dypere? Det får morgendagen vise. Nå smelter jeg snø på komfyren, og er straks klar til å steke opp en ny runde av gårsdagens pannekakerøre. Jeg prøvde å tilsette vaniljesaus og havre, og selv om jeg vet det høres utrolig sært ut er jeg særdeles fornøyd med resultatet. Jeg gleder meg faktisk veldig.
Det handler i sannhet om de små tingene i livet!
Det var mens jeg varmkjørte motoren i går og satt nede i maskinrommet for å fylle dieselkanna til generatoren, at jeg la merke til en strøm av vann som rant forover på skrogbunnen i forkant av motoren. Det var ikke akkurat noe drypp, for å si det sånn, så jeg tenkte at dette må man kunne finne kilden til og hentet lommelykta. Det viste seg ved en overfladisk inspeksjon at samtlige av skjøtepunktene for eksosen, der den går fra stålrør til slange og vice versa, sprutet en blanding av eksos og kjølevann. Lekkasjene opphørte alle som en da jeg dro til slangeklemmene med en skrutrekker. Min første innskytelse var at dette var jo mye enklere enn jeg hadde trodd, men så begynte jeg å fundere på hvordan alle slangeklemmene kunne ha slakket seg samtidig.
Man trenger ikke akkurat å være rakettforsker eller maskiningeniør eller noe for å fastslå at det mest sannsynlig er en varmeskade fra da jeg kjørte 800 grader + eksos inn i systemet. Jeg tenker at slangene har utvidet seg, og fordi de var varme har slangeklemmene kunnet komprimere gummien der de er festet. Dette tilsier at selv om det var greit nok å stramme slangeklemmene nå, burde jeg ta en nærmere titt på de slangene. Ikke bare er det noen kroner der, men det er også byttejobben fra helvete :-(
I dag tidlig fikk jeg endelig rotet meg til å starte snøsmelting ved hjelp av havvarme. Jeg tok et 150 liters plastfat og skar av toppen med en stikksag. Det var mye tyngre enn jeg hadde forutsett, og jeg brukte nok over et kvarter med sagen før jeg var ferdig. Da viste det seg også at tønna var over en halv tomme tykk der jeg hadde valgt å sage! Å kakke et stort nok hull i isen med øksa var også et realt stykke arbeide. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holdt på, men jeg hadde tatt av meg lue, hansker, genser og stod med overlevingsdrakta åpen da jeg var ferdig.
Forsiktig for å ikke få med noe salt is, skrapte jeg opp nok snø med skuffa til å fylle tønna. Snøen har blitt ganske tung av sola, så det ble nok godt over 30kg. Tanken er å jobbe med 50 liter vann i tønna for å få god varmeoverføring til snøen jeg har oppi, og for å få snøen til å kollapse slik at jeg får plass til mer av gangen (100 liter nysnø blir bare 10 liter vann). Forhåpentligvis kan jeg pumpe ut 20-50 liter vann pr. smelting, avhengig av snøens densitet. Jeg blir nødt til å fylle på et par ganger i begynnelsen før jeg kan begynne å pumpe opp vann, men jeg gleder meg veldig til anlegget er oppe og går. Kanskje det blir mulig å dusje her ute igjen!
Med tønna på plass i hullet sitt gikk jeg i retning Jeløy båt og Motorverksted. Jeg valgte å gå over isen denne gangen, siden det er kortere, og fordi jeg trengte å ta en titt på forholdene før jeg begynner å kjøre der. Det virket jevnt over veldig solid, unntatt utenfor neset i syd. Der var det smeltehuller i isen, og de lå tettere og tettere ettersom jeg nærmet meg grunna. Jeg sjekket istykkelsen flere ganger, og den var ikke vesentlig tynnere mellom hullene enn der jeg kom fra, men jeg kjente meg ikke trygg. Det var mindre enn en meter mellom hullene da jeg stoppet og tok et langt blikk forover. Det så ikke ut som det var verre den veien jeg skulle, så jeg bestemte meg for å fortsette til tross for den bitre lærdommen om at jeg ikke alltid burde ignorere at ting skremmer meg.
Det ble straks bedre is, og ikke lenge etter støtte jeg på de første isfiskerne. De stirret langt etter karen i den oransje drakta som gikk og bar på en Mc-hjelm der han kom gående rundt neset og fortsatte inn mot byen. Der inne hadde Emil brutt opp all isen, så jeg fikk gå i land på Rosneset og ta landeveien den siste biten. Verksmester Alf på JBM er kjempesnill, og det er alltid en glede å komme inn i varmen til hans overstrømmende velkomst. Han har i det siste pleid å møte meg med en spøkefull kommentar om at jeg liksom er en av de store polarheltene, og i dag var det Børge Ousland. Jeg svarte at Osland nok er alt for tøff til å bruke moped over isen, og at skikkelige mannfolk vet å holde seg med hund til slikt.
Alf lar meg bruke pickupen hvis jeg behøver det, og nå var det som nevnt på tide å ordne seg transport til og fra byen. Jeg kjørte ut til Ringsrød, hvor jeg fant Pappa iført varmedress. Han var allerede i gang med å rydde fram mopeden og vi hadde den snart stående på tunet, hvor den nektet å starte. Jeg fikk den i gang på startgass, og da gikk den i fri så lenge jeg holdt gassen helt åpen, men så døde den umiddelbart. Vi lastet den på planet, og jeg hastet tilbake til JBM. Der byttet jeg bensin, og vips fungerte DT'en som den skulle. Det vil si, den gikk som en dass. Jeg sliter med å begripe hvor daue disse mopedene er i originalutførelse. Her må det trimmes! Jeg gikk på trynet mindre enn et halvt minutt etter at jeg startet, ved å satse alt for stort inn i en sving. Litt forsiktigere etter dette klarte jeg meg hjem uten fler uhell.
