Poor Jarle Andhøy

Those of us with an interest in boating will probably have noticed that Jarle Andhøy's Berserk has been missing for a week, in the waters off Ross Island, Antarctica. The news went out on Wednesday last week that the EPIRB on board the Berserk had been triggered, only to stop transmitting a little over a half hour later. This happened in exceptionally bad weather, with temperatures around minus forty and the wind kicking up a violent storm. My initial thought was that there wasn't much hope for the guys on board, and with the EPIRB gone, searchers probably weren't even going to recover the bodies.

It is just too easy to imagine what might have gone wrong under such circumstances. Freezing spray can sink a boat in a frighteningly short time, impacting an ice berg in ten meter seas would lead to massive damage, and otherwise trivial technical difficulties can quickly escalate to an emergency under those conditions. Once the boat is gone, the survival time of the crew would be measured in hours, not days, if they even made it into the life raft. Thus, while the rest of the world (or at least the newspapers) seemed to live on in the hope of a miracle, I quitely resigned myself to the infinite sadness of what has happened.

As luck would have it, Jarle Andhøy was off the boat at the time of the incident, taking one crew member with him on an overland expedition by ATV to the South Pole. While I was definitely happy at this news when it emerged a few days after the sinking (I think we can call it that now), I couldn't help but feel a big pang of "Ouch!". Can you imagine what Jarle has been going through the past week? Travelling for days through the desolate ice deserts of the Antarctic with all that solitude and time to ponder the loss of his friends and crew, knowing he could do nothing to help once he made it to the coast... Man, I feel your pain, and it's damn near enough to make me cry. For the first time, I don't envy your life.

Now that searches have drawn to a close, people are waking up to the fact that the three men on board must be dead, and they are levelling an unusual weight of criticism against Jarle. Some of the stuff being said seems relevant, and if it's true that they only had two survival suits on board... well, I wouldn't have done that. 'Nuff said. Then there's the bureaucrats complaining about the proper forms not being filled out. I guess that's their job, being bureaucrats and all, but if they possess even a shred of integrety, they should be able to point out that it wouldn't have made a difference this time.

However, the shit storm doesn't stop there. Now there's a sea captain who proclaims to the world that he observed the Berserk being dangerously overloaded. Excuse me? What the fuck do you purport to know about the stability requirements for that boat? A seasoned naval architect would know enough not to make a statement about it without measuring everything thoroughly and making his calculations. For all your experience, you don't know shit, so please sit back down and stop picking on a man who is in too much pain already.

At first, I was puzzled why people have reacted so strongly this time. I mean, it's not the first time a sailing yacht has been tragically lost at sea, but we don't usually see their captains being subjected to a public humiliation like this. However, when I stop to think about what Jarle Andhøy represents, it is not so puzzling any more. He has been following his dreams, which have also been the dreams of many others. In a short few years he has seen more of this world than most people do in a lifetime, and he has done so with a certain attitude. He has made the happy-go-lucky approach his trademark, and he has rubbed our faces in it by making it all seem easy. The introduction to his blog makes this point more clearly than I ever could.

That is after all the reason why the public loves him, and I for one cannot fully express my admiration for what he has done. Not the going places part - a lot of people could have done that - but putting the ragged people on the map. In some ways, he is a modern working class hero. Sadly, we know all too well what The Nice People think about working class heroes in general, and with him having invaded one of their exclusive clubs, namely bluewater cruising, it is no wonder that they have long carried a thorn in their side for him. As long as he was winning, he was damn near impossible to target, but now that he is down, TNP are flocking around for the kill. May the shame rest with them.

EDIT: The motherfuckers definitely aint done yet

Changeable Conditions

You may have noticed in earlier posts that the ice is a dominant factor in my life. I like it strong or absent, as conditions in between pose many interesting challenges. The forecast thaw started in earnest last night, and combined with the snow it has had an immediate impact on the structure of the ice, which has become coarse and slushy on top. It will take days for the thickness to be significantly reduced, but the ice has already softened enough that it might be possible to break it with Oscilia. If the weather develops as they say it will, I'm pretty sure I will be able to establish a break to open water early next week, without burning too much diesel.

In the meantime, I've got to come up with a way to bridge the gap that's formed between the ice and land. Ellen delivered a care package this morning, and it was high tide when I went to meet her up in the forest. Thus, most of the break was 2-3m wide, but I found a point where I deemed it safe to jump across. Luckily it was low tide when Lisette arrived this afternoon, so she didn't have to jump the gap. I don't really want to ask her to do so when she's leaving tomorrow, which means that I must reach for the stash of 2x4 on Nemi. The trouble with structures resting on the ice in warm weather is that they tend to get heated up by the sun, melt through the ice and dissapear, but I think a surplus water drum might solve that.

Right now I'm enjoying the sight of Lisette preparing to cook a proper meal, something which hasn't happened in my galley for a while. While it's nice to watch, I think I'd rather join her, so I say goodbye :-)

The day I learned to respect fog and shipping lanes

The worst of the damage was done on my first kayak crossing of Lake Vänern. I had been making my way down the Dalslands canal for about a week, and as I got closer to the great lake, so grew the scepticism of the people I met. "Really?! You're just going to paddle across? You do know that she eats up a couple of Germans every year?" they would tell me. Being only eighteen, my answer came easily: "Well, I didn't embark on a kayaking trip from Halden to Stockholm because I wanted to stay safe, now did I?" I wasn't too worried about it. If you go into the Dalslands canal system, you'll see more Germans in canoes and kayaks than you can count, and watching them struggle to maneuver their craft on the glassy smooth surfaces of the upper lakes, it is no wonder that some of those who venture onto Vänern do end up dying. At the time, I considered myself somewhat closer to the Inuit, who use kayaks as a viable means of transportation around the icy waters of the North Atlantic. "If they can harpoon a whale from a kayak while surrounded by ice bergs and growlers, then surely I can get across this pond" I thought. Only after sailing to Greenland myself have I grown to apreciate not just the tremendous hardiness of the Inuit, but also the general cheapness of life in those parts.

