Jeg fikk endelig fikset aggregatet til Art i går. En tidligere feilsøkingsrunde hadde fastslått at shutdown-hjernen var utbrent, og et par forsøk på å kontakte GenSet hadde fastslått at de ikke er interessert i å drive ettermarkedsstøtte på gammelt utstyr. Dermed fikk jeg ta turen til Clas Ohlson og handle inn en god håndfull fjernlysreléer, og etter noe fundering over koblingsskjemaet hadde jeg godt nok grep om kretslogikken til å surre det hele pent sammen med strips og krympestrømpe. Det fungerte omtrent som forventet, bortsett fra en detalj jeg ikke skjønner meg på.
Etter å ha montert og testet systemet skulle jeg bare isolere terminalene da jeg oppdaget at jeg hadde glemt å patche pluss over til 85-terminalen (triggeren) på alle reléene. Dobbelt- og trippelsjekk bekreftet at de klikket allikevel når jeg lukket sikkerhetsbryterne. Hvordan kan dette ha seg? Jeg håper at noen med tilstrekelig teknisk innsikt kan komme opp med et svar, for dette lurer jeg fryktelig på.
Planen for i dag var å kjøre ut til bøya like etter frokost, men nå er det faktisk såpass med is i kanalen at jeg ikke tør å bryte meg ut, med tanke på hvor mange båter som ligger rundt meg. Det hadde bare vært for trist å trykke et isflak gjennom skutesida til den vakre gamle treskøyta som ligger der foran. Nå venter jeg på at gutta fra komunen skal komme i gang og bryte isen med Emil, men de har holdt på borte ved brygga i en times tid, og det kan se ut som også de har noe å stri med. Jeg får bare håpe at det løser seg på et vis.
Ice-modemet mitt (den mobile internett-forbindelsen) har takket for seg, og en prat med teknisk avdeling kom ikke fram til andre løsninger enn at de får sende meg et nytt. Dermed blir jeg uten mulighet til å oppdatere her når jeg drar ut, fram til jeg enten får et nytt modem eller får sneket til meg litt trådløs internett i en eller annen gjestehavn.
Wednesday, January 26, 2011
Sunday, January 23, 2011
Ut i det fri
Lørdagens avreise var satt til klokken ett, og ettersom tidspunktet skred nærmere, begynte avbudene å strømme inn. Noen var ærlige nok til å innrømme at de rett og slett var for pinglete til å bli med på båttur om vinteren (Takk, Goffe!), mens andre konstruerte kompliserte unnskyldninger. Det hjelper lite når man allerede har gitt høylydt uttrykk for sin desperate panikk til resten av gjengen. Dere vet selv hvem det gjelder. Skam!
Da klokken hadde blitt noe over to var vi fem personer og to hunder ombord, og bestemte at det fikk være greit. Vi hadde handlet inn mat og andre nødvendigheter der vi lå ved Rema i kanalen i Moss, så det var bare å kaste loss og sette kursen nordover. Jeg hadde sett for meg at festen kom til å finne sted akter mens jeg satt i ensom majestet ved førerplassen, men slik ble det ikke. Samtlige presset seg inn i styrhuset, med hunder og alt. Endre og Andreas var svært engasjerte i driften av båten, og bombarderte meg med spørsmål hele veien.
Det var 1 cm is i Moss havn nord, som vokste på seg til et par tommer lenger nord i sundet. Oscilia knaste seg gjennom i full marsjfart, og med god sikt og lite trafikk var det bare å lene seg tilbake og nyte omgivelsene med pusen på fanget. Livet var herlig ukomplisert helt til vi kom ut i separasjonssystemet midtfjords. Like etter at vi hadde passert separasjonslinjen, skimtet jeg Color Festival gjennom disen oppe i drøbaksundet. Jeg antok pessimistisk at hun gjør nærmere 30 knuter, og gjorde en kjapp beregning. Det skulle gå akkurat. Det gjorde det også, men vi var bare noen kabler ute av sydgående led da hun dundret forbi der akter. Fy svarte de båtene går fort!
Da vi nærmet oss Ramvikholmen så jeg to cabincruisere som fosset opp i sundet, og da vi kom fram viste det seg ganske riktig at de hadde rigget seg til i Tømmerhavna, der vi hadde tenkt å være. Det egner seg simpelt hen ikke å dele den sortens fest vi hadde i tankene med naboer, så jeg svelget en sur kommentar om hvordan dette hadde gått hvis vi kom av gårde i tide, og kjørte rundt til brygga ved fyret. Der var det også opptatt, men han som lå der kunne melde at havna på Mølen var blokkert av is. Perfekt!
Vi satte kursen sydover, og etter tjue minutter kunne vi konstatere at ikke bare var det folketomt, men brygga i nord, som er den eneste med nok dyp til at Oscilia kan stikke inn baugen, var fri for is. Vi gjorde et mislykket forsøk på å gå longside. Etter forsiktig å ha satt oss fast og nesten like forsiktig rugget oss av igjen, bakket jeg ut og improviserte en ankrerrig av det ene hovedankeret, kaffedreggen og 50m 16mm PP. Med det akter kom vi endelig på plass.
Jeg kastet meg over dagens siste programfestede gjøremål, nemlig å få start på dieselaggregatet. Da jeg hadde fylt olje, montert batteri, luftet diesel og endelig kunne revne idyllen med et trykk på knappen, hadde det blitt mørkt og jeg var ganske sliten. Derfor ble jeg sittende med en kaffekopp og betraktet de andre som forsøkte å sette opp lavvoen på stranda i skinnet fra søkelyset. De slet med å få de fislete teltpluggene til å ta feste i telen, og ga opp etter en times tid.
Med det startet festen for alvor, og jeg må virkelig berømme de som møtte opp. Vi lagde skikkelig liv, til bare fem å være. Jeg hadde kommet sent i gang, så jeg kjørte hardt på med beggen hendene. Da klokken ble midnatt hadde vi for alvor begynt å lage en åpning i barskapet, da jeg oppdaget at jeg hadde kjørt litt for hardt. Jeg pleier å pådra meg kommentarer når jeg forlater festen tidlig på den måten, men merkelig nok var det ingen som klaget. Jeg registrerte vagt at festen pågikk for fullt der jeg lå i halvørska, før jeg plutselig våknet neste dag sammen med Lisette og Therese.
Vi ble liggende og kose oss en stund før vi mannet oss opp til å møte dagen. Etter en solid frokost og et par kanner kaffe var vi alle litt sterkere i formen, og vi fatt på en omfattende opprydning. Mengder med festrøre fant veien ut av salongen, og smått om senn fikk vi også slettet de mest åpenbare sporene etter gårsdagens aktivitet på stranden. Det er greit at det er off-season, men Mølen er jo tross alt et naturreservat. Til slutt ble vi sittende og stirre mens jeg gruet meg for å hale opp ankeret.