Det var sprøtt å kjøre på isen. Jeg hadde enda mindre grep enn på land, og snøen hadde en helt sær tendens til å ta styringa over forhjulet, så jeg måtte korrigere konstant for å kjøre rett fram og i nogenlunde balanse. Dermed danset lysflekken fra frontlykta fram og tilbake slik at fjernlyset ble nesten ubrukelig. Å kjøre på nærlys var definitivt spennende, og jeg priset meg lykkelig over at jeg har kjørt båt her ute om natten så mange ganger før. Det hjalp også stort da jeg fant fotsporene mine fra turen inn, og deretter hadde reisen bare en overraskelse til å by på. Utenfor neset der jeg fant dårlig is på veien inn, kjørte jeg inn i et felt hvor snøen ikke hadde frosset, men i stedet blitt til et dypt lag av slaps sammen med saltvann som har pumpet ut av smeltehullene med strømmen. Det var såvidt jeg ikke gikk på trynet, og jeg tror jeg hadde bannet ganske grovt om jeg hadde druknet mopeden i saltsørpa og måttet trille den hjem!
Her hjemme måtte jeg med tungt hjerte konstatere at snøsmeltingen foreløpig ikke har kommet i gang. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å framskynde prosessen, annet enn å helle på en masse vann jeg ikke har. Kanskje jeg skal prøve å bruke bobler, eller ballastere ned tønna så den ligger dypere? Det får morgendagen vise. Nå smelter jeg snø på komfyren, og er straks klar til å steke opp en ny runde av gårsdagens pannekakerøre. Jeg prøvde å tilsette vaniljesaus og havre, og selv om jeg vet det høres utrolig sært ut er jeg særdeles fornøyd med resultatet. Jeg gleder meg faktisk veldig.
Det handler i sannhet om de små tingene i livet!
Wednesday, December 8, 2010
Nimo og Store Røde
Nimo strekker seg på sengen, og gnir ryggen sin mot bena til Pappa, den rare skapningen ved siden av ham som insisterer på å fly ute hele dagen og sove hele natten. Nimo reiser seg opp og strekker seg igjen. Huff, det er kaldt å stå opp fra sengen, men han er sulten. Han smetter lydløst ned fra sengen og sniker seg ut på kjøkkenet. I bunnen av matskålen ligger det en bitteliten haug med tørrfôr som han spart fra i går. Nå pirker han de små, brune klumpene ut med labben og dreper dem grundig, én av gangen, før han tygger dem i seg.
Det var absolutt ikke nok til frokost. Egentlig var det bare nok til å vekke appetitten hans. Han går tilbake på soverommet og hopper opp på sengen. Der blir han sittende og betrakte den sovende mannen en stund, før han mjauer en gang. Han har lært seg å være forsiktig med hvordan han vekker Pappa, og glemmer aldri den gangen han fikk det for seg å bite ham i ankelen. Pappa bet tilbake, og holdt fast med tennene mens han brølte. Etterpå ble Pappa sittende forfjamset i halvsøvne og unnskylde seg, men da hadde skaden skjedd, og Nimo kan aldri glemme hvordan det var å sitte fast i de umulig sterke kjevene.
Pappa er kjempesnill bare man er litt forsiktig med hvordan man vekker ham, men nå får det være nok. Nimo mjauer igjen. Denne gangen bruker han den samme tonen han bruker når han står ute og vil inn mens Bråkefaen dundrer på akterdekk. Pappa rører på seg, og Nimo prøver igjen. Denne gangen åpner Pappa det ene øyet, og Nimo skynder seg å slikke ham på nesen. Hvis Pappa er sint pleier det å roe ham ned, og når han er nyvåken kan det være like lurt å gi ham en slikk for å være sikker. Så gir Nimo seg til å male og gni snuten sin mot Pappas skjegg, før han hopper ned på gulvet og løper mot kjøkkenet. Pappa kan være ganske dum noen ganger, men vanligvis forstår han at det betyr "Mat! Nå!"
Pappa snubler ut på kjøkkenet etter en stund, og heller en ynkelig slant i matskålen. Nimo kaster seg over skålen og blir sittende og tygge mens han hører Pappa romsterer ute. Det høres ut som om han har tenkt å vekke Bråkefaen, og ganske riktig, etter kort tid høres lyden av Bråkefaen som klager og absolutt ikke har lyst å våkne. Stakkars, Pappa må da skjønne at han fryser?! Det hjelper lite, for Pappa kan være nådeløs når han først har bestemt seg, og etter en stund må stakkaren gi tapt og skride til verket. Han klager fortsatt en stund, og vill ikke opp i full fart, men så legger han seg i sitt vante leie.
Nimo har hatt et forhold til motorer så lenge han kan huske. Den første motoren han ble kjent med var den lille svarte Hissigproppen, som bodde bakpå den lille hvite båten. Helt fra før han åpnet øynene kan Nimo huske å ha blitt slengt rundt inne i bagen sin, mens Hissigproppen hylte rett utenfor. Ettersom han ble eldre lærte han seg å mislike de voldsomme beveglesne, og stolte aldri helt på Hissigproppen, som startet så mykt og forsiktig men som når som helst kunne eksplodere i ufattelig råskap.
Store Grønne, som bor oppi Nemi, var den andre motoren Nimo fikk et forhold til. Han ble vettskremt første gang den våknet, for det sprakte og dundret noe så sinnsykt, men etter en stund lærte han seg at det ble liksom ikke noe mer enn det. Han kunne trygt legge seg til å sove mens Store Grønne var våken, for den voldsomste bevegelsen som fulgte med lyden var en søvndyssende risting som steg opp fra madrassen.
