Apati, min verste fiende

Da har jeg endelig blitt sosialklient. Mandag og Tirsdag gikk i sin helhet med til å skaffe dokumentasjon, fylle ut skjemaer og besøke kontorer, men nå er det altså i boks. Mitt møte med Terje hos NAV Moss var en annerledes opplevelse. Han skiller seg klart ut ifra alle de andre kundebehandlere jeg har møtt derfra, og anstrengte seg til det ytterste for å løse mine problemer. Han reagerte atpåtil uten fiendtlighet da jeg fortalte at jeg etter eget valgt har gått et halvt år uten stønad, noe som definitivt er første forekomst. Jeg ga ham rådet å komme seg over i salg av kapitalvarer, fort som faen. Han tok heller ikke det personlig.

Med det har situasjonen stabilisert seg, i motsetning til sjøisen. De siste tiders mildvær og nedbør har gjort hele isflaten morken, og smeltehullene etter overvannet er jevnt fordelt med noen få meters mellomrom. Feltene uten smelting ovenfra er overraskende solide, men de forræderiske forholdene gjør at jeg ikke kan stole helt på isen. Det var derfor nervepirrende da Nimo måtte til dyrlegen på Torsdag. Faktisk kjente jeg noe som minnet sterkt om ufortynnet frykt da jeg tok meg over flaket med pusebagen over skulderen. Jeg er jo forberedt på å gå gjennom selv minst en gang i løpet av vinteren, men jeg tror ikke Nimo hadde verdsatt opplevelsen noe videre.

Jeg fikk endelig start på Oscilia igjen i går. Jeg etterstrammet noen slangeklemmer på styrbord eksos og startet opp. Etter noen sekunder røk forbindelsen med et smell, og svartgrå røyk veltet ut i båten sammen med en tåke av finfordelt saltvann og sot. På grunn av trykkluftstoppen fikk jeg ikke skrudd av med en gang heller, men måtte la maskinen gå til jeg fikk 5 bar på nåla. Deretter var det all vifter på, og nye forsøk på å sammenføye eksosrøret. Etter en time med brekkjern, 2x4 og skrutrekkere var jeg gjennomsvett og eksosen var tett. Neste startforsøk gikk bedre, og snart buldret Store Røde som aldri før.

Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk på å bryte isen med en gang. De første ti meterne gikk smertefritt, med 4 streker vridning og 600 rpm, men etter at jeg kjørte ut av det tynne feltet rundt båten ble det tyngre. Etter hvert måtte jeg ta fart for hver båtlengde, og etter å ha laget en stor bue i isen slik at jeg nå ligger med baugen i retning råka, skrudde jeg av i påvente av den meldte mildværet. Dersom varselet for morgendagen holder stikk, burde isen være myk som smør noen timer på ettermiddagen. Nå er alt løsøre ryddet av isen, og jeg står når som helst fri til å gjøre et forsøk på å nå Horten. Det hadde rett og slett vært SÅ mye behageligere å ligge på 16A landstrøm hvis vi får en ny to-ukers kuldeperiode, slik ekspertene spår.

Ny utsikt:

Nå som de mest presserende problemene er ryddet ut av hverdagen, kjenner jeg at apatien har begynt å rive i meg. Det er rett og slett ganske annerledes å vite at hva enn morgendagen bringer, blir jeg tatt vare på av noen. Kampen for tilværelsen har blitt redusert til noen små daglige gjøremål, for å holde varmen og vannforsyningen i orden. Den mest umiddelbare virkningen er at jeg ikke lenger står opp av meg selv klokken seks om morgenen. Uten behovet for umiddelbart og når som helst å være klar for å gripe enhver mulighet til å skape mine egne verdier, finnes det lite som kan prike meg ut av sengen, og det blir som regel Nimo sin oppgave nå.

Jeg har fundert hardt og lenge på hvordan jeg skal takle dette. Jeg har jo allerede beskrevet hvor denne veien vanligvis ender for meg, og det er rett og slett en pris jeg er lite villig til å betale for å leve behagelig. Det beste hadde vært om jeg klarer å utnytte stønaden som en slags forfatterstipend, og forholdene ligger jo til rette for det, men da må jeg snart få til en egen kreativ produksjon, i stedet for å bare klistre hjernesnørr på nettet. Ellers forsøker jeg å takle utfordringen ved å tvinge meg selv til å skrive noe hver dag, selv om det fort blir litt meningsløst hvis jeg ikke har noe å skrive om. Hvis noen av dere har kompliserte, tekniske eller båtrelaterte spørsmål dere vil jeg skal bryne meg på, oppfordres dere herved til å sende dem inn!

Magnus og Chris kommer på besøk i dag. De har begge gjort så mye for meg i den vanskelige tiden som har vært, at det bare skulle mangle at jeg lager pannekaker til dem en kveld! Nå føler jeg underlig nok behovet for å rydde litt før de kommer. Jeg tar det som et tegn på at dager og uker i isoloasjon har begynt å gjøre meg rar.