Da vi endelig tok fatt på oppgaven, slo det meg igjen hvor grusomt tungt der er. Lisette tok oss forsiktig ut av havn mens jeg organiserte alle mann på lina, og med en feit porsjon godt, gammeldags blodslit fikk vi endelig faenskapen opp av vannet. Jeg sliter alvorlig med å forstå hvordan jeg klarte å gjøre det der alene, den gangen på Bile. Én sak er i alle fall sikker: Jeg må få reparert ankervinsjen før jeg blir nødt å prøve på dette igjen!
Etter at vi vel kom av gårde, gikk resten av turen uten en hake. Det var god sikt og nesten helt isfritt til vi kom forbi Rosneset. Der viste det seg at snøen som vegvesenet dumper i havna hadde frosset til en mektig hard skorpe som var tung å bryte. Heldigvis fantes det veier rundt faenskapen, og vi måtte bare bakke for å ta fart en gang før vi var vel på plass i kanalen ved Peppes.
Nå er det vanlig uke igjen, og jeg ligger fortsatt ved Peppes, litt utålmodig etter å komme meg av gårde før Moss Havns representanter dukker opp og minner meg på at jeg er uønsket. Jeg har planlagt å legge båten på Øra denne uka, slik at jeg kan få satt av litt tid til aggregatet til Art. I så fall har jeg over en times gange å spare på å gå under kanalbroa, men da trenger jeg hjelp til å legge ned masta. Jeg gjorde det for første gang sammen med Lisette på Lørdag, og det er definitivt ikke noen enmannsjobb! Det hadde heller ikke vært helt feil å ta med en matros nedover, siden jeg ikke vet hvordan forholdene er.
Solen er på vei opp, så det er vel på tide å organisere mannskap og innkjøp før avreise.
P.S: Lisette har tatt en mengde bilder fra turen, og jeg skal prøve å overtale henne til å legge ut noen av dem snarest.
Da klokken hadde blitt noe over to var vi fem personer og to hunder ombord, og bestemte at det fikk være greit. Vi hadde handlet inn mat og andre nødvendigheter der vi lå ved Rema i kanalen i Moss, så det var bare å kaste loss og sette kursen nordover. Jeg hadde sett for meg at festen kom til å finne sted akter mens jeg satt i ensom majestet ved førerplassen, men slik ble det ikke. Samtlige presset seg inn i styrhuset, med hunder og alt. Endre og Andreas var svært engasjerte i driften av båten, og bombarderte meg med spørsmål hele veien.
Det var 1 cm is i Moss havn nord, som vokste på seg til et par tommer lenger nord i sundet. Oscilia knaste seg gjennom i full marsjfart, og med god sikt og lite trafikk var det bare å lene seg tilbake og nyte omgivelsene med pusen på fanget. Livet var herlig ukomplisert helt til vi kom ut i separasjonssystemet midtfjords. Like etter at vi hadde passert separasjonslinjen, skimtet jeg Color Festival gjennom disen oppe i drøbaksundet. Jeg antok pessimistisk at hun gjør nærmere 30 knuter, og gjorde en kjapp beregning. Det skulle gå akkurat. Det gjorde det også, men vi var bare noen kabler ute av sydgående led da hun dundret forbi der akter. Fy svarte de båtene går fort!
Da vi nærmet oss Ramvikholmen så jeg to cabincruisere som fosset opp i sundet, og da vi kom fram viste det seg ganske riktig at de hadde rigget seg til i Tømmerhavna, der vi hadde tenkt å være. Det egner seg simpelt hen ikke å dele den sortens fest vi hadde i tankene med naboer, så jeg svelget en sur kommentar om hvordan dette hadde gått hvis vi kom av gårde i tide, og kjørte rundt til brygga ved fyret. Der var det også opptatt, men han som lå der kunne melde at havna på Mølen var blokkert av is. Perfekt!
Vi satte kursen sydover, og etter tjue minutter kunne vi konstatere at ikke bare var det folketomt, men brygga i nord, som er den eneste med nok dyp til at Oscilia kan stikke inn baugen, var fri for is. Vi gjorde et mislykket forsøk på å gå longside. Etter forsiktig å ha satt oss fast og nesten like forsiktig rugget oss av igjen, bakket jeg ut og improviserte en ankrerrig av det ene hovedankeret, kaffedreggen og 50m 16mm PP. Med det akter kom vi endelig på plass.
Jeg kastet meg over dagens siste programfestede gjøremål, nemlig å få start på dieselaggregatet. Da jeg hadde fylt olje, montert batteri, luftet diesel og endelig kunne revne idyllen med et trykk på knappen, hadde det blitt mørkt og jeg var ganske sliten. Derfor ble jeg sittende med en kaffekopp og betraktet de andre som forsøkte å sette opp lavvoen på stranda i skinnet fra søkelyset. De slet med å få de fislete teltpluggene til å ta feste i telen, og ga opp etter en times tid.
Med det startet festen for alvor, og jeg må virkelig berømme de som møtte opp. Vi lagde skikkelig liv, til bare fem å være. Jeg hadde kommet sent i gang, så jeg kjørte hardt på med beggen hendene. Da klokken ble midnatt hadde vi for alvor begynt å lage en åpning i barskapet, da jeg oppdaget at jeg hadde kjørt litt for hardt. Jeg pleier å pådra meg kommentarer når jeg forlater festen tidlig på den måten, men merkelig nok var det ingen som klaget. Jeg registrerte vagt at festen pågikk for fullt der jeg lå i halvørska, før jeg plutselig våknet neste dag sammen med Lisette og Therese.
Vi ble liggende og kose oss en stund før vi mannet oss opp til å møte dagen. Etter en solid frokost og et par kanner kaffe var vi alle litt sterkere i formen, og vi fatt på en omfattende opprydning. Mengder med festrøre fant veien ut av salongen, og smått om senn fikk vi også slettet de mest åpenbare sporene etter gårsdagens aktivitet på stranden. Det er greit at det er off-season, men Mølen er jo tross alt et naturreservat. Til slutt ble vi sittende og stirre mens jeg gruet meg for å hale opp ankeret.
Da vi endelig tok fatt på oppgaven, slo det meg igjen hvor grusomt tungt der er. Lisette tok oss forsiktig ut av havn mens jeg organiserte alle mann på lina, og med en feit porsjon godt, gammeldags blodslit fikk vi endelig faenskapen opp av vannet. Jeg sliter alvorlig med å forstå hvordan jeg klarte å gjøre det der alene, den gangen på Bile. Én sak er i alle fall sikker: Jeg må få reparert ankervinsjen før jeg blir nødt å prøve på dette igjen!
Etter at vi vel kom av gårde, gikk resten av turen uten en hake. Det var god sikt og nesten helt isfritt til vi kom forbi Rosneset. Der viste det seg at snøen som vegvesenet dumper i havna hadde frosset til en mektig hard skorpe som var tung å bryte. Heldigvis fantes det veier rundt faenskapen, og vi måtte bare bakke for å ta fart en gang før vi var vel på plass i kanalen ved Peppes.