Nimo har spist opp mesteparten av frokosten sin, og bestemmer seg for å spare resten til senere. Han går opp i styrhuset og betrakter Pappa med et misbiligende blikk. Det ser ikke ut som om han er ferdig med å plage motorene i dag, for nå prøver han å vekke Store Røde. Nimo er ikke sikker på om han liker det. I begynnelsen virket ikke Store Røde så farlig. Nimo hadde vært på oppdagelsesreise i maskinrommet en gang Store Røde våknet, og forskrekkelsen hadde sittet i en stund. På tross av dette var jo Store Røde ganske snill, og så lenge luken ned til hiet hans var igjen, merket Nimo lite til om han var våken, på lange tider.
Alt dette endret seg en dag for bare noen uker siden. Det var like etter at havet var blitt hardt og hvitt for vinteren, at Pappa og Store Røde hadde begynt å krangle inne i Moss. Nimo skjønte ikke stort av krangelen, men han forsto i alle fall at Store Røde hadde blitt rasende og gått helt av skaftet. Han hadde brølt på en måte Nimo aldri hadde hørt før, og ristet hele Oscilia så ting brakte i dørken og danset rundt. Pappa virket som om han trodde han hadde vunnet krangelen, selv om han var sint på grunn av rotet, men for Nimo var det en traumatiserende opplevelse. Han kjente jo Store Røde så godt, hadde begynt å stole på ham og alt, og så oppdaget han plutselig at ting ikke var som han hadde trodd.
Og nå virker det altså som om Pappa har tenkt å vekke ham igjen. Nimo bestemmer seg for at det er best å skygge banen, og stiller seg ved døra og mjauer. Vel ute hopper han rett ned på isen og spankulerer forsiktig gjennom dypsnøen mot Nemi. Bak seg hører han Store Røde som våkner til liv med en romling. Foreløpig høres det ut som ting går gemyttelig for seg, og lyden er såvidt hørbar i den klare morgenluften. Nimo hopper opp på Nemi og går sin vante snuserunde. Det er viktig å være sikker på at ingen fremmede har vært innom og tullet med territoriet, men her virker alt som normalt. Nimo hopper opp på styrehustaket og mjauer mykt mot vinden noen ganger. Han tenker på det rare bartedyret han så i sommer. Det pustet og peste så høyt der det lå ved siden av båten og betraktet ham med store øyne, så Nimo tenker at det ikke kan bo helt under isen. Hvor har det tatt veien nå, mon tro?
Nimo hopper ned på isen i det han hører at Store Røde får nok et raseriutbrudd, og enda en gang får Nimo erfare at ting ikke er helt som han trodde. Han hadde blitt overrasket nok da Store Røde viste seg mektig nok til å filleriste Oscilia, men nå rister han jo hele havet! Nimo tilbakelegger de hundre metrene inn til stranden i noen byks og spurter opp i skråningen. Her kjenner ikke ristingen lenger, og han har heller aldri sett Oscilia komme opp på land, så han begynner å kjenne seg trygg igjen. Han blir sittende en stund og betrakte Oscilia, som sakte forsøker å trenge seg gjennom det harde, hvite belegget på havet, mens hun spyr ut enorme mengder svovelstinkende, grå giftdamp. For et skittent dyr!
Det er dårlige tider for jakt. Nimo minnes dagene på Saueholmen, for bare en måned siden, da han fanget og spiste flere mus enn han kunne telle. For første gang i sitt liv hadde han kjent et snev av uavhengighet fra matskålen som hver dag blir satt foran ham. Nå finnes det nesten ikke liv ute, og bare under båtene på stranden og under hyttene lenger opp ser han at det finnes spor av gnagere. Det har blitt mørkt for lenge siden, og han har sittet en stund oppe i ura i syd. Han kan høre at noe beveger seg der nede, men det er trangt for en pus å komme til, og han er atpåtil ikke helt sikker på at han ønsker å tulle med det som bor der. Bråkefaen har for lengst sovnet for natten når Nimo gir opp. Det var sannsynlig bare noe faenskap som ville ha bitt ham i poten uansett, og nå er han både kald og sulten.
Plutselig vil Nimo hjem. Han småløper over isen med halen høyt i været. Han må konstatere at det ble en lite bærekraftig dag, og at han igjen får overtale Pappa til å helle opp en porsjon i matskålen. Han ligger sikkert og sover på denne tiden, rare dyret. Det får Nimo til å tenke på den varme gropa bak knærne til Pappa når han sover, så han setter opp farten de siste meterne og mjauer høyt en gang før han hopper opp på dekk.
Det var absolutt ikke nok til frokost. Egentlig var det bare nok til å vekke appetitten hans. Han går tilbake på soverommet og hopper opp på sengen. Der blir han sittende og betrakte den sovende mannen en stund, før han mjauer en gang. Han har lært seg å være forsiktig med hvordan han vekker Pappa, og glemmer aldri den gangen han fikk det for seg å bite ham i ankelen. Pappa bet tilbake, og holdt fast med tennene mens han brølte. Etterpå ble Pappa sittende forfjamset i halvsøvne og unnskylde seg, men da hadde skaden skjedd, og Nimo kan aldri glemme hvordan det var å sitte fast i de umulig sterke kjevene.