Despite my cockiness, I had a bit of a lump growing in my chest on that bright and sunny morning as we got out of our sleeping bags on Hjortens Udde ("Deer point") to make the crossing. Memories of the tremendous bonfire we'd built the night before mixed with the mental imagery of Germans suspended face down by their life jackets. "That was a great night yesterday. I hope we'll live to see another!" said Per Otto, only half joking. Once we sat down and started going, however, it all became much too easy. The lake lay ahead of us like one great big unbroken mirror, and we powered across with long, easy strokes. The only valuable lesson we learned was that going up onto the Hinden reef to stretch your legs is worse than just keeping on going, as it is a smelly, bug infested and thouroughly inhospitable place. I also came away with the not so valuable impression that crossing Vänern is a piece of cake, and this would come back to haunt me.

My second Vänern crossing was a much more constructive lesson in risk assessment and proper planning. This time I had brought Magnus Hansen along for the ride. I wasn't scared at all, and to my enduring shame I even laughed at some of the people who tried to warn me. I wasn't even worried when the news struck that four tourists in two canoes had perished in light weather on the lake, only a few days before we had scheduled our crossing. We camped a bit further into the bay than I had with Per Otto, and as morning dawned there was a breeze blowing from the SW. It was supposed to freshen somewhat, but it didn't seem particularly bad to begin with, so we set off after a quick power breakfast of oats and jam.

It quickly became apparent that the tall pine trees on the shore had been shielding us from the wind, and as we made our way into the bay it started hitting us with increased force. Having it on our quarter meant that it was more of an aid than an impediment, until we were a couple of hours into it and lost the protection of Hjortens Udde. That's when the important difference between an offshore wind and twenty-odd nautical miles of fetch was driven home to me. In a short time the waves quadrupled in size, and they started tossing us around. I had to use a lot of rudder input to stay on course, and we had to work harder with the paddle to maintain balance and momentum.

The conditions steadily deteriorated during the next hour. The waves grew to a size that obscured the horizon when we were in the troughs, and now came with angry heads of white froth. The conditions were such that I couldn't focus my attention on the compass, and with land beneath the horizon all around us, my only visual reference was the direction of wind and waves. The resulting zig-zag course combined with the sea state to make our going painfully slow, and at times our VMG was well under three knots. We were getting tired as we passed the midway point, and I was having private doubts about the wisdom of our undertaking, but then a thin gray stripe appeared across the blank horizon ahead of us. We both cheered loudly, and then things went to hell very quickly.

Keeping a kayak upright under such conditions has nothing to do with stability as most boaters think of it. It is all about dynamic forces, and can be compared to riding a bicycle. As a wave pushes you over, you lean your hips into it and dig your paddle down on the opposite side to right yourself. Another important part of the equation is to maneuver your craft so as to avoid the brunt of the shit coming your way. However, with my kayak being 6.5 metres in length, having a straight keel line, displacing over a quarter of a ton fully laden and moving ahead with the all the speed and grace of a drifting log, that wasn't much of an option. We were struck by a particularly nasty breaker, and as we leaned into it to stay level, the aerated water at the crest swallowed the whole length of the kayak, and our paddles found no bite in the foam.

With no time for further analysis we found ourselves submerged and upside down. "Well, that took a big dump on a beautiful day!" said Magnus when we popped to the surface, either side of the capsized hull. I couldn't think of a way to disagree. Somehow I hadn't counted on this happening, and it didn't take much time for me to realize that we were in a very bad situation indeed. Bit by bit, it dawned on me that I hadn't brought any emergency equipment at all. No bilge pump. No flares. Not even a pail to bail out the water. We quickly established that my hat was useless for bailing. After that we tried pretty much everything, to little avail, and we started losing hope. Thankfully, although we both admitted it later, none of us said it out loud. There are few things more detrimental to the soul than thinking that you are going to die surrounded by a blank horizon, and such things are better left unsaid.

Desperate times bring forth desperate measures, and in the end we resorted to using the cooking pot. The only problem with that was that it was packed all the way into the bow. Have you ever crawled head first into the hull of a flooded kayak in open water? If not, you can just take it from me that it's not a fun thing to do. Even with the pot in hand, the task of bailing proved near impossible, as the waves crashed over us and re-filled the kayak every five-ten seconds. In the end we soved the problem by having Magnus push the stern so that the bow pointed into the weather, while I lay across the fore deck to break the waves with my body while I bailed from the front cockpit.

On his part that was such a Herculean feat of strength and endruance that to this day it leaves me deeply humbled. There is no doubt in my mind that if I had brought anyone else along for the ride, we would both have died that day. By the time we were back up and going, we had spent about eighty minutes in the water. Do you have any idea what it means to spend that amount of time struggling in water at fifteen degrees? If you're a doctor, you'll say that it means you're approaching unconsciousness. To me, having near zero body fat, it meant that I was at the bitter end of my rope. Or so I thought.

Once we had removed as much water from the kayak as was practical, we gathered up whatever equipment was still floating in the immediate vicinity and got going. We still had enough water on board to double our displacement, and this meant that the waves were breaking heavily over deck and slowly filling the hull back up. As I felt the water level slowly but steadily creeping up my thighs, I started resigning my last vestige of hope, but I retained my deepest resolve to go out fighting, and increased my pressure on the paddle. Still, the colors of the world were graying out, and I knew then that I was failing. Magnus felt this, and knowing he had no hope of survival if I quit, he pushed the one button he knew would bring me back to life.

The thing is, I like singing and Magnus doesn't like to listen. This had been an ongoing theme between us for a long time, so I was stunned when I heard his broken, unmusical voice utter the first phrase of Eric Idle's classic: "Some things in life are bad \ They can really make you mad" I perked up and joined in. "Da-da-da always look on the bright side of life!" Thus, singing and whistling, we made it into the relative calm water north of Hindens Rev. The last part of the trip is hazy in my memory, and many of the details are missing, but I do remember when the bow crashed onto the rocks on the shore of one of the islets west of Kållandsø. I also remember qutie vividly that I was unable to move my legs, so that Magnus was forced to tip the kayak on its side to extricate me and drag me up on land.

Usually when I've survived a traumatic experience such as this, I'm perversely happy about it. I somehow find a way to be grateful for the wisdom it brings. However, this one just left me drained and shameful that I could have made such horrifying mistakes. I learned a valuable lesson, but to this day the price almost seems too much to bear. What's worse, I didn't learn the right lesson, as my next Vänern crossing would demonstrate.

Fast forward one year, and you find Magnus and myself camped near the same spot, preparing to cross Vänern the next morning. This time we had all the necessary equipment on board, and the weather report sounded promising. We had a fantastic time, got ourselves thrown out of a midsummers night party and crashed in the tent with much too few worries on our minds. Morning dawned on a mirror smooth lake, and in the still air we hurried to pack our tent and get going.