Nå er det vanlig uke igjen, og jeg ligger fortsatt ved Peppes, litt utålmodig etter å komme meg av gårde før Moss Havns representanter dukker opp og minner meg på at jeg er uønsket. Jeg har planlagt å legge båten på Øra denne uka, slik at jeg kan få satt av litt tid til aggregatet til Art. I så fall har jeg over en times gange å spare på å gå under kanalbroa, men da trenger jeg hjelp til å legge ned masta. Jeg gjorde det for første gang sammen med Lisette på Lørdag, og det er definitivt ikke noen enmannsjobb! Det hadde heller ikke vært helt feil å ta med en matros nedover, siden jeg ikke vet hvordan forholdene er.
Solen er på vei opp, så det er vel på tide å organisere mannskap og innkjøp før avreise.
P.S: Lisette har tatt en mengde bilder fra turen, og jeg skal prøve å overtale henne til å legge ut noen av dem snarest.
Friday, January 21, 2011
Morgenstemning på fjorden
Lisette kom på overnatningsbesøk i går. Vi bestemte oss for å kjøre over med Oscilia på morgenkvisten, heller enn at Lisette tok fergen. Dermed ble det oppstart fem på seks, etter bare en halv kaffekopp på sengekanten (takk, elskede!), og så fikk jeg nyte resten av kanna i 5.5 knops rolig marsj over Oslofjorden. Det var en del skipstrafikk, og det ble nesten hektisk å skulle følge med på radaren og plukke en linje over separasjonssystemet, samtidig som vi holdt kursen syd av grunnene ved Alby, men ikke så langt syd at vi havnet i veien for fergetrafikken mellom Moss og Horten.
Det var fortsatt mørkt da vi rundet sydspissen på Jeløya, og lysene fra byen funklet imot oss gjennom morgendisen. Jeg stirret febrilsk etter lykta på moloen i enden av kanalen, men så bare lys fra bebyggelse og trafikk i sentrum. En stund etter at jeg hadde funnet riktig kurs mot åpningen, skjønte jeg at lykta var mørk. Er denne tatt ut av drift? Noe sier meg at jeg burde begynne å lese EFS. I alle fall fant vi veien, og siden både vind og strøm helt glimret med sitt fravær gikk resten av prosedyren silkemykt.
Det finnes i sannhet tristere måter å starte dagen på.
...
Det er dyrt å bryte is. Jeg peilet tankene i går, for å kunne danne meg en oppfatning om hvor mye diesel som går med. Svaret kom som et sjokk: Jeg har så langt i år brukt 1/2 kubikk. Dette tilsvarer ca 20 l/nm. Det er skremmende tydelig at jeg får ta grundig stilling til hvor mye is jeg har råd til å bryte heretter.
Det var fortsatt mørkt da vi rundet sydspissen på Jeløya, og lysene fra byen funklet imot oss gjennom morgendisen. Jeg stirret febrilsk etter lykta på moloen i enden av kanalen, men så bare lys fra bebyggelse og trafikk i sentrum. En stund etter at jeg hadde funnet riktig kurs mot åpningen, skjønte jeg at lykta var mørk. Er denne tatt ut av drift? Noe sier meg at jeg burde begynne å lese EFS. I alle fall fant vi veien, og siden både vind og strøm helt glimret med sitt fravær gikk resten av prosedyren silkemykt.
Det finnes i sannhet tristere måter å starte dagen på.
...
Det er dyrt å bryte is. Jeg peilet tankene i går, for å kunne danne meg en oppfatning om hvor mye diesel som går med. Svaret kom som et sjokk: Jeg har så langt i år brukt 1/2 kubikk. Dette tilsvarer ca 20 l/nm. Det er skremmende tydelig at jeg får ta grundig stilling til hvor mye is jeg har råd til å bryte heretter.
Thursday, January 20, 2011
Greia med saltvannspyling av dassen.
Jeg har med undring registrert at et antall nye båter av den "finere" sorten nå leveres med ferskvannspyling av toalettet. Jeg har ikke helt skjønt greia med det før nå. Altså, de fleste kjenner vel til at hardt vann fører til kraftigere kalkavleiringer i røropplegget, men når ble det noensinne et praktisk problem? Septisklanger burde jo byttes ut med ti-femten års mellomrom uansett, ettersom luktsperren blir utett.
Svaret på denne funderingen slo meg i bakhodet i dag, da toalettet nektet å tømme seg med et trykk på knappen. I stedet fylte det seg sakte opp med en uapetittelig, brun supppe som til slutt sto til randen. En hurtig feilsøkingsrunde avslørte at det var slangen mellom T-ventilen ved toalettet og utløpet som hadde gått tett. Jeg hektet slangen av ved utløpet og trykket på knappen igjen. Ingenting skjedde, så jeg rekruterte en særdeles uvillig trekkefjær til stakejobben og tredde den ned i slangen.
Etter å ha pirket rundt en stund mens jeg kjørte pumpa i korte perioder, løsnet det endelig. Jeg hadde aldri trodd meg at en helt vanlig dasskvern kan levere en så kraftig stråle i en 1" slange! Jeg ble sittende midt oppe i det, med bæsj og faenskap langt oppetter skottet, mens jeg funderte på hvordan jeg hadde innbilt meg at slangen kom til å levere et søtt lite drypp. Nåja, ting var i alle fall i orden igjen, så jeg tørket opp det verste griseriet, tredde slangen på plass igjen og trykket på knappen. Skålen tømte seg halvveis, og så var det full stopp igjen. Faen!
Smådesperat bestemte jeg meg for at slangen måtte ut slik at jeg kunne få staket den opp skikkelig. Det virket enkelt, helt til jeg hadde slangen løs og skulle dra den ut av hullet sitt. Ikke snakk om. Jeg dobbelt- og trippelsjekket at den ikke var noen skjulte klammer jeg hadde glemt, men det var helt enkelt slangen som var blitt gammel og gjenstridig som et HDPE-rør. Den var bare en meter lang, men bøyd på to plasser, og det var nok til at den satt bom fast. Jeg halte og dro mens tiden gikk alt saktere og ting utenfor mitt private helvete mistet sin betydning. Til slutt satt jeg på dørken med 1 stk septikslange i hånden og kunne konstatere at jeg nettop hadde besøkt et sted som ikke inneholdt noe annet enn den svarteste styggedom, bannskap og stanken av vellagret avføring. Slikt skjer når jeg prøver å gjøre for mye før frokost.
Når jeg først hadde slangen i hånden var det en smal sak å ta den med seg ned på badeplatformen sammen med et kreativt utvalg av stakeverktøy og gjøre kort prosess med blokkasjen. Slangen viste seg å være tettpakket over nesten halve sin lengde med en fibrøs, gruslignende masse bestående av dasspapirfragmenter sementert sammen med mineralavleiringer.