Pappa er kjempesnill bare man er litt forsiktig med hvordan man vekker ham, men nå får det være nok. Nimo mjauer igjen. Denne gangen bruker han den samme tonen han bruker når han står ute og vil inn mens Bråkefaen dundrer på akterdekk. Pappa rører på seg, og Nimo prøver igjen. Denne gangen åpner Pappa det ene øyet, og Nimo skynder seg å slikke ham på nesen. Hvis Pappa er sint pleier det å roe ham ned, og når han er nyvåken kan det være like lurt å gi ham en slikk for å være sikker. Så gir Nimo seg til å male og gni snuten sin mot Pappas skjegg, før han hopper ned på gulvet og løper mot kjøkkenet. Pappa kan være ganske dum noen ganger, men vanligvis forstår han at det betyr "Mat! Nå!"
Pappa snubler ut på kjøkkenet etter en stund, og heller en ynkelig slant i matskålen. Nimo kaster seg over skålen og blir sittende og tygge mens han hører Pappa romsterer ute. Det høres ut som om han har tenkt å vekke Bråkefaen, og ganske riktig, etter kort tid høres lyden av Bråkefaen som klager og absolutt ikke har lyst å våkne. Stakkars, Pappa må da skjønne at han fryser?! Det hjelper lite, for Pappa kan være nådeløs når han først har bestemt seg, og etter en stund må stakkaren gi tapt og skride til verket. Han klager fortsatt en stund, og vill ikke opp i full fart, men så legger han seg i sitt vante leie.
Nimo har hatt et forhold til motorer så lenge han kan huske. Den første motoren han ble kjent med var den lille svarte Hissigproppen, som bodde bakpå den lille hvite båten. Helt fra før han åpnet øynene kan Nimo huske å ha blitt slengt rundt inne i bagen sin, mens Hissigproppen hylte rett utenfor. Ettersom han ble eldre lærte han seg å mislike de voldsomme beveglesne, og stolte aldri helt på Hissigproppen, som startet så mykt og forsiktig men som når som helst kunne eksplodere i ufattelig råskap.
Store Grønne, som bor oppi Nemi, var den andre motoren Nimo fikk et forhold til. Han ble vettskremt første gang den våknet, for det sprakte og dundret noe så sinnsykt, men etter en stund lærte han seg at det ble liksom ikke noe mer enn det. Han kunne trygt legge seg til å sove mens Store Grønne var våken, for den voldsomste bevegelsen som fulgte med lyden var en søvndyssende risting som steg opp fra madrassen.
Nimo har spist opp mesteparten av frokosten sin, og bestemmer seg for å spare resten til senere. Han går opp i styrhuset og betrakter Pappa med et misbiligende blikk. Det ser ikke ut som om han er ferdig med å plage motorene i dag, for nå prøver han å vekke Store Røde. Nimo er ikke sikker på om han liker det. I begynnelsen virket ikke Store Røde så farlig. Nimo hadde vært på oppdagelsesreise i maskinrommet en gang Store Røde våknet, og forskrekkelsen hadde sittet i en stund. På tross av dette var jo Store Røde ganske snill, og så lenge luken ned til hiet hans var igjen, merket Nimo lite til om han var våken, på lange tider.
Alt dette endret seg en dag for bare noen uker siden. Det var like etter at havet var blitt hardt og hvitt for vinteren, at Pappa og Store Røde hadde begynt å krangle inne i Moss. Nimo skjønte ikke stort av krangelen, men han forsto i alle fall at Store Røde hadde blitt rasende og gått helt av skaftet. Han hadde brølt på en måte Nimo aldri hadde hørt før, og ristet hele Oscilia så ting brakte i dørken og danset rundt. Pappa virket som om han trodde han hadde vunnet krangelen, selv om han var sint på grunn av rotet, men for Nimo var det en traumatiserende opplevelse. Han kjente jo Store Røde så godt, hadde begynt å stole på ham og alt, og så oppdaget han plutselig at ting ikke var som han hadde trodd.
Og nå virker det altså som om Pappa har tenkt å vekke ham igjen. Nimo bestemmer seg for at det er best å skygge banen, og stiller seg ved døra og mjauer. Vel ute hopper han rett ned på isen og spankulerer forsiktig gjennom dypsnøen mot Nemi. Bak seg hører han Store Røde som våkner til liv med en romling. Foreløpig høres det ut som ting går gemyttelig for seg, og lyden er såvidt hørbar i den klare morgenluften. Nimo hopper opp på Nemi og går sin vante snuserunde. Det er viktig å være sikker på at ingen fremmede har vært innom og tullet med territoriet, men her virker alt som normalt. Nimo hopper opp på styrehustaket og mjauer mykt mot vinden noen ganger. Han tenker på det rare bartedyret han så i sommer. Det pustet og peste så høyt der det lå ved siden av båten og betraktet ham med store øyne, så Nimo tenker at det ikke kan bo helt under isen. Hvor har det tatt veien nå, mon tro?
Nimo hopper ned på isen i det han hører at Store Røde får nok et raseriutbrudd, og enda en gang får Nimo erfare at ting ikke er helt som han trodde. Han hadde blitt overrasket nok da Store Røde viste seg mektig nok til å filleriste Oscilia, men nå rister han jo hele havet! Nimo tilbakelegger de hundre metrene inn til stranden i noen byks og spurter opp i skråningen. Her kjenner ikke ristingen lenger, og han har heller aldri sett Oscilia komme opp på land, så han begynner å kjenne seg trygg igjen. Han blir sittende en stund og betrakte Oscilia, som sakte forsøker å trenge seg gjennom det harde, hvite belegget på havet, mens hun spyr ut enorme mengder svovelstinkende, grå giftdamp. For et skittent dyr!