Just as we were paddling away from shore, the fog came down. I didn't even stop to think about it. Sure it was a hassle, but we would be navigating by compass anyway, and we even had a GPS. Much more important was the dead calm, which still seemed set to last through the day. To stop and wait for the soup to clear would have put us at risk to windy conditions, or so I reasoned. As we kept going, the fog got heavier until we could barely see a boat length ahead. It was so bad that we nearly crashed into a little motor boat with a family on board, which had anchored in wait for clear weather once the skipper realized that he had blundered into shallow waters. We stopped for a chat, and they invited us on board for coffee. We talked for a while, and I showed the skipper how to enter waypoints into his GPS (of which he didn't seem to understand much), but he elected to hang around nonetheless. They even offered us to wait with them, but we were anxious to get going.

"Don't worry, you'll see that it clears up just nice once we get a bit further out" I told Magnus, who was having second thoughts when we got going again. I was in the rear cockpit with the rudder pedals and the compass, while Magnus was up front with the chart and the GPS. "What are these pink lines?" he wondered after a while. "Oh, those are just shipping lanes out of Vänersborg" I said, and we continued in silence for a while. "Aren't we supposed to worry about those?" I thought about it for a second. "Well, I guess, but I haven't seen much shipping going that way. And besides, even if there is one ship every hour, which I doubt, the risk of getting hit by one isn't all that bad. If the width of the ship is, say, sixty feet, we only occupy that space for much less than a minute. It boils down to a fraction of a percent."

We kept on going in an uneasy silence, and the fog got even thicker. Mathematic risk assessment aside, zero visibility creeps me out. Always has, always will. We had just made it into the southbound lane of the separation system when my ears picked up a faint throb. For a moment I hoped that it might be a helicopter, but no, it was the unmistakeable exhaust note of a very big engine turning at only a few hundred RPM. Magnus had heard it too, and he turned around. "Is that what I think it is?" he wondered. I just nodded, and we sat and listened for a while. The sound seemed to fill the air around us, and it was impossible to tell where it was coming from. Very tentatively, we kept going at slow speed, straining our ears.

The exhaust note was joined by the swish-swish-swish of a large propeller transmitting its vibrations through the water and into the hull of the kayak, and there was no doubt that it was getting closer. A minute later, another sound was added to the mix, this time a faint rumble, like a waterfall. I was increasingly certain that it was approaching us on the port side, which was bad news since we were almost in the middle of the southbound lane. It was impossible to tell if the ship was going to pass ahead or astern, and I was suddenly acutely aware that with the clutter controls turned up for the fog, the ship's radar operator didn't stand a chance of spotting a fiberglass kayak on the surface.

My instincts told me to go full steam ahead in a mad dash for the separation line, but logic told me to stay still until I had some kind of an indication of the ship's location. The rumble of the bow wave grew sharper, as we could hear drops of water hitting the surface, and in an instant it seemed like it was on top of us. I thought I heard voices, and then the sound passed in front of us. Seconds later we were struck by the wake, an indication of how incredibly close it had been. We breathed a collective sigh of relief, then we kept going forward. A short time later the powers that be waved their magic wand, and the fog lifted. We saw the ship then, a Vänermax cargo carrier, completely oblivious to the drama that had just played out a few meters off their starboard side.

Although these two incidents have taken a chunk out of my ego, they have taught me a few valuable lessons. First, I'm not invincible, and I need to act accordingly. Otherwise, I risk not only my own life, but also that of those who choose to follow me on my adventures. Bringing basic safety equipment along for a major crossing is pretty fundamental, as is respecting an uncertain weather forecast when I'm unfamiliar with the local conditions. Through the clarity of hindsight, it is shocking to see that I had to get into an accident to fully understand that. Second, never focus just on the factors which you know from experience, but take a step back to consider the full picture. Keep in mind that your experience might be downplaying the stuff that hasn't already smacked you in the face. Third, and perhaps most importantly, my risk assesment was badly flawed. Risk equals the probability of an event, times the consequence of said event. Rolling a thousand-sided dice for the end of your life is just plain stupid.

I'm sharing this with you in the hope that embarassing myself might save someone having to figure out the same thing for themselves. All of these are things I knew well beforehand, but I had to see them for myself before I really got the message. That's pretty fucked up. But you know what's more fucked up than that? Magnus still wants to join me on another major kayaking trip. Understand it, those who may.

On a positive note, while it's on my mind

I just recieved a care visit from my dad. He's a champ for making his way all the way through the woods and across the sea ice to my desolate little corner of the world, a journey which has unnerved many of my hardier friends. His gift basket contained a substantial meal, which I decimated in minutes. He also came lugging the highly important gift of fifty litres of fresh water. I don't need much, but without drinking water my life gets pretty desperate pretty fast.

We spent the time talking, as there is little else to do around here, and five hours passed in a flash. My old man has accumulated considerable wisdom, and now I'm more grateful than ever that he saw fit to dispense me a good dollop from his seemingly never-ending supply. Those of you who didn't find your way in here by googling "gift basket" or "substantial meal", but rather have been coming here for some time, might have realized that much of the conversation was about anger management (I hesitate to say "problems"). While we don't always agree on everything, he has an uncanny knack for making me see things from a new angle.

Earlier today, I made the snap decision to revert to writing in English. Yesterday I pissed off a good portion of the Norwegian speaking boating public, and I was never one for winning anyone back, so I might as well switch audiences again. Norwegian is such a bland language anyway.

En unnskyldning til mine fem faste lesere

For første gang siden jeg begynte å blogge, hadde jeg i går noe på hjertet som jeg ville at ALLE skulle få med seg. For å oppnå det, tydde jeg til nettop den typen spekulativ skittkasting som jeg tidligere har tatt sterk avstand fra. Som det ble meg grundig påpekt, var det et selvdestruktivt grep som var lite egnet til å oppnå noe til min fordel. Jeg oppnådde allikevel akkurat det jeg ville: På noen få timer fikk det ene innlegget flere lesere enn hele bloggen min gjør på en måned. Det kaller jeg god uttelling for en selvmordsbombe.

Jeg klarte altså å bevisstgjøre en andel av de grå massene på det jeg anser som grov diskriminering av de som velger en alternativ livsstil. Det er trist at jeg måtte slakte en mellomleder i NAV på et offentlig alter for å få det til. Ikke fordi jeg synes synd på vedkommende - hvis du setter ditt navn på et angrep mot min livsførsel, får du tåle en personlig reaksjon - men fordi det var det som måtte til.