Dette bringer oss altså tilbake til tidslinjen for tilkalking av sanitæranlegg. Jeg hadde innbilt meg at det var snakk om ti-femten år før ting begynte å skje, men dette har gått mye fortere. Jeg bare håper at tiden anlegget har vært ute av bruk har hatt vel så mye å si for prosessen, som mengden møkk som har gått igjennom. En ting er å skulle gjøre denne jobben annethvert år, nå som jeg har saget større huller til slangen behøver det ikke være noe stort problem, men jeg blir mørkeredd når jeg ser på det 3m lange 3/4" kobberrøret mellom pumpa og septiktanken.
Kanskje det ikke er så dumt å spyle med ferskvann allikevel? For mitt vedkommende er det utelukket å bruke det som eneste løsning, siden det ville betydd at dassen hadde vært inoperativ i denne perioden da jeg ikke har hatt vann på tanken. Men en løsning slik at jeg kan velge vannkilde til spylingen virker absolutt ikke utenkelig. Jeg har jo en kubikk med ferskvann når tanken er full, så på sommeren behøver det ikke gripe inn i livet mitt i det hele tatt.
Så hva har jeg fått ut av mitt lille eventyr i dag? Jeg skjønner i hvert fall hvordan ferskvannspyling av dassen kunne vært en god idé for meg. Men jeg sliter fortsatt litt med å vri hodet mitt rundt hvordan den samme kosteffektivitetsanalysen ser ut for en mer normal familiecruiser med 200 liter vann ombord. Og hva i all verden er vitsen med å spise paprika og mais? Etter utseendet å dømme fordøyes det knapt i det hele tatt...
Svaret på denne funderingen slo meg i bakhodet i dag, da toalettet nektet å tømme seg med et trykk på knappen. I stedet fylte det seg sakte opp med en uapetittelig, brun supppe som til slutt sto til randen. En hurtig feilsøkingsrunde avslørte at det var slangen mellom T-ventilen ved toalettet og utløpet som hadde gått tett. Jeg hektet slangen av ved utløpet og trykket på knappen igjen. Ingenting skjedde, så jeg rekruterte en særdeles uvillig trekkefjær til stakejobben og tredde den ned i slangen.
Etter å ha pirket rundt en stund mens jeg kjørte pumpa i korte perioder, løsnet det endelig. Jeg hadde aldri trodd meg at en helt vanlig dasskvern kan levere en så kraftig stråle i en 1" slange! Jeg ble sittende midt oppe i det, med bæsj og faenskap langt oppetter skottet, mens jeg funderte på hvordan jeg hadde innbilt meg at slangen kom til å levere et søtt lite drypp. Nåja, ting var i alle fall i orden igjen, så jeg tørket opp det verste griseriet, tredde slangen på plass igjen og trykket på knappen. Skålen tømte seg halvveis, og så var det full stopp igjen. Faen!
Smådesperat bestemte jeg meg for at slangen måtte ut slik at jeg kunne få staket den opp skikkelig. Det virket enkelt, helt til jeg hadde slangen løs og skulle dra den ut av hullet sitt. Ikke snakk om. Jeg dobbelt- og trippelsjekket at den ikke var noen skjulte klammer jeg hadde glemt, men det var helt enkelt slangen som var blitt gammel og gjenstridig som et HDPE-rør. Den var bare en meter lang, men bøyd på to plasser, og det var nok til at den satt bom fast. Jeg halte og dro mens tiden gikk alt saktere og ting utenfor mitt private helvete mistet sin betydning. Til slutt satt jeg på dørken med 1 stk septikslange i hånden og kunne konstatere at jeg nettop hadde besøkt et sted som ikke inneholdt noe annet enn den svarteste styggedom, bannskap og stanken av vellagret avføring. Slikt skjer når jeg prøver å gjøre for mye før frokost.
Når jeg først hadde slangen i hånden var det en smal sak å ta den med seg ned på badeplatformen sammen med et kreativt utvalg av stakeverktøy og gjøre kort prosess med blokkasjen. Slangen viste seg å være tettpakket over nesten halve sin lengde med en fibrøs, gruslignende masse bestående av dasspapirfragmenter sementert sammen med mineralavleiringer.
Dette bringer oss altså tilbake til tidslinjen for tilkalking av sanitæranlegg. Jeg hadde innbilt meg at det var snakk om ti-femten år før ting begynte å skje, men dette har gått mye fortere. Jeg bare håper at tiden anlegget har vært ute av bruk har hatt vel så mye å si for prosessen, som mengden møkk som har gått igjennom. En ting er å skulle gjøre denne jobben annethvert år, nå som jeg har saget større huller til slangen behøver det ikke være noe stort problem, men jeg blir mørkeredd når jeg ser på det 3m lange 3/4" kobberrøret mellom pumpa og septiktanken.
Kanskje det ikke er så dumt å spyle med ferskvann allikevel? For mitt vedkommende er det utelukket å bruke det som eneste løsning, siden det ville betydd at dassen hadde vært inoperativ i denne perioden da jeg ikke har hatt vann på tanken. Men en løsning slik at jeg kan velge vannkilde til spylingen virker absolutt ikke utenkelig. Jeg har jo en kubikk med ferskvann når tanken er full, så på sommeren behøver det ikke gripe inn i livet mitt i det hele tatt.
Så hva har jeg fått ut av mitt lille eventyr i dag? Jeg skjønner i hvert fall hvordan ferskvannspyling av dassen kunne vært en god idé for meg. Men jeg sliter fortsatt litt med å vri hodet mitt rundt hvordan den samme kosteffektivitetsanalysen ser ut for en mer normal familiecruiser med 200 liter vann ombord. Og hva i all verden er vitsen med å spise paprika og mais? Etter utseendet å dømme fordøyes det knapt i det hele tatt...
Monday, January 17, 2011
Oscilia bryter isen
Nå har jeg endelig fått klippet sammen de videosnuttene Chris tok av vårt forsøk på å nå åpent vann, som jeg skrev om for en tid siden.
Samtidig legger jeg også ut en snutt jeg tok på mobilen min i går, da jeg og Lisette kjørte ut til bøya. Jeg filmer ute mens hun tar oss tett forbi Petterson på radaren.
Samtidig legger jeg også ut en snutt jeg tok på mobilen min i går, da jeg og Lisette kjørte ut til bøya. Jeg filmer ute mens hun tar oss tett forbi Petterson på radaren.
Sunday, January 16, 2011
Til Horten
På Fredag fikk jeg endelig et nytt aggregat av Smart Club. Med det burde jeg kunne klare meg ute på bøya en stund til. Etter å ha nytt tilsneket landstrøm med Lisette på besøk i helgen, dro hun og jeg ut for å se til Fjordbåten i dag. Det hadde vært tykk tåke hele dagen, men det var meldt sterk vind utover dagen, så vi kunne ikke vente på at det skulle lette. Vi fylte 25-liters kanna med vann en siste gang, tømte søpla og kastet loss. Sundet var dekket av 2cm nyis, og Oscilia trengte bare et par hundre omdreininger ekstra for å holde marsjfart gjennom flaket.