Det er dårlige tider for jakt. Nimo minnes dagene på Saueholmen, for bare en måned siden, da han fanget og spiste flere mus enn han kunne telle. For første gang i sitt liv hadde han kjent et snev av uavhengighet fra matskålen som hver dag blir satt foran ham. Nå finnes det nesten ikke liv ute, og bare under båtene på stranden og under hyttene lenger opp ser han at det finnes spor av gnagere. Det har blitt mørkt for lenge siden, og han har sittet en stund oppe i ura i syd. Han kan høre at noe beveger seg der nede, men det er trangt for en pus å komme til, og han er atpåtil ikke helt sikker på at han ønsker å tulle med det som bor der. Bråkefaen har for lengst sovnet for natten når Nimo gir opp. Det var sannsynlig bare noe faenskap som ville ha bitt ham i poten uansett, og nå er han både kald og sulten.
Plutselig vil Nimo hjem. Han småløper over isen med halen høyt i været. Han må konstatere at det ble en lite bærekraftig dag, og at han igjen får overtale Pappa til å helle opp en porsjon i matskålen. Han ligger sikkert og sover på denne tiden, rare dyret. Det får Nimo til å tenke på den varme gropa bak knærne til Pappa når han sover, så han setter opp farten de siste meterne og mjauer høyt en gang før han hopper opp på dekk.
Tuesday, December 7, 2010
Ikke noe salg denne gangen heller...
Lisette kom på forsyningsbesøk i går, som dere ser av innlegget hennes. Det er så sjelden mellom hver gang hun komer hit nå, at det kjennes mer og mer som å ha en fremmed på besøk. Det var litt spennende, og samtidig litt skummelt å lede henne over isen. Selv om jeg vet veldig godt at det går an kjøre traktor her nå, er det utrolig hva slags ting man begynner å tvile på når det involverer noen man er glad i.
Størsteparten av dagen i dag har gått med til å hjelpe Ulf med å finne ut at han ikke skal ha Fjordbåten. Dermed har jeg forsømt to viktige gjøremål, nemlig å sette i gang en snøsmelte og å skaffe meg en form for transport. Jeg gir offiselt opp å selge båten nå. Det blir motorsag og så slede over isen nå, jeg har allerede rotet meg inn i et hjørne ved å utsette det for lenge.
Båten skulle delvis byttes bort i en VW Caddy, men nå som den er utenfor rekkevidde får jeg se meg om etter noe annet. Det står en uregistrert moped hos pappa, som jeg hadde tenkt å konvertere til amfibie-kano. Kanskje jeg bare skal ta den i bruk over isen? Det høres helt sinnsykt ut å gå gjennom i 50 km/t, men jeg tror det er en grei sjanse for å bli liggende igjen oppå dersom det skulle skje. Hvis ikke, overlever jeg nok i drakta hvis jeg bare kommer meg opp i tide.
Nå smelter jeg snø på komfyren til oppvasken. Det strider hardt imot alle prinsipper og instinkiter å bruke min dyrekjøpte diesel-strøm til vannsmelting, særlig når gratis sjøvarme rett utenfor kunne gjort jobben. Snøsmelteanlegg får bli første prioritet etter frokost i morgen!
Størsteparten av dagen i dag har gått med til å hjelpe Ulf med å finne ut at han ikke skal ha Fjordbåten. Dermed har jeg forsømt to viktige gjøremål, nemlig å sette i gang en snøsmelte og å skaffe meg en form for transport. Jeg gir offiselt opp å selge båten nå. Det blir motorsag og så slede over isen nå, jeg har allerede rotet meg inn i et hjørne ved å utsette det for lenge.
Båten skulle delvis byttes bort i en VW Caddy, men nå som den er utenfor rekkevidde får jeg se meg om etter noe annet. Det står en uregistrert moped hos pappa, som jeg hadde tenkt å konvertere til amfibie-kano. Kanskje jeg bare skal ta den i bruk over isen? Det høres helt sinnsykt ut å gå gjennom i 50 km/t, men jeg tror det er en grei sjanse for å bli liggende igjen oppå dersom det skulle skje. Hvis ikke, overlever jeg nok i drakta hvis jeg bare kommer meg opp i tide.
Nå smelter jeg snø på komfyren til oppvasken. Det strider hardt imot alle prinsipper og instinkiter å bruke min dyrekjøpte diesel-strøm til vannsmelting, særlig når gratis sjøvarme rett utenfor kunne gjort jobben. Snøsmelteanlegg får bli første prioritet etter frokost i morgen!
Monday, December 6, 2010
Ut på sjøen, eller isen...
I dag har jeg vandret igjennom snødekt skog, målet var Oscilia, lokasjon bøya. Jeg skulle levere goder til min kjære. Han møtte meg ved stranden, men isen var ikke helt best innerst ved land og bli våt var ikke på tale, så Henning måtte hente kanoen. Så gikk vi på rekke, han først med meg ca.ti meter bak...lært noe i dag også. Har faktisk aldri gått så langt ut på isen før, er glad jeg hadde med Henning. Turen over isen gikk bra og fikk tatt noen bilder, med andre ord, vi måtte ikke løpe fra en sprekk som åpnet seg. Etter å ha vært ute i kulden var det godt og komme inni varmen og ehm litt rot, men koselig var det. Vi delte en frossen pizza, men litt for brått var tiden inne for avreise. Av diverse grunner er jeg ikke fastboende i båten om dagen, men kommer på besøk så ofte jeg kan, som helst kunne vært oftere. Da var det samme regla da. På rekke og rad, til stranda, hvor vi møtte på Nimo. Dette betød at jeg måtte løpe opp skråningen, mens Henning holdt han fast slik at han ikke fulgte etter. Så ble det ikke helt den samme regla alikevel da. Det var et så absolutt hyggelig besøk, gleder meg til å komme igjen. Skogen var enda mørkere på tilbake veien, og nå er jeg på fastland og savner mine to der ute på isen.