Mens jeg satt og skrev dette ble jeg oppringt av Pappa, som presterte å forklare meg et par viktige ting. Hun som gjorde dette mot meg er ikke OND, bare en inkompetent byråkrat som ikke skjønte hvordan hun skulle håndtere en person som ikke passer inn i malen. Jeg har derfor valgt å anonymisere henne, selv om de tusen arkiveringstjenester allerede har foreviget mine ord.

Faen, hvorfor takler jeg ikke sympati? Det er så enkelt å være hatet - jeg vet jo alt for vel hvordan jeg besvarer denslags. Men det skal ikke mer enn noen vennlige ord og litt forståelse til for å knuse meg like grundig som tusen kilo murstein fra oven. Nå er jeg redusert til en våt flekk.

Jeg beklager på det dypeste at dere måtte bli med på denne deprimerende reisen gjennom min forstyrrede verden. Det var meningen å skrive en søt historie i dag om Nimo, som er tilbake fra dyrlegen minus en tå, pluss en krage og med en helt ny sans for smertestillende medisiner. Men jeg orker ikke. Det er bare så jævlig svart, og alt som kommer ut av tastaturet mitt er forgiftet og illeluktende. Da er det bedre at jeg trekker meg tilbake og slutter å drite meg ut, til jeg finner veien opp og ut av dette hølet.

Flinke, flinke NAV!

EDIT:
Dette bør leses i sammenheng med mine tidligere erfaringer med NAV:
http://oscilia.blogspot.com/2010/12/sa-langt-men-ikke-lenger.html
http://oscilia.blogspot.com/2010/12/og-det-hadde-jeg-virkelig-trodd.html
For ikke å snakke om den gangen de rotet bort søknaden min to ganger på rad, eller da de mente at jeg fikk klare meg uten trygdeytelser etter å ha invalidisert meg (for et halvt år) mens jeg var i forsvaret.
/EDIT

Bankmannen min ringte like etter at jeg postet i går. Forståelig nok, siden jeg har latt rentebeløpet stå ubetalt i to uker over forfall. For å unngå konsekvenser for min kjære mor, som i all sin godhet og uforstand har garantert for båtlånet mitt, ble jeg nødt å skrape sammen alt jeg har av mynt, pante alle flasker og få 50 kroner av Lisette, som jeg deponerte i banken i dag. Er det akkurat passe lavt, eller? Her sier jeg nei takk når hun tilbyr seg å kjøpe sigaretter til meg, fordi jeg synes det er galt at hun skal finansiere rusvanene mine, og så må jeg gå og tigge penger til lånet i stedet. Et lån til en båt som har sørget for at vi ikke bor sammen lenger, på tross av hvor høyt vi fortsatt elsker hverandre.

Med det var det på tide å ta turen opp til trygdekontoret igjen. Det har jo tross alt gått flere uker over behandlingsfristen for kravet om dagpenger, uten at jeg har hørt noe. For en gangs skyld var det minimalt med kø, og på rekordtid kunne den vennlige damen i skranken fortelle hva som hadde skjedd med søknaden min. Den hadde faktisk blitt behandlet på dagen og svaret hadde blitt sendt til mitt barndomshjem i Luenbakken.

Da jeg spurte hvordan det kunne ha seg, siden jeg ikke har vært folkeregistrert der på mange år, og gjentatte ganger oppfordret NAV til å slette adressen fra sine registre, viste den vennlige damen seg kompetent nok til å konstatere at det ikke lot seg gjøre uten å erstatte den med en ny. Jeg uttrykte min undring over at de ikke hadde fått postadressen min fra folkeregisteret, siden jeg har opplevd flere ganger tidligere at andre offentlige instanser (bl.a. Ligningskontoret) har fått det til, men hun bare ristet på hodet og viste til et vindu på skjermen sin som kun oppga bostedsadressen min. Det var visst alt de fikk ut av det flotte datasystemet sitt, som sikkert har kostet mer enn min livsførsel fra fødsel til død.

Men tilbake til svarbrevet, tillat meg å sitere: " (...) Ditt krav om dagpenger er avslått fra 03-01-2011. (...) NAV Forvaltning Østfold viser til din dagpengesøknad der du oppgir at du er uten fast bopel (UFP) (sic). Det er et krav at du skal være tilgjengelig på en adresse, slik at det er mulig å oppnå skriftlig kontakt med deg. Du anses (sic) å ikke være reell arbeidssøker. (...) Med hilsen NN e.f. (...)"

EDIT: Jeg har i samråd med Pappa Advokat valgt å omformulere den lille tiraden min slik: Kjære NN, jeg forakter deg og det byråkratiet du representerer. Måtte din egen umenneskelighet komme tilbake og skade deg stygt og personlig. Så kan det malende språket jeg brukte for å beskrive deg for alltid få leve dypt i magen på archive.org

Faen Terje, du knuste hjertet mitt i dag. Der satt jeg og fylte ut søknadsskjemaet, mens det svirret slike tanker rundt i hodet mitt at jeg hadde blitt lagt rett i bakken av Securitas om det hadde syntes utenpå. Nå som du har lest hva jeg skrev, kanskje du skjønner. Og så kom du altså bort og kommuniserte så mye sympati og medlidenhet med ett eneste blikk, at det var såvidt jeg ikke begynte å grine som en drittunge. Hadde det ikke vært for deg ville det vært så enkelt å hate hele systemet, men du tvang meg altså til å innse at det finnes mennesker der inne, midt oppe i alt byråkratiet.

Jeg er i dyp følelsesmessig ubalanse akkurat nå, og erfaring har vist meg at det ikke er den beste tilstanden for å skrive. Mot min bedre viten velger jeg allikevel å trykke "Publish Post", and damn the torpedoes!

Jobbe? Ja lissom!

Jeg fikk nok en telefon fra den nye sjefen i går. Denne gangen gjaldt det utsettelse på ubestemt tid, så jeg får vel finne på noe lurt.

Akkurat mens jeg skriver dette ringte heldigvis Gærne Ulf og vil ha hjelp med katastrofeprosjektet sitt. Seriøst, folkens, ikke kjøp en Kina-ATV med istykkerklippet ledningsnett, særlig ikke hvis alle de små svarte duppedittene mangler. Dere aner ikke hvor mye tid som går med til å spore opp reservedeler til slike bruk-og-kast-produkter. Nå skal jeg liksom få tak i likeretter, CDI-boks og triggercoil til en Zongshen! Og det er før jeg begynner å lappe sammen et ledningsnett som mest minner om korte stumper av brent spaghetti...