Etter at vi passerte Rosneset mistet vi land helt av syne, og kjørte videre kun på radar. Heldigvis var sikten såpass at vi så isen foran baugen, og det viste seg at det var mye enklere å holde en stø kurs ved å se på den, enn med radaren alene (Oscilia mangler styrekompass). Jeg tenkte febrilsk på Nemi mens jeg stirret inn i den grå grauten. En uke er lenge å være borte fra en gammel trebåt, og nå hadde ting tint skikkelig. Bare det ikke var for sent... Med ett dukket den vante blippen opp på radaren, akkurat der den skulle være. Lettelsen var enorm! Jeg tok over styringen og satte kursen rett imot bøya. Det hadde lettet litt igjen, og vi både Nemi og Jonas dukket fram i tåka da vi var flere hundre meter unna. Jeg gjennomførte min vanlige isparkering: Kjør inntil, skru av, ferdig!
Mildvære hadde definitivt hatt sin effekt på vanninntrengningen i Nemi. Det sto ikke langt under dørken i maskinrommet, og pumpen gikk i en god halvtime før nivået var nede ved bunnstokkene. Jeg er usikker på hvor lenge det ville ha gått bra hvis jeg hadde fortsatt å utsette turen. Lisette var flittig i gang med snøskuffa hele tiden, og ikke lenge etter at pumpa i Nemi gikk tørr hadde vi gjort oss ferdige. Vi bakket ut i råken, la over roret og ga gass gjennom isen, på vei nordover for å runde Jeløya og så ta turen til Horten. Det gikk på radaren mesteparten av veien, men sikten var tilstrekkelig til at jeg la kursen på vestsiden av Gjøva og gjennom Bevøysundet, hvor vi så land uten problemer. Tåken var lettere ute i fjorden, og etter en stund så vi glimt av lys fra Horten, i en avstand av rundt 3 nm. Det var omtrent samtidig med at vi kjørte ut av sjøle fra Gullholmen.
Det hadde blåst opp omtrent som varslet, bare litt hurtigere, og det var allerede 9 m/s fra SSV. Etterhvert som vi ble eksponert for hele Skageraks tyngde fikk jeg for første gang se hvordan Oscilia takler litt sjø. Jeg har aldri hatt henne ute i noe som minner om styggvær i åpent farvann før, og var ganske spent på hvordan hun ville ta det. Man vet aldri hvordan mer eller mindre hjemmesnekrede modifikasjoner kan slå ut, og i Oscilias henseende har det jo vært utført betydelige inngrep i den originale konstruksjonen.
Nok en gang lot jeg meg overraske av hvor grov sjø som kastes opp når en frisk bris møter strømmen i ytre Oslofjord, men Oscilia viste fort at jeg ikke behøvde å bekymre meg. Hun gikk overraskende mykt imot været, takket være det spisse forskipet og den noe framtunge vektbalansen. Da vi la om kursen for å krysse trafikkseparasjonssystemet fikk vi sjøen nesten rett tvers, men hun rullet mindre enn jeg hadde ventet meg, og det kjentes aldri på noen måte utrygt. Hun har en tendens til å skli sidelengs ned fra bølgene, med et voldsomt rabalder fra kjølen, men det skal ordentilg grov sjø til før jeg bekymrer meg over denslags.
På tross av de fine manerene til Oscilia fikk jeg en skarp påminnelse om at jeg ikke holder en direkte sjøklar båt. Lisette hadde vært kjempeflink og ryddet alt løsøre inn i skap og ned i åpne kasser på gulvet. Bevegelsene ble allikevel etter hvert såpass at ting ble kastet fram og tilbake inne i skapene, og siden dørene ikke er utstyrt med ordentlige hasper, ble innholdet slynget ut. Med ett var ferden vår akkompagnert av lyden av hermetikkbokser, krydderglass og alt annet som haglet som en storm ned på dørken i byssa. Det er i slike stunder at det er godt å ha noen med seg. Lisette kastet seg over brannslukningsoppgavene, slik at jeg i ro og mak kunne konsentrere meg om å føre båten. Slik gikk ferden uavbrutt og relativt udramatisk hele veien inn bak moloen i Horten.
Her i Horten er det fullt av båter i opplag, men nesten tomt i gjestehavna. Jeg ligger på bøye med baugen inn, uten naboer og med en hel 16A kurs helt for meg selv. Med tanke på den høyst overkommelige prisen, er det nesten litt rart at jeg ikke har kommet hit på vinteren før. Jeg har nå tatt et vemodig farvel med Lisette, som tok fergen hjem til Moss, mens jeg blir her til neste helg. Da er det tur med venner til Ramvikholmen for å feire bursdagen til Lisette og Therese med fest hele natten.
Etter at vi passerte Rosneset mistet vi land helt av syne, og kjørte videre kun på radar. Heldigvis var sikten såpass at vi så isen foran baugen, og det viste seg at det var mye enklere å holde en stø kurs ved å se på den, enn med radaren alene (Oscilia mangler styrekompass). Jeg tenkte febrilsk på Nemi mens jeg stirret inn i den grå grauten. En uke er lenge å være borte fra en gammel trebåt, og nå hadde ting tint skikkelig. Bare det ikke var for sent... Med ett dukket den vante blippen opp på radaren, akkurat der den skulle være. Lettelsen var enorm! Jeg tok over styringen og satte kursen rett imot bøya. Det hadde lettet litt igjen, og vi både Nemi og Jonas dukket fram i tåka da vi var flere hundre meter unna. Jeg gjennomførte min vanlige isparkering: Kjør inntil, skru av, ferdig!
Mildvære hadde definitivt hatt sin effekt på vanninntrengningen i Nemi. Det sto ikke langt under dørken i maskinrommet, og pumpen gikk i en god halvtime før nivået var nede ved bunnstokkene. Jeg er usikker på hvor lenge det ville ha gått bra hvis jeg hadde fortsatt å utsette turen. Lisette var flittig i gang med snøskuffa hele tiden, og ikke lenge etter at pumpa i Nemi gikk tørr hadde vi gjort oss ferdige. Vi bakket ut i råken, la over roret og ga gass gjennom isen, på vei nordover for å runde Jeløya og så ta turen til Horten. Det gikk på radaren mesteparten av veien, men sikten var tilstrekkelig til at jeg la kursen på vestsiden av Gjøva og gjennom Bevøysundet, hvor vi så land uten problemer. Tåken var lettere ute i fjorden, og etter en stund så vi glimt av lys fra Horten, i en avstand av rundt 3 nm. Det var omtrent samtidig med at vi kjørte ut av sjøle fra Gullholmen.
Det hadde blåst opp omtrent som varslet, bare litt hurtigere, og det var allerede 9 m/s fra SSV. Etterhvert som vi ble eksponert for hele Skageraks tyngde fikk jeg for første gang se hvordan Oscilia takler litt sjø. Jeg har aldri hatt henne ute i noe som minner om styggvær i åpent farvann før, og var ganske spent på hvordan hun ville ta det. Man vet aldri hvordan mer eller mindre hjemmesnekrede modifikasjoner kan slå ut, og i Oscilias henseende har det jo vært utført betydelige inngrep i den originale konstruksjonen.
