Så langt men ikke lenger

Det stod et fantastisk kåseri på trykk i Aftenpostens nettutgave i går. Det som gjorde det ekstra herlig for meg, men som kanskje er litt trist, var at jeg ikke skjønte at artikkelen var satirisk da jeg leste overskriften. "Jøss, nå har de endelig skjønt at de har et problem" tenkte jeg, og leste med økende vantro helt til jeg skjønte at det var større mengder humor enn fakta i artikkelen. Jeg lo som jeg ikke har gjort på lenge, i lange tider etterpå.

Fordi det er faktisk så ille. Jeg har vært arbeidsledig siden påske, og valgt å ikke søke om stønad hos NAV. Jeg møter som regel svært lite forståelse når jeg forklarer dette for folk jeg kjenner, og til deres vantro svarer jeg ofte at det handler om å ikke gjøre seg avhengig som kunde i en useriøs bedrift. Det er ikke bare fleip, selv om det selfølgelig ikke er hele sannheten. Det er simpelthen så utrolig provoserende å bli behandlet som søppel av de som liksom skal hjelpe deg, at jeg mener det uunngåelige hatet som følger med er skadelig for sjela.

Jeg har lenge forkastet velferdssamfunnet på høylydt vis, og fastholdt at det ikke er bra for oss å få ting gratis. Jeg har tatt imot mye vitriolsk eder og galle på grunn av disse uttalelsene, og spesielt i sammfunnsfagundervisningen ble jeg konsekvent beskyldt for å være nazist. De gned seg i hendene alle sammen og sa de gledet seg til jeg selv ville få behov for hjelp og måtte krype til korset. Slik har det falt seg, gjentatte ganger, og jeg har foraktet meg selv litte grann hver gang.

Den reelle hovedårsaken til at jeg har gjort mine valg på denne måten, er hvordan det påvirker meg som person å være nødt til å sloss for tilværelsen. Det er jo ikke akkurat slik at jeg stiller uten erfaring angående hvordan det er å leve på stønad. Jeg har ødelagt et blomstrende forhold ved å gjøre meg til sofagrønnsak ved hjelp av NAV, og var nær ved å gjøre det samme med Lisette for fire år siden. Den gang løste jeg sitasjonen først da den nærmet seg uholdbar, ved å skaffe meg fast jobb. Når jeg så ble arbeidsledig igjen, valgte jeg denne gang å foregripe begivenhetene ved å nekte problemet å oppstå.

Det var på bakgrunn av alt dette enklere enn man skulle tro å holde seg unna NAV denne gangen. Jeg er jo allerede flink til å rote med personlige papirer, og så var det bare å utsette søknaden en dag av gangen. Det er vanskelig å fullstendig beskrive hvordan dette har påvirket meg, uten å ta i bruk malende adjektiver om meg selv. La det derfor bare være sagt slik: Da jeg gikk bort fra min faste arbeidsplass hos JBM, kom jeg til et veiskille der veien tidligere alltid har ført meg ned i et sjelelig mørke som varer i årevis. Denne gangen valgte jeg den smale sti, og oppdaget at den leder opp gjennom tåka og skyene til en verden badet i strålende lys. Der ser jeg at klatringen har gjort meg sterk, og føler paradoksalt nok at jeg har et mer solid grep om hverdagen nå, på tross av de minimale økonomiske ressursene denne livsstilen medfører.

Fordi det har definitivt hatt sin pris å leve slik. I teorien skulle jeg klare å betale båtlånet og løpende utgifter gjennom arbeid for Adecco og andre løsoppdrag jeg har kunnet skaffe meg, mens jeg skjøter på det resterende med privat tjenesteøkonomi. I praksis har jeg til tider måttet be om betydelig hjelp fra venner og familie, noe som merkelig nok har slått et mindre hull i selvbildet mitt enn å ta imot den samme hjelpen fra en vilt fremmed skattebetaler.. I mellomtiden har jeg spadd bunnkorn ut av siloer, jeg har jobbet med trykkluft og mineralull, jeg har lempet hele butikkinnredninger i containere, jeg har trukket meg baklengs ut av en direkte skadelig overbemanningskultur, og mye annet det ikke er plass til her.

Det virker antiintuitivt å legge ned denne innsatsen for å sitte igjen med mindre enn ikke noe, når jeg kunne fått mer enn de samme pengene gratis og investert tiden min i personlig verdiskapning. Dessverre har erfaring vist at hvis jeg plasserer meg selv i et forventningsvakuum, uteblir min evne til å realisere verdiskapningspotensialet. Da synes jeg dette har vært en grei pris å betale for litt sjelefred, og det er en ekstra bitter pille å svelge når jeg nå må konstatere at jeg har satt meg i en situasjon der jeg faktisk er ute av stand til å sloss for tilværelsen. Hvis jeg virkelig hadde levd under det presset jeg mener vi mennesker behøver, er det lite sannsynlig at jeg ville ha overlevd denne skaden. Det er jo noe å tenke på, her jeg satt og trodde jeg endelig hadde klart å forkaste velferdssamfunnet mer enn bare i ord.

I morgen blir jeg nødt å ringe Dem. Livet går rett og slett svært dårlig uten en hjemmesykepleier, og selv om kone og vennekrets har stilt opp over all forventning i den rollen de siste dagene, er det på tide å overlate jobben til proffene. Det har vært en tung indre reise å komme fram til den konklusjonen, men etter å ha levd med den en stund, gjør det ikke så vondt lengre. Som Marcellus Wallace vil ha det: "...you may feel a slight sting. That's pride fucking with you. Fuck pride."

Nå gleder jeg meg nesten til å ringe Dem i morgen tidlig. "Hvor jeg bor? Nei, jeg er UFB. Kan du notere en posisjon?" Men bare nesten.