Ja ja, jeg burde ikke klage. Det er i alle fall noe å henge fingrene i, og det trenger jeg virkelig med tanke på at min totale pengebeholdning beløper seg til 132 kroner. NAV har jeg selvfølgelig ikke hørt noe fra, så nå er jeg bare noen få dager unna å måtte fiske for å få mat på bordet. Jeg takker lykken for en lillesøster som donerer uspiste feltrasjoner. Uten deg hadde det sett litt svart ut om dagen!

Kul idé, men...

Nå er altså facebook-vesten i ferd med å gjøre sitt inntog. En liten gruppe lyse hoder fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo har kommet på at de kan bygge inn en liten chip i en redningsvest, som ved hjelp av GPS sporer båtturen din slik at den automatisk og fortløpende kan deles med venner. Kul gimmick, absolutt, men jeg sliter litt med å se behovet. Jeg trodde da at teknologien for å tracke dine bevegelser og integrere dem mot en facebook-konto for lengst var tilgjengelig for diverse mobiltelefoner, og kontroversiell nok med det.

Hadde det ikke vært en litt mer praktisk løsning å bare putte mobilen i lommen når du drar på båttur? Ikke vet jeg, siden jeg ligger langt unna fjesboka, men det må finnes grunner til at folk vil ha teknologien på plass i en redningsvest. Kanskje den for eksempel har en sensor som forteller når du har gått i sjøen, så alle dine venner kan motta et tweet om nødsitasjonen? Veien er ikke lang før vesten så følger med på både kroppstemperatur og puls, slik at vennene dine kan følge deg live mens du ligger der og fryser i hjel.

Det er ikke vanskelig å se for seg praktiske fordeler med å kunne spore en redningsvest elektronisk. Men for all del, sørg da for å bruke en egnet platform, så som EPIRB, SART eller AIS! Jeg tror ikke jeg putter veldig mye i munnen hvis jeg gjetter blindt på at et slikt produkt eksisterer fra før. I så fall er det en slik en jeg ønsker meg, men så har jeg begynt å bli gammel og sær nok til å prioritere pålitelighet i en nødssituasjon over fancy gimmickery. Men kanskje det er nettop der behovet for denne nye vesten finnes?

På tross av alt det gode holdningsskapende arbeidet jeg ble utsatt for fra mine foreldre, skulle det et par nestenstygge ulykker til før jeg virkelig forstod behovet for å bruke vest. Ikke nok med det, men selv etter å ha kjent uhyggen på kroppen ble jeg ikke ordentlig flink med sikkerhetsutstyret før jeg begynte å kjøre båt hver dag. De som står for tur til å dø på grunn av manglende sikkerhetsutstyr er jo nettop de som ikke har rukket å bli gamle og sære nok ennå.

Kanskje, hvis vi bare lar være å fortelle dem at GPS-tracket deres er fullstendig uinteressant, og i samme omgang unngår å nevne hvor enkelt det er å laste det ned fra plotteren de sannsynligvis har fra før, at det er nettop dette som skal til for at de begynner å bruke vest. I så fall er alt som skal til for at dette blir en livreddende genistrek, at de bytter ut bevegelsessensoren med en enkel bryter som aktiverer vesten når man hekter på dødmannsnoren.

Nå husker jeg hvordan det var

Jeg har uttalt meg litt kjekt i det siste om hvor greit det er å leve i en båt som bare er oppvarmet av noen stakkarslige få watt på dagtid. I går kom kulda sigende igjen, og jeg har fått tygge grundig på mine freidige ord, der jeg gjentatte ganger våknet gjennom natten fordi jeg snudde meg og åpnet en liten flik av dynene til omverdenen. Når jeg våknet i dag var det frost over alt. Dassen er inoperativ, vannet måtte smeltes ut av kanna i små porsjoner, og verst av alt virker det som kulda sammen med min dumskap har tatt død på kaffetrakteren.

Da jeg skrudde den på trakk den ikke noe strøm, så jeg fylte den med lunkent vann og lot den stå i en halvtime. Etter det trakk den sine 8 ampere, men etter å ha spyttet ut litt vann harket den opp en stor dampsky, så sa det *klikk* og så mistet aggregatet belastningen igjen. Trist, for det var en ærverdig Moccamaster som har levd minst like lenge som meg, og den har servert meg mange tusen kanner kaffe siden jeg gravde den ut av kjelleren i en bygård for vel ti år siden. Heldigvis har jeg pulverkaffe.

Den senere tids slaraffenliv har gjort meg svak. Min nye arbeidsgiver ringte i går og utsatte oppdraget med en dag til. Dermed har jeg fått en hel dag i presang, men jeg valgte å sette vekkerklokka tidlig for å få en slags myk start på den nye rutinen, som innebærer at jeg må være på vei av gårde over isen klokken halv seks. Da faenskapen begynte å pipe i dag tidlig, gikk det opp for meg hvilken luksus det egentlig er å sove til man selv har lyst å stå opp. Det kostet store porsjoner viljestyrke å tvinge meg ut fra min lille varme kokong og konfrontere dagen. Huff, man blir svak av luksus, og jeg har spist det i store porsjoner i det siste.

Nå skal jeg prøve å gjøre et par halvfornuftige (les: kjedelige) saker. Det blir 14-16 timers dager resten av uka, så da blir det nok fint lite tid til å skrive. Jeg skal finpusse et par historier jeg har jobbet med i en stund, slik at jeg har noe å publisere utover. Det finnes blant annet en spennende en om noen grove tabber jeg gjorde som nesten kostet liv. Håper det blir bra.

P.S. til Ellen, siden du ville ha tilbakemelding: Solgryn med Cantaloupe var intet kulinarisk høydepunkt. Men takk i alle fall :-)

P.P.S: Ny blogg på leselista mi.

Et deprimerende dykk i den norske bloggsfæren

Jeg trykket meg for første gang gjennom blogglisten.no i går. Tanken var at siden jeg har blogget i en stund nå, var det på tide å ta en titt på hva alle de andre driver med. Det første som gikk opp for meg var at det er en ganske middelmådig gjeng jeg har valgt å plassere meg sammen med. De aller fleste bloggene der ute, og med det mener jeg godt over 90%, viste seg å være stapp fulle av ingenting. Miljøet er dominert av fjortisjenter som har lite annet å fortelle om enn hva de gjorde i dag, og etter popularitetslisten og dømme er det dette som selger. I bunnen av skalen fant jeg også noen blogger som var direkte skremmende.