Nok en gang lot jeg meg overraske av hvor grov sjø som kastes opp når en frisk bris møter strømmen i ytre Oslofjord, men Oscilia viste fort at jeg ikke behøvde å bekymre meg. Hun gikk overraskende mykt imot været, takket være det spisse forskipet og den noe framtunge vektbalansen. Da vi la om kursen for å krysse trafikkseparasjonssystemet fikk vi sjøen nesten rett tvers, men hun rullet mindre enn jeg hadde ventet meg, og det kjentes aldri på noen måte utrygt. Hun har en tendens til å skli sidelengs ned fra bølgene, med et voldsomt rabalder fra kjølen, men det skal ordentilg grov sjø til før jeg bekymrer meg over denslags.
På tross av de fine manerene til Oscilia fikk jeg en skarp påminnelse om at jeg ikke holder en direkte sjøklar båt. Lisette hadde vært kjempeflink og ryddet alt løsøre inn i skap og ned i åpne kasser på gulvet. Bevegelsene ble allikevel etter hvert såpass at ting ble kastet fram og tilbake inne i skapene, og siden dørene ikke er utstyrt med ordentlige hasper, ble innholdet slynget ut. Med ett var ferden vår akkompagnert av lyden av hermetikkbokser, krydderglass og alt annet som haglet som en storm ned på dørken i byssa. Det er i slike stunder at det er godt å ha noen med seg. Lisette kastet seg over brannslukningsoppgavene, slik at jeg i ro og mak kunne konsentrere meg om å føre båten. Slik gikk ferden uavbrutt og relativt udramatisk hele veien inn bak moloen i Horten.
Her i Horten er det fullt av båter i opplag, men nesten tomt i gjestehavna. Jeg ligger på bøye med baugen inn, uten naboer og med en hel 16A kurs helt for meg selv. Med tanke på den høyst overkommelige prisen, er det nesten litt rart at jeg ikke har kommet hit på vinteren før. Jeg har nå tatt et vemodig farvel med Lisette, som tok fergen hjem til Moss, mens jeg blir her til neste helg. Da er det tur med venner til Ramvikholmen for å feire bursdagen til Lisette og Therese med fest hele natten.
Monday, January 10, 2011
Endelig fri!
Chris og jeg ble sittende oppe til langt utpå morgenen i går, og var ikke i gang igjen før midt på dagen. Mildværet og nedbøren hadde gjort isen såpass morken at jeg bestemte meg for å gjøre et nytt forsøk på å nå råken. Vi kom lett i gang uten alt for mye turtall, men ettersom jeg kom lenger ut i bukta, ble isen jevnt hardere. Til slutt var det ikke mulig å knekke mer enn en båtlengde av gangen, selv med syv knops fart opp på flaket, så jeg bestemte meg får å prøve igjen en annen dag. Til min overraskelse klarte jeg å snu båten rundt i råken uten å utsette badeplatformen for grov vold, og etter at jeg hadde kjørt inn et stykke ble isen myk som smør, slik at det var enkelt å bare kjøre på plass ved siden av Nemi.
Chris hadde allerede utsatt en avtale på grunn av vanskelighetene, og det var på tide å nå land, på den ene eller den andre måten. Jeg dro på meg drakta og tok med meg brekkjernet ned på isen. Etter å ha slått noen huller rundt omkring, bestemte jeg at det ikke var trygt å gå de siste femti meterne inn til stranden. Siden isen var så medgjørlig inne ved land, klatret jeg like godt ombord igjen og startet opp. Så kjørte jeg inn til stranden, så det bare var et par meter is mellom baugen å land. På den måten kom Chris seg av gårde, akkurat da Magnus dukket opp til avtalt kveldskos. Han hadde gått helt fra byen, og sank utmattet og tilfreds ned i stolen ved siden av parafinvarmeren. Igjen fløt kvelden av gårde med kaffe, løsprat og hygge, til det plutselig var langt på natt og Magnus fikk ta fatt på den lange vandringen hjemover.
Jeg ble liggende og lytte til isens bevegelser mot båten, og våknet etter en urolig natt i dag tidlig. Solen sto på fra en klar blå himmel, og isen hadde gitt seg ennå litt til. Jeg startet dagen med å fylle tanken på dieselaggregatet, før jeg kjapt kunne konstatere at det satt dønn fast og ikke kunne rikkes med hverken startsnor eller startmotor. Faenskapen var jo allerede ødelagt, så jeg tok det ikke så tungt, men fylte i stedet tanken på det lille bensinaggregatet, før jeg kunne konstatere at startsnoren var borte vekk. Jeg kunne ikke begripe hvordan det hadde gått til, men klarte ikke helt å bry meg, for jeg hadde plutselig et påtrengede problem: Ingen utsikter til morgenkaffe!
Situasjonen hadde med ett slag blitt uholdbar. Jeg behøver hverken store mengder lys eller varme for å være passe lykkelig, men uten morgenkaffen går livet mitt i stå. Smådesperat startet jeg motoren, rygget ut i råken fra i går, og ga gass inn i isen. Siden isen hadde vist seg å være så mye hardere utover i bukta, kjørte jeg så nær land jeg turte sydover, i håp om at isen skulle være svakere ute ved neset i syd. Det gikk som en drøm, og med 1500 rpm holdt hun 4-4.5 knop nesten hele veien til neset. Der var det ganske riktig isfritt, men ikke lenger ut over grunna enn at jeg bestemte meg for å prøve meg på et mørkt felt østover mot råken. Det var knallhardt, og jeg fikk jobbe i en halvtime med de siste par-tre båtlengdene ut i fritt vann.
Siden jeg nå har blitt mer komfortabel med det vanvittige vibrasjonsnivået, gjorde jeg et nytt forsøk på en toppfartsnotering, denne gangen med full vridning og 1700 rpm (såvidt opp i gulsonen på turtelleren). Hun skuffet av gårde i 8.5 knop, og viste i den farten at hun ikke har noen problemer med å gå på nesa hvis hun bare får et skikkelig dytt i rumpa. Strålende fornøyd, siden jeg har bekymret meg mye over tendensen hun har vist til å grave ned baugen rundt 6-7 knop, gikk jeg ned til fornuftig marsjfart og putret inn til Moss. Der fikk jeg hjelp til å fortøye av en hyggelig gammel mann, som kjente både båten og Bjarne som bygget henne. Nå er jeg lykkelig plugget i landstrømuttaket, med siste skvett igjen på kaffekanna og utsikter til middag hos svigermor og kveldsbesøk fra kona.
Jeg lar meg stadig forundre over hvor plutselig livets lyse øyeblikk kan vise seg.