Henning i "ut på isen" utstyret sitt :P
Smog on the water
Det sluttet ikke å snø før etter at jeg la meg i går kveld. Da jeg innså at det ikke ble noen isbryting før kvelden, gjorde jeg et lite eksperiment med å bruke trykkluft for å smelte isen. Det er ca 10 meter dypt her ute, og i og med at bobleanlegg blir mer effektive jo dypere de ligger, hadde jeg store forventninger til prosjektet. Jeg fant ikke hurtigkoblingen for å plugge meg inn i maskinens trykkluftsystem, så jeg koblet rett og slett løs slangen fra kompressoren og koblet på en 20m klar pvc-slange, som jeg senket ned til bunnen med et lodd i enden.
Da jeg startet opp maskinen uteble den forventede strømmen av trykkluft fra slangen. Jeg var forberedt på dette, etter å ha konstatert at slangen var full av is, og lot trykket stå på mens jeg kveliet slangen ned i maskinrommet. Med enden hengende ut av døra, knakk jeg opp isen i hele slangen ved å bøye på den. Deretter gikk jeg ut, tok et resolutt grep i enden på slangen, og ventet på resultatet. Jeg måtte ikke vente lenge. Etter en liten stund dukket det opp en svak strøm med vann og trykkluft, som etter hvert begynte å ta med seg sylindriske isbiter. Strømmen ble stadig kraftigere, så jeg var på ingen måte uforberedt da "proppen løsnet". Slangen ble allikevel brutalt revet ut av hendene mine, og kilovis med is kom flygende i hundrevis av kilometer i timen. Det var over så fort at jeg ikke rakk å bli skremt, og jeg kunne bare konstatere at det på en eller annen merkelig måte hadde gått bra.
Da jeg omsider fikk senket slangen ned i dypet lot resultatene ikke vente på seg. På et øyeblikk hadde det dannet seg en åpen flekk rundt slangen, og flekken vokste sakte men sikkert. Da motoren hadde gått i en time var flekken blitt ca fem meter i diameter, og jeg så meg fornøyd med at jeg i alle fall har en mulighet til å åpne isen rundt båtene dersom behovet skulle oppstå. Jeg gikk inn for å stenge av maskinen, men da jeg trykket på stopp-knappen skjedde det ingen ting. Først trodde jeg at en ledning måtte ha løsnet, men etter å ha konstatert at alt var intakt gikk det opp et lys for meg.
Jeg har lenge lurt på hva den ene elektriske trykkluftventilen var koblet til oppe ved høytrkkspumpa på motoren. Det er selvfølgelig trykkluftstopp! Uhyre forsiktig i nærheten av den store, stygge drivreima til hydraulikken (jeg har en ødelagt finger fordi jeg ikke respekterte en sånn en gang) koblet jeg tilbake luftslangen fra kompressoren til systemet. Etter det stoppet motoren med et kort trykk på knappen. Jeg gikk til sengs med et håp om at det tunge, milde været skulle holde seg, slik at jeg skulle få en mulighet til å åpne opp en ordentlig råk i dag tidlig.
Jeg sov lenge i dag. Til slutt var det Nimo som maste meg våken i halv ni-tiden. Han hadde kommet inn i løpet av natten, og nå var han utålmodig på å få frokosten sin. Jeg sto opp, fôret pusen og startet bråkmakeren på akterdekk. Dagen strålte imot meg med en dyp blå himmel, soloppgang over siloen i øst og heftige minustemperaturer. Jeg helte min absolutt siste liter med vann i kaffetrakteren og startet hovedmotoren, ivrig etter å få åpnet en flekk foran baugen. Temperaturen antydet riktig nok at isbryting var en håpløs tanke, men jeg kunne ikke dy meg fra å gjøre et forsøk.
Råken fra gårsdagens eksperiment åpnet seg på et blunk da jeg skrudde på lufta, så jeg bestemte meg for like godt å gjøre et forsøk med en gang. Jeg satte det mest sårbare løsøret ned på dørken, dro opp slangen, kastet sikringslina til fjordbåten og ga gass forover. Det gikk lekende lett i 15-20 meter der boblene hadde tynnet ut isen, men så var det full stopp. Jeg gikk en halv båtlengde akterover, og ga hard gass forover igjen. Båten dundret opp på isflaket, brakte igjenom og satt bom fast, samtidig som et mindre brak fra byssa antydet at jeg ikke hadde vært helt grundig nok med å gjøre båten sjøklar.
Etter å ha konstatert at jeg nå sitter grundig fast for vinteren, skrudde jeg av og kastet et blikk akterover. Da jeg begynte å bruke krefter i motoren hadde den gulpet opp en gigantisk sky med smog som dekket mesteparten av bukta sydover. Det måtte foreviges, om enn bare med kameraet på mobiltelefonen. Så gikk jeg nedenunder for å inspisere skadene. Det viste seg at gårsdagens middagsrest (erter, kjøtt og flesk) hadde landet sammen med kaffen på dørken og blandet seg til en særdeles avskyelig guffe. Jeg brølte i vilt raseri. Kaffen min! Jeg hadde jo ikke smakt på den en gang. Det gikk vel for helvete ikke an å være så forpult dum at jeg glemte den på benken?! Og så fantes det ikke vann til å lage mer...
Jeg ble stående midt oppe i sølet med den tomme, ødelagte kaffekanna i hånda, og stirret over sundet til Kambo. Den opprinnelige planen var å hente vann derfra i 25-liters kanner. Nå som jeg trenger det går det endelig opp fro meg hva slags jobb det egentlig er snakk om. Kanskje det kunne kommet på tale når/hvis amfibiemopeden min kommer på plass, men nå er det utelukket. Å gå en drøy halvtime tur/retur over isen og opp gjennom skogen til Skallerød frister heller ikke særlig. Jeg løser problemet midlertidig ved å smelte snø til tre liter vann på komfyren, men her må det mer bærekraftige tiltak på plass!