Nå er jeg fullt klar over at avsnittet over er å betegne som uansvarlig omgang med stein, mitt eget glasshus tatt i betraktning. Jeg vil dog påberope meg én ting: Jeg startet denne bloggen for å lære meg å skrive, med tanke på å kanskje få i gang en litterær produksjon. Det er selvfølgelig en flott motivasjon å se at det finnes noen som leser det jeg skriver, og på den måten fungerer blogspot mye bedre enn My Documents, men jeg har voktet meg vel for å skrive ting i den ene hensikt å tiltrekke meg oppmerksomhet. Det dypeste jeg har sunket er et par linker til VG med begrenset relevans til innholdet i bloggen.

Det virker dessverre som om det store flertallet av de "personlige" bloggerne der ute er fullstendig uvitende om at det prinsippet er viktig for å unngå å ende opp som en billigste sorts publisitetshore. Det er helt greit å produsere egosentrisk tekst, det må en kar i min situasjon klare å innrømme. Det jeg prater om er alle de som hopper opp og ned og skriker etter oppmerksomhet, samtidig som det mest interessante livet deres har å by på er snø utenfor vinduet eller pusen som har sovnet i bokhylla. Seriøst, et helt innlegg som oppfordrer alle med facebook-konto til å bruke den for å abonnere på bloggen? Svarteste, nedrigste skam!

De aller fleste bloggene som er preget av skriveferdigheter og budskap henvender seg til et smalt publikum (for eksempel andre med samme sykdom), og faller således utenfor min interessesfære. Jeg er klar over at jeg selv faller i den kategorien for mange, siden jeg representerer en motkultur til et smalt miljø, og således har dømt meg selv til evig obskuritet. Det er nesten litt betryggende å bare henvende meg til mine fem-seks faste lesere, litt som å drive et utested langt ute på vidda; da vet du i alle fall at de som kommer inn døra har en ekte interesse av å være der, og at de ikke bare følger strømmen.

Etter å ha tygget meg gjennom hjerneskadelige mengder shoppingbilder, værobservasjoner og sminketips, oppdaget jeg allikevel at det hadde satt seg et par gullkorn mellom tennene. Til slutt satt jeg igjen med tre bookmarks, en samfunnspolitisk, en humoristisk og en personlig blogg. Siden de var såpass dyrekjøpte, har jeg bestemt meg for å dele dem med dere, i en liten sidebar til høyre.

Min søster Ingerid, som er trofast leser av denne bloggen, fører selv en velskrevet blogg om hundetrening som jeg kanskje begynner å lese hvis jeg skaffer meg hund. Den faller dessverre litt utenfor mine nåværende interesser, så det får holde med en honorable mention. "Linker du meg så linker jeg deg" er jo nettop noe av kjernen i den meningsløse, oppmerksomhetskåte kulturen jeg forakter.

SS Norway: Hvorfor hun burde vært hugget tidligere

Jeg søkte etter "SS Norway" på YouTube i dag, i håp om å finne bilder fra den katastrofale eksplosjonen i 2003. Søket returnerte 875 resultater, men det var stort sett bare tributes og appeller til at hun måtte reddes fra skroting. Noe forundret tastet jeg så inn "SS Norway boiler" og fikk da bare 18 resultater, hvorav to var direkte relatert til ulykken. Aktiviteten i kommentarfeltene vitnet om at folk vet veldig lite om denne hendelsen, og det er synd og skam med tanke på hvor mye vi har å lære av det som hendte. Det er godt og vel et år siden jeg leste ulykkesrapporten til NTSB, men jeg skal allikevel forsøke å gjenfortelle den i korte trekk her.

Klokken var litt over halv syv om morgenen den 25. Mai 2003, en times tid etter at SS Norway hadde klappet til kai i Miami, da kjele nr 23 i aktre fyrrom sprakk og slapp ut 20 tonn mettet damp ved 60 bars trykk. Eksplosjonen sendte en skoldhet trykkbølge gjennom skipet, og selv om mesteparten av energien fant veien ut gjennom skorsteinen, lå åtte personer døde da støvet hadde lagt seg. Fire av disse oppholdt seg i fyrrommet da det smalt, men tragisk nok fant noe av dampen også veien inn i mannskapslugarene, hvor det heldigvis bare oppholdt seg seks personer. I tillegg til de døde, pådro 10 besetningsmedlemer seg stygge brann- og bruddskader.

Da man etter ulykken begynte å gå gjennom vedlikeholdsdokumentasjonen, ble det straks klart at skipet i lang tid hadde hatt problemer. Man hadde gjentatte ganger tatt kjeler ut av drift på grunn av mindre brudd og lekkasjer. NTSB konkluderte med at inspektøren fra BV, som hadde oversynsansvaret, rett og slett ikke hadde peiling på hva han drev med. Han uttalte blant annet etterpå at han mente det var godt nok å ta et overfladisk blikk med en lommelykt, dersom det var vanskelig å komme til for en grundig inspeksjon. DNV, som etter ulykken ble bedt om å inspisere kjelene, fant samtlige i grell og tildels ireparabel forfatning.

NCL hadde vært i kontakt med kjelespesialister, blant andre Babcock, for å finne en løsning på problemet. Det ble påpekt at korte driftssykluser kan være svært destruktivt for en dampkjele, og at det da er ekstra viktig å passe på vannkjemien, samt å overholde prosedyrer for oppstart og shutdown. Etter ulykken viste en gjennomgang av vedlikeholdsloggene at selv om man stort sett hadde tatt vannprøver i hendhold til skjema, var det ytterst sjeldent at man hadde gjort noe for å korrigere avvik dersom prøvene ikke viste at man var svært langt unna normen. Videre viste dokumentasjonen at man ikke hadde overholdt den foreskrevne avkjølingsperioden ved shutdown, men i stedet tatt skritt for å avkjøle kjelen så fort som mulig, dette stikk i strid med vitneforklaringer. I en del tilfeller hadde til og med kjelene vært utsatt for bråvarming.