Chris hadde allerede utsatt en avtale på grunn av vanskelighetene, og det var på tide å nå land, på den ene eller den andre måten. Jeg dro på meg drakta og tok med meg brekkjernet ned på isen. Etter å ha slått noen huller rundt omkring, bestemte jeg at det ikke var trygt å gå de siste femti meterne inn til stranden. Siden isen var så medgjørlig inne ved land, klatret jeg like godt ombord igjen og startet opp. Så kjørte jeg inn til stranden, så det bare var et par meter is mellom baugen å land. På den måten kom Chris seg av gårde, akkurat da Magnus dukket opp til avtalt kveldskos. Han hadde gått helt fra byen, og sank utmattet og tilfreds ned i stolen ved siden av parafinvarmeren. Igjen fløt kvelden av gårde med kaffe, løsprat og hygge, til det plutselig var langt på natt og Magnus fikk ta fatt på den lange vandringen hjemover.
Jeg ble liggende og lytte til isens bevegelser mot båten, og våknet etter en urolig natt i dag tidlig. Solen sto på fra en klar blå himmel, og isen hadde gitt seg ennå litt til. Jeg startet dagen med å fylle tanken på dieselaggregatet, før jeg kjapt kunne konstatere at det satt dønn fast og ikke kunne rikkes med hverken startsnor eller startmotor. Faenskapen var jo allerede ødelagt, så jeg tok det ikke så tungt, men fylte i stedet tanken på det lille bensinaggregatet, før jeg kunne konstatere at startsnoren var borte vekk. Jeg kunne ikke begripe hvordan det hadde gått til, men klarte ikke helt å bry meg, for jeg hadde plutselig et påtrengede problem: Ingen utsikter til morgenkaffe!
Situasjonen hadde med ett slag blitt uholdbar. Jeg behøver hverken store mengder lys eller varme for å være passe lykkelig, men uten morgenkaffen går livet mitt i stå. Smådesperat startet jeg motoren, rygget ut i råken fra i går, og ga gass inn i isen. Siden isen hadde vist seg å være så mye hardere utover i bukta, kjørte jeg så nær land jeg turte sydover, i håp om at isen skulle være svakere ute ved neset i syd. Det gikk som en drøm, og med 1500 rpm holdt hun 4-4.5 knop nesten hele veien til neset. Der var det ganske riktig isfritt, men ikke lenger ut over grunna enn at jeg bestemte meg for å prøve meg på et mørkt felt østover mot råken. Det var knallhardt, og jeg fikk jobbe i en halvtime med de siste par-tre båtlengdene ut i fritt vann.
Siden jeg nå har blitt mer komfortabel med det vanvittige vibrasjonsnivået, gjorde jeg et nytt forsøk på en toppfartsnotering, denne gangen med full vridning og 1700 rpm (såvidt opp i gulsonen på turtelleren). Hun skuffet av gårde i 8.5 knop, og viste i den farten at hun ikke har noen problemer med å gå på nesa hvis hun bare får et skikkelig dytt i rumpa. Strålende fornøyd, siden jeg har bekymret meg mye over tendensen hun har vist til å grave ned baugen rundt 6-7 knop, gikk jeg ned til fornuftig marsjfart og putret inn til Moss. Der fikk jeg hjelp til å fortøye av en hyggelig gammel mann, som kjente både båten og Bjarne som bygget henne. Nå er jeg lykkelig plugget i landstrømuttaket, med siste skvett igjen på kaffekanna og utsikter til middag hos svigermor og kveldsbesøk fra kona.
Jeg lar meg stadig forundre over hvor plutselig livets lyse øyeblikk kan vise seg.
Saturday, January 8, 2011
Apati, min verste fiende
Da har jeg endelig blitt sosialklient. Mandag og Tirsdag gikk i sin helhet med til å skaffe dokumentasjon, fylle ut skjemaer og besøke kontorer, men nå er det altså i boks. Mitt møte med Terje hos NAV Moss var en annerledes opplevelse. Han skiller seg klart ut ifra alle de andre kundebehandlere jeg har møtt derfra, og anstrengte seg til det ytterste for å løse mine problemer. Han reagerte atpåtil uten fiendtlighet da jeg fortalte at jeg etter eget valgt har gått et halvt år uten stønad, noe som definitivt er første forekomst. Jeg ga ham rådet å komme seg over i salg av kapitalvarer, fort som faen. Han tok heller ikke det personlig.
Med det har situasjonen stabilisert seg, i motsetning til sjøisen. De siste tiders mildvær og nedbør har gjort hele isflaten morken, og smeltehullene etter overvannet er jevnt fordelt med noen få meters mellomrom. Feltene uten smelting ovenfra er overraskende solide, men de forræderiske forholdene gjør at jeg ikke kan stole helt på isen. Det var derfor nervepirrende da Nimo måtte til dyrlegen på Torsdag. Faktisk kjente jeg noe som minnet sterkt om ufortynnet frykt da jeg tok meg over flaket med pusebagen over skulderen. Jeg er jo forberedt på å gå gjennom selv minst en gang i løpet av vinteren, men jeg tror ikke Nimo hadde verdsatt opplevelsen noe videre.
Jeg fikk endelig start på Oscilia igjen i går. Jeg etterstrammet noen slangeklemmer på styrbord eksos og startet opp. Etter noen sekunder røk forbindelsen med et smell, og svartgrå røyk veltet ut i båten sammen med en tåke av finfordelt saltvann og sot. På grunn av trykkluftstoppen fikk jeg ikke skrudd av med en gang heller, men måtte la maskinen gå til jeg fikk 5 bar på nåla. Deretter var det all vifter på, og nye forsøk på å sammenføye eksosrøret. Etter en time med brekkjern, 2x4 og skrutrekkere var jeg gjennomsvett og eksosen var tett. Neste startforsøk gikk bedre, og snart buldret Store Røde som aldri før.
Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk på å bryte isen med en gang. De første ti meterne gikk smertefritt, med 4 streker vridning og 600 rpm, men etter at jeg kjørte ut av det tynne feltet rundt båten ble det tyngre. Etter hvert måtte jeg ta fart for hver båtlengde, og etter å ha laget en stor bue i isen slik at jeg nå ligger med baugen i retning råka, skrudde jeg av i påvente av den meldte mildværet. Dersom varselet for morgendagen holder stikk, burde isen være myk som smør noen timer på ettermiddagen. Nå er alt løsøre ryddet av isen, og jeg står når som helst fri til å gjøre et forsøk på å nå Horten. Det hadde rett og slett vært SÅ mye behageligere å ligge på 16A landstrøm hvis vi får en ny to-ukers kuldeperiode, slik ekspertene spår.
Ny utsikt:
Nå som de mest presserende problemene er ryddet ut av hverdagen, kjenner jeg at apatien har begynt å rive i meg. Det er rett og slett ganske annerledes å vite at hva enn morgendagen bringer, blir jeg tatt vare på av noen. Kampen for tilværelsen har blitt redusert til noen små daglige gjøremål, for å holde varmen og vannforsyningen i orden. Den mest umiddelbare virkningen er at jeg ikke lenger står opp av meg selv klokken seks om morgenen. Uten behovet for umiddelbart og når som helst å være klar for å gripe enhver mulighet til å skape mine egne verdier, finnes det lite som kan prike meg ut av sengen, og det blir som regel Nimo sin oppgave nå.