Ulf sa han skulle komme ut med en trebåtbygger-kompis for å inspisere greiene og eventuelt tegne på papiret i dag. Jeg får prøve å utnytte det som er igjen av dagslyset fram til da, til å se om jeg klarer å få i stand en skikkelig snøsmelter. Det ligger en 3-meters lengde med 110-rør i fjordbåten, og et par korte trykk på kalkulatoren forteller meg at det skal flyte med 1 meter stikkende opp av isen, hvis det inneholder 8-10kg snøsørpe under smelting og har 10kg ballast i den ene enden. Det blir spennende å se hva slags throughput jeg får ut av systemet, siden det er alt for mange variabler involvert til at jeg gidder å begynne å regne det ut.
Da jeg startet opp maskinen uteble den forventede strømmen av trykkluft fra slangen. Jeg var forberedt på dette, etter å ha konstatert at slangen var full av is, og lot trykket stå på mens jeg kveliet slangen ned i maskinrommet. Med enden hengende ut av døra, knakk jeg opp isen i hele slangen ved å bøye på den. Deretter gikk jeg ut, tok et resolutt grep i enden på slangen, og ventet på resultatet. Jeg måtte ikke vente lenge. Etter en liten stund dukket det opp en svak strøm med vann og trykkluft, som etter hvert begynte å ta med seg sylindriske isbiter. Strømmen ble stadig kraftigere, så jeg var på ingen måte uforberedt da "proppen løsnet". Slangen ble allikevel brutalt revet ut av hendene mine, og kilovis med is kom flygende i hundrevis av kilometer i timen. Det var over så fort at jeg ikke rakk å bli skremt, og jeg kunne bare konstatere at det på en eller annen merkelig måte hadde gått bra.Da jeg omsider fikk senket slangen ned i dypet lot resultatene ikke vente på seg. På et øyeblikk hadde det dannet seg en åpen flekk rundt slangen, og flekken vokste sakte men sikkert. Da motoren hadde gått i en time var flekken blitt ca fem meter i diameter, og jeg så meg fornøyd med at jeg i alle fall har en mulighet til å åpne isen rundt båtene dersom behovet skulle oppstå. Jeg gikk inn for å stenge av maskinen, men da jeg trykket på stopp-knappen skjedde det ingen ting. Først trodde jeg at en ledning måtte ha løsnet, men etter å ha konstatert at alt var intakt gikk det opp et lys for meg.
Jeg har lenge lurt på hva den ene elektriske trykkluftventilen var koblet til oppe ved høytrkkspumpa på motoren. Det er selvfølgelig trykkluftstopp! Uhyre forsiktig i nærheten av den store, stygge drivreima til hydraulikken (jeg har en ødelagt finger fordi jeg ikke respekterte en sånn en gang) koblet jeg tilbake luftslangen fra kompressoren til systemet. Etter det stoppet motoren med et kort trykk på knappen. Jeg gikk til sengs med et håp om at det tunge, milde været skulle holde seg, slik at jeg skulle få en mulighet til å åpne opp en ordentlig råk i dag tidlig.
Jeg sov lenge i dag. Til slutt var det Nimo som maste meg våken i halv ni-tiden. Han hadde kommet inn i løpet av natten, og nå var han utålmodig på å få frokosten sin. Jeg sto opp, fôret pusen og startet bråkmakeren på akterdekk. Dagen strålte imot meg med en dyp blå himmel, soloppgang over siloen i øst og heftige minustemperaturer. Jeg helte min absolutt siste liter med vann i kaffetrakteren og startet hovedmotoren, ivrig etter å få åpnet en flekk foran baugen. Temperaturen antydet riktig nok at isbryting var en håpløs tanke, men jeg kunne ikke dy meg fra å gjøre et forsøk.
Råken fra gårsdagens eksperiment åpnet seg på et blunk da jeg skrudde på lufta, så jeg bestemte meg for like godt å gjøre et forsøk med en gang. Jeg satte det mest sårbare løsøret ned på dørken, dro opp slangen, kastet sikringslina til fjordbåten og ga gass forover. Det gikk lekende lett i 15-20 meter der boblene hadde tynnet ut isen, men så var det full stopp. Jeg gikk en halv båtlengde akterover, og ga hard gass forover igjen. Båten dundret opp på isflaket, brakte igjenom og satt bom fast, samtidig som et mindre brak fra byssa antydet at jeg ikke hadde vært helt grundig nok med å gjøre båten sjøklar.
Etter å ha konstatert at jeg nå sitter grundig fast for vinteren, skrudde jeg av og kastet et blikk akterover. Da jeg begynte å bruke krefter i motoren hadde den gulpet opp en gigantisk sky med smog som dekket mesteparten av bukta sydover. Det måtte foreviges, om enn bare med kameraet på mobiltelefonen. Så gikk jeg nedenunder for å inspisere skadene. Det viste seg at gårsdagens middagsrest (erter, kjøtt og flesk) hadde landet sammen med kaffen på dørken og blandet seg til en særdeles avskyelig guffe. Jeg brølte i vilt raseri. Kaffen min! Jeg hadde jo ikke smakt på den en gang. Det gikk vel for helvete ikke an å være så forpult dum at jeg glemte den på benken?! Og så fantes det ikke vann til å lage mer...Jeg ble stående midt oppe i sølet med den tomme, ødelagte kaffekanna i hånda, og stirret over sundet til Kambo. Den opprinnelige planen var å hente vann derfra i 25-liters kanner. Nå som jeg trenger det går det endelig opp fro meg hva slags jobb det egentlig er snakk om. Kanskje det kunne kommet på tale når/hvis amfibiemopeden min kommer på plass, men nå er det utelukket. Å gå en drøy halvtime tur/retur over isen og opp gjennom skogen til Skallerød frister heller ikke særlig. Jeg løser problemet midlertidig ved å smelte snø til tre liter vann på komfyren, men her må det mer bærekraftige tiltak på plass!