En inspeksjon av skadestedet viste at situasjonen var enda verre enn dokumentasjonen antydet. Alle komplette lærebøker om dampkjeler, inkludert håndboken for anlegget ombord, forteller at det er svært viktig at kjelen er fundamentert slik at den kan bevege seg i takt med termisk utvidelse. Derfor var kjelene på SS Norway utstyrt med glideføtter, men nesten alle disse hadde rustet fast på grunn av manglende fettsmøring. Videre hadde sveisesømmen som var opphav til eksplosjonen vært reparert med "temper bead welding", en metode det advares mot i flere lærebøker. Verst av alt, utmatningssprekken som til slutt hadde blitt så stor at kjelen sprakk, hadde vært glattet til med kobberlodding i den hensikt å kamuflere den for inspektøren.

Man behøver hverken å være rakettforsker eller kjeleingeniør for å fastslå at dette måtte gå galt til slutt. Derimot må man være forretningsmann for å grave hodet så dypt ned i sanden at man inbiller seg at det kunne gå bra. Det er derfor enkelt å anta at budskapet mitt er at dårlig vedlikehold kan ta liv, men så er ikke tilfelle. I så fall ville jeg ha fortalt dere om den gangen bulkeren Bright Field knuste bl.a. et hotell og et kjøpesenter i New Orleans, og gjennom rene tilfeldigheter unngikk å smadre et river boat casino fylt til randen med flere tusen pensjonister. Dessverre stikker problemene dypere enn som så, og relaterer seg direkte til ønsket om å bevare disse flotte, gamle båtene.

SS Norway (født France) ble konstruert for å frakte passasjerer over Atlanterhavet, og hun var fantastisk godt egnet til det formålet, på en måte som ikke en gang kan matches av dagens moderne cruiseskip. Sammen med noen få av de siste store linjeskip, først og fremst SS US og QE2, representerte hun et av ingeniørkunstens høydepunkter. Dessverre ble hun utkonkurert av flytrafikken kort tid etter sin fødsel. I stedet for å bli hugget opp sammen med så mange andre, ble hun satt inn i luksuscruisetrafikken, som stiller helt andre krav til et skip. Fremdriftsanlegget, som var konstruert for å gi maksimal adiabatisk effektivitet ved konstant drift, viste seg altså å være uegnet for de korte driftssyklusene som luksustrafikken innebærer.

Da NCL ble stilt overfor denne umulige problemstillingen og innså at det var kostnadsmessig prohibitivt å modernisere anlegget, gjorde de som mange andre ville ha gjort: De lukket øynene, stakk fingrene i ørene og fortsatte som før. Det eneste reelle alternativet var jo å skrote henne. Da de endelig våknet opp og leste skriften på veggen, var det fordi det smalt så kraftig at åtte av deres ansatte lå døde. Det er synd at det var det som måtte til.

Således var det med blandede følelser at jeg for kort tid siden hørte om planene for å redde SS United States. Pengene er lagt på bordet, arbeidsgruppen har samlet seg, og deres ønske er ikke bare å restaurere henne som hotell (stakkars Queen Elizabeth!), men at hun igjen skal seile som et fullt fungerende skip. Det er fantastisk at en så storslagen del av verdens kulturarv ikke lenger skal råtne ved kai, men få et nytt liv. Jeg bare håper at disse flotte, ressurssterke menskene som har samlet seg forstår alle implikasjonene av det de driver med, og klarer å forvalte prosjektet på en måte som ikke koster menskeliv. En reaktorkjele hadde jo løst saken, men spørsmålet er om de er villige til å investere såpass i noe som strengt tatt er og blir et museum.

Én ting er i alle fall sikkert: Når de kommer i mål, på den ene eller andre måten, ønsker jeg meg billetter!

Et annerledes døgn

Det er med glede jeg kan konstatere at min gode venn Chris Utsigt har gjort seg til nomade, etter flere tiår i relativ normalitet. Vi har kjent hverandre godt siden han var min første kickboxingtrener for vel ti år siden, og jeg har lenge forsøkt å overtale ham til å omfavne den nomadiske livsstilens gleder. Han er dessverre ikke særlig komfortable med alle båtlivets fasetter, og det har således blitt lite mer enn prat, helt til han for et par uker siden solgte huset sitt og flyttet i bobil.

Ikke bare har Chris flyttet i bobil, men han har for å opprettholde mobiliteten valgt en standard (kort) Caravelle, og unngått å ankre seg fast i en oppstillingsplass med skjøteledning. Han har altså ikke bare antatt en nomadisk boform, men også sørget for å kunne nyte den fleksibiliteten det kan medføre. Etter å ha flyttet rundt på seg de siste ukene, opprettet han for noen dager siden leirplass på Nes, og siden det bare er en times gange "hjemmefra" bestemte jeg i går at jeg skyldte ham et besøk.

Jeg fant bilen hans i enden av en lang grusveg, og femti meter lenger inn i skogen hadde han slått opp sitt militære 16-mannstelt. Der inne sørget vedovnen for at det var godt og varmt, mens han sammen med Wirko og Kaja sørget for at det fantes plenty med god stemning. Kaja er flink pike og jobber på dagtid, så hun forlot oss i ti-tiden, men resten av oss fortsatte i lystig lag ut over natten. Da det endelig begynte å ligne på leggetid var det såpass sent at jeg bestemte meg for å sove der i overlevelsesdrakta, heller enn å stresse hjem så langt på natt.

Jeg hadde forutsett at det kom til å bli både kaldt og klamt, men da det bleke morgenlyset endelig sivet inn gjennom åpningen rundt skorsteinsrøret, lot jeg meg allikevel overraske over hvor fuktig og frossen jeg hadde blitt. Etter formen å dømme hadde den lille søvnen jeg hadde fått ikke vært særlig solid heller, så jeg vandret hjem i halvørska med tanke på å få noen få timer på øyet før jeg tok fatt på dagens gjøremål. Vel hjemme pakket jeg meg inn i alle dynene mine, sluknet som et lys og våknet ikke før langt utpå ettermiddagen.

Dermed har dagen blitt langt fra så produktiv som jeg hadde sett for meg. Jeg prøvde å få start på DT'en, men oppnådde lite annet enn å ryke den morkne gasswiren i et forsøk på å løsne en grundig fastfrossen forgassersleide. Med det svant håpet om å ta meg inn til byen til fornuftig tid, så jeg gikk heller tilbake til Oscilia og snekret sammen et slags middagsmåltid. Jeg fikk i det minste utført ett av dagens programfestede gjøremål, nemlig å gå igjennom en forgasser jeg har blitt bedt om å få liv i. Den viste seg å være pakket full av grovkornet sand, og det så ut som om noen hadde forsøkt å reparere skaden med hammer og meisel. Hvorfor er det jeg som får alle de morsomme utfordringene?


Siden jeg nå har prestert å skyve såpass på programmet blir det noen hektiske dager frem mot helgen, så det kan hende det blir en stund til jeg igjen finner tid til bloggen. Til neste uke skal jeg faktisk i arbied, så jeg får prøve å venne meg til en dramatisk om enn kortvarig reduksjon i tilgjengelig fritid. Med min noe kronglete reisevei blir det et par lange dager. Tøft mot kroppen, men utvilsomt godt for sjela.

Jeg tok dette bildet på Mandag, som en påminnelse om at man aldri skal kjenne seg trygg på tynn is. Jeg glemte selvfølgelig å legge det til da, så jeg legger det til her i stedet. Totalt ute av kontekst, men skremmende nok for det:

Et oppgjør med norges oppgjør med "digital mobbing"

Jeg har lovet at denne bloggen skal handle om båtliv, men det har dukket opp en sak i mediene som engasjerer meg såpass at jeg føler meg kallet til å skrive en kommentar. Siden vi lever i et samfunn der en persons rett til å uttale seg måles på bakgrunn av meritter, blir jeg dessverre nødt til å forklare hvor jeg kommer fra.

Jeg ble grundig mobbet i oppveksten. Heldigvis ble jeg ikke verre utstøtt av mine jevnaldrende enn det jeg ba om, men til gjengjeld fikk jeg gjennomgå desto verre fra de som gikk i klassen over. Det begynte i 2. - 3. klasse med stygge kommentarer. Jeg sa "Sticks and stones..." og de sa "Okay". Dermed fikk jeg jevnlig juling på skolen, på en måte som grenser mot det vi kaller tortur. Hva heter det egentlig når tre-fire gutter bytter på å holde deg fast mens de slår deg til de blir slitne og går lei?

Dette skjedde på Steinerskolen, der mobbing offisielt ikke finner sted. Deres linje er at dersom man behandler folk som om de er snille, blir de sikkert snille til slutt. På denne måten fikk mobbingen fortsette, mens skolens ledelse satt med lukkede øyne og hendene i fanget, helt til barnevernet ble koblet inn. Da skjedde det noe, selv om jeg fortsatt fikk bank innimellom.

Paradoksalt nok tror jeg ikke at den typen mobbing jeg ble utsatt for på sikt var verre enn tradisjonell drittslenging. Jeg støtter meg til Dave Grossman sin eminente bok "On Combat: The Psychology and Physiology of Deadly Conflict in War and in Peace" der han hevder at noe av det mest belastende soldater i strid utsettes for er "the wind of hate", altså følelsen av å bli personlig mislikt av fienden.

Det er altså på bakgrunn av dette at jeg føler meg kvalifisert til å ha en oppfatning om det som skrives om mobbing i media i dag. La meg først være tindrende klar på én sak: Mobbing er styggedom, og bør ikke forekomme. Det betyr ikke at man kan legge hele ansvaret for fenomenet på de som mobber. Jeg skjønner i dag at jeg den gang gjorde meg selv til offer, og at jeg hele tiden hadde makten til å bryte syklusen. Hvis jeg ikke hadde tillatt meg å tro at jeg var bedre, eller hvis jeg hadde holdt det for meg selv og latt som om jeg var gjennomsnittlig dum, hadde de latt meg være i fred.

Det er dog en pris jeg ikke var villig til å betale, hverken da eller senere. Til den dag i dag nærer jeg den dypeste forakt til De Fine Menskene, og lever i vissheten om at jeg er litt smartere, litt bedre og mye hardere enn dem. Jeg gidder heller ikke nå å gjøre noen hemlighet av det, og jeg betaler fortsatt min pris. Jeg har holdt meg for god til å kontaminere denne bloggen med forgiftet tekst, og har således unnlatt å nevne de personlige feidene jeg utkjemper i fritiden. Det finnes dog en god del av De Fine Menskene som sitter og prater møkk bak ryggen min, men nettop det er et herlig fremskritt som jeg må takke mine mobbere for.

Du skjønner det, at hvis du hver dag må føle hatets vind brenne i ansiktet ditt, utvikler du etter hvet et ugjennomtrengelig panser mot møkka, og til slutt skal det tungt panserbrytende kommentarer til for å trenge igjennom. De som hater meg i dag kan se dette i øynene min, og de giftige kommentarene deres dør i munnen. I stedet smiler de og later som de er kompiser, før de setter seg på bryggekanten med kaffekoppen og prater dritt bak ryggen min, tilsynelatende uten å skjøenne at møkka kommer i direkte retur. En av livets mest ukompliserte gleder er å tørke det falske smilet ut av trynet på en drittsekk som tror det går an å være både kompis og fiende.

At mobbing har tatt skrittet over i vår digitale verden er knapt nok et nytt fenomen. Jeg var ganske aktiv i diverse internettfora sent på nittitallet, og tyngden av den skittstormen jeg pådro meg var tildels forbløffende. PlanB3 bruker meg fortsatt som eksempel på dårlig netiquette. Det fine med denne typen mobbing er at det på en ennå tydeligere måte er offerets valg om han vil ta imot eller ikke. Det er jo en form for hets det er enkelt å unngå, ved å bare la være å oppsøke de miljøene der det forekommer.

Det er derfor med vantro at jeg ser hvilken vinkling dette fenomenet har fått i media. Kanskje aller verst var denne artikkelen i dagens VG. Tillat meg å sitere:

"For å beskytte seg mot de tøffeste kommentarene unngår 18-åringen å skrive for mye om følelser. I stedet fyller hun bloggen med bilder av antrekk og tips om sminke, storbyer og klær."

Hvordan i svarte helvet går det an å gjøre seg så stakkarslig?! Er det virkelig meningen at man skal gjemme bort hvem man er for å ikke gi drittsekkene en åpning? Og hvordan i all verden kan denne, samt mange tilsvarende kommentarer, publiseres uten noen skikkelig motpol? Dette handler jo ikke om å beskytte seg mot tøffe kommentarer. Det handler om å føye seg etter janteloven, som er hele opphavet til fenomenet mobbing. Unge dame, ditt råd er selve oppskriften på å gi mobberne all makt.

Nå som jeg har sagt så mye om hvordan man ikke takler