Jeg har fundert hardt og lenge på hvordan jeg skal takle dette. Jeg har jo allerede beskrevet hvor denne veien vanligvis ender for meg, og det er rett og slett en pris jeg er lite villig til å betale for å leve behagelig. Det beste hadde vært om jeg klarer å utnytte stønaden som en slags forfatterstipend, og forholdene ligger jo til rette for det, men da må jeg snart få til en egen kreativ produksjon, i stedet for å bare klistre hjernesnørr på nettet. Ellers forsøker jeg å takle utfordringen ved å tvinge meg selv til å skrive noe hver dag, selv om det fort blir litt meningsløst hvis jeg ikke har noe å skrive om. Hvis noen av dere har kompliserte, tekniske eller båtrelaterte spørsmål dere vil jeg skal bryne meg på, oppfordres dere herved til å sende dem inn!
Magnus og Chris kommer på besøk i dag. De har begge gjort så mye for meg i den vanskelige tiden som har vært, at det bare skulle mangle at jeg lager pannekaker til dem en kveld! Nå føler jeg underlig nok behovet for å rydde litt før de kommer. Jeg tar det som et tegn på at dager og uker i isoloasjon har begynt å gjøre meg rar.
Med det har situasjonen stabilisert seg, i motsetning til sjøisen. De siste tiders mildvær og nedbør har gjort hele isflaten morken, og smeltehullene etter overvannet er jevnt fordelt med noen få meters mellomrom. Feltene uten smelting ovenfra er overraskende solide, men de forræderiske forholdene gjør at jeg ikke kan stole helt på isen. Det var derfor nervepirrende da Nimo måtte til dyrlegen på Torsdag. Faktisk kjente jeg noe som minnet sterkt om ufortynnet frykt da jeg tok meg over flaket med pusebagen over skulderen. Jeg er jo forberedt på å gå gjennom selv minst en gang i løpet av vinteren, men jeg tror ikke Nimo hadde verdsatt opplevelsen noe videre.
Jeg fikk endelig start på Oscilia igjen i går. Jeg etterstrammet noen slangeklemmer på styrbord eksos og startet opp. Etter noen sekunder røk forbindelsen med et smell, og svartgrå røyk veltet ut i båten sammen med en tåke av finfordelt saltvann og sot. På grunn av trykkluftstoppen fikk jeg ikke skrudd av med en gang heller, men måtte la maskinen gå til jeg fikk 5 bar på nåla. Deretter var det all vifter på, og nye forsøk på å sammenføye eksosrøret. Etter en time med brekkjern, 2x4 og skrutrekkere var jeg gjennomsvett og eksosen var tett. Neste startforsøk gikk bedre, og snart buldret Store Røde som aldri før.
Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk på å bryte isen med en gang. De første ti meterne gikk smertefritt, med 4 streker vridning og 600 rpm, men etter at jeg kjørte ut av det tynne feltet rundt båten ble det tyngre. Etter hvert måtte jeg ta fart for hver båtlengde, og etter å ha laget en stor bue i isen slik at jeg nå ligger med baugen i retning råka, skrudde jeg av i påvente av den meldte mildværet. Dersom varselet for morgendagen holder stikk, burde isen være myk som smør noen timer på ettermiddagen. Nå er alt løsøre ryddet av isen, og jeg står når som helst fri til å gjøre et forsøk på å nå Horten. Det hadde rett og slett vært SÅ mye behageligere å ligge på 16A landstrøm hvis vi får en ny to-ukers kuldeperiode, slik ekspertene spår.
Ny utsikt:
Nå som de mest presserende problemene er ryddet ut av hverdagen, kjenner jeg at apatien har begynt å rive i meg. Det er rett og slett ganske annerledes å vite at hva enn morgendagen bringer, blir jeg tatt vare på av noen. Kampen for tilværelsen har blitt redusert til noen små daglige gjøremål, for å holde varmen og vannforsyningen i orden. Den mest umiddelbare virkningen er at jeg ikke lenger står opp av meg selv klokken seks om morgenen. Uten behovet for umiddelbart og når som helst å være klar for å gripe enhver mulighet til å skape mine egne verdier, finnes det lite som kan prike meg ut av sengen, og det blir som regel Nimo sin oppgave nå.
Jeg har fundert hardt og lenge på hvordan jeg skal takle dette. Jeg har jo allerede beskrevet hvor denne veien vanligvis ender for meg, og det er rett og slett en pris jeg er lite villig til å betale for å leve behagelig. Det beste hadde vært om jeg klarer å utnytte stønaden som en slags forfatterstipend, og forholdene ligger jo til rette for det, men da må jeg snart få til en egen kreativ produksjon, i stedet for å bare klistre hjernesnørr på nettet. Ellers forsøker jeg å takle utfordringen ved å tvinge meg selv til å skrive noe hver dag, selv om det fort blir litt meningsløst hvis jeg ikke har noe å skrive om. Hvis noen av dere har kompliserte, tekniske eller båtrelaterte spørsmål dere vil jeg skal bryne meg på, oppfordres dere herved til å sende dem inn!
Magnus og Chris kommer på besøk i dag. De har begge gjort så mye for meg i den vanskelige tiden som har vært, at det bare skulle mangle at jeg lager pannekaker til dem en kveld! Nå føler jeg underlig nok behovet for å rydde litt før de kommer. Jeg tar det som et tegn på at dager og uker i isoloasjon har begynt å gjøre meg rar.
Tuesday, January 4, 2011
Hjemme igjen
Da har jeg endelig blitt frisk og rask nok til å reise hjem. Det er en lettelse å slippe å bekymre meg for båtene, men det er også vemodig å si farvel til Lisette og den lyse, varme verdenen hun lever i. Her ute var det beinkaldt da jeg kom, men det begynner å ordne seg nå. Jeg fikset bensinlekkasjen på det lille aggregatet fra Nemi med gjengetape (Ikke si det til noen!) og plasserte det på isen ved siden av Oscilia, så jeg fikk i gang avfukteren.
Jeg tok fram lampeoljeovnen igjen, til tross for at jeg har lovet meg selv dyrt og hellig å aldri mer bruke den. Det er i sannhet en skitten ting å fyre med eksosen innendørs, men akkurat nå er jeg så desperat etter å få litt varme i båten at det får duge. Jeg har nettop varmet meg kanelboller på ovnen nå, så kanskje vi blir litt bedre venner etter hvert. Jeg håper egentilg ikke det, og i morgen tidlig får jeg se å gjøre noe med dieselovnen
Jeg tok fram lampeoljeovnen igjen, til tross for at jeg har lovet meg selv dyrt og hellig å aldri mer bruke den. Det er i sannhet en skitten ting å fyre med eksosen innendørs, men akkurat nå er jeg så desperat etter å få litt varme i båten at det får duge. Jeg har nettop varmet meg kanelboller på ovnen nå, så kanskje vi blir litt bedre venner etter hvert. Jeg håper egentilg ikke det, og i morgen tidlig får jeg se å gjøre noe med dieselovnen
Subscribe to:
Posts (Atom)