Ulf sa han skulle komme ut med en trebåtbygger-kompis for å inspisere greiene og eventuelt tegne på papiret i dag. Jeg får prøve å utnytte det som er igjen av dagslyset fram til da, til å se om jeg klarer å få i stand en skikkelig snøsmelter. Det ligger en 3-meters lengde med 110-rør i fjordbåten, og et par korte trykk på kalkulatoren forteller meg at det skal flyte med 1 meter stikkende opp av isen, hvis det inneholder 8-10kg snøsørpe under smelting og har 10kg ballast i den ene enden. Det blir spennende å se hva slags throughput jeg får ut av systemet, siden det er alt for mange variabler involvert til at jeg gidder å begynne å regne det ut.
Sunday, December 5, 2010
Og så kom snøen...
...i uante mengder. Yr forutså 1-3mm nedbør utpå kvelden i går og natt til i dag, og har ikke endret varselet siden. Dessverre viser værradaren en annen historie. Lavtrykket som kom inn fra nordsjøen i går kveld seilte ikke rett opp i oslofjorden som antatt, men ble liggende utenfor sørlandet i noen timer mens det spiste seg stort og stygt på Golfstrømmen. Nå er det snart midt på dagen, og det laver ned igjen etter et lite opphold. Etter radaren å dømme skal det ikke ta slutt med det første, heller.
Med morgenrutinen på plass, sitter jeg spent og venter på at snøværet skal gi seg. Jeg prøvde isen med Oscilia i dag tidlig, og den har blitt god og myk etter at snøen har lagt seg som et isolerende teppe over alt sammen. Dessverre vet jeg så inderlig godt at fenomenet er midlertidig, og at situasjonen er i ferd med å snu seg til det motsatte. Ettersom saltet smelter den nyfalne snøen, arbeider det seg sakte men sikkert oppovet mot overflaten. Når snøteppet til slutt har kollapset ned i sørpa, har det dannet seg en struktur med nesten rent ferskvann øverst, som blir gradvis brakkere ned imot sjøisen.
Når denne nye strukturen så fryser, kan ikke bare isen legge på seg stor tykkelse på kort tid - den ferske skorpen øverst blir også mange ganger hardere enn isen under. Jeg har nettop selv fått erfare hvor tung slik is kan være å bryte, da jeg slo meg ut fra Moss sentrum bare noen dager etter at isen la seg. Da var det såvidt jeg klarte det, ved å ta fart opp på isen flere ganger til jeg kom ut til råken etter Emil. Isen her ute blir fort grovere enn det, og det er mye lenger ut til skipsleden, så det kommer ikke på tale å kjøre båten ut dit etter at dette fryser.
I går ettermiddag ringte det plutselig en kar som har vært og snust på fjordbåten tidligere. Nå sier han at han definitivt er interessert i å kjøpe, men jeg har blitt skuffet så mange ganger nå at jeg ikke tør håpe. Han vil at jeg starter motoren og ser at alt er greit først, så det er vel på tide jeg begynner på det. Jeg er litt spent på om varmeveksleren m./ diverse har overlevd kulda, og funderer fælt på hvordan jeg skal løsne på en startmotor som jeg ikke kommer til for å demontere. Spennende med fallhøyde.
Med morgenrutinen på plass, sitter jeg spent og venter på at snøværet skal gi seg. Jeg prøvde isen med Oscilia i dag tidlig, og den har blitt god og myk etter at snøen har lagt seg som et isolerende teppe over alt sammen. Dessverre vet jeg så inderlig godt at fenomenet er midlertidig, og at situasjonen er i ferd med å snu seg til det motsatte. Ettersom saltet smelter den nyfalne snøen, arbeider det seg sakte men sikkert oppovet mot overflaten. Når snøteppet til slutt har kollapset ned i sørpa, har det dannet seg en struktur med nesten rent ferskvann øverst, som blir gradvis brakkere ned imot sjøisen.
Når denne nye strukturen så fryser, kan ikke bare isen legge på seg stor tykkelse på kort tid - den ferske skorpen øverst blir også mange ganger hardere enn isen under. Jeg har nettop selv fått erfare hvor tung slik is kan være å bryte, da jeg slo meg ut fra Moss sentrum bare noen dager etter at isen la seg. Da var det såvidt jeg klarte det, ved å ta fart opp på isen flere ganger til jeg kom ut til råken etter Emil. Isen her ute blir fort grovere enn det, og det er mye lenger ut til skipsleden, så det kommer ikke på tale å kjøre båten ut dit etter at dette fryser.
I går ettermiddag ringte det plutselig en kar som har vært og snust på fjordbåten tidligere. Nå sier han at han definitivt er interessert i å kjøpe, men jeg har blitt skuffet så mange ganger nå at jeg ikke tør håpe. Han vil at jeg starter motoren og ser at alt er greit først, så det er vel på tide jeg begynner på det. Jeg er litt spent på om varmeveksleren m./ diverse har overlevd kulda, og funderer fælt på hvordan jeg skal løsne på en startmotor som jeg ikke kommer til for å demontere. Spennende med fallhøyde.
Subscribe to:
Posts (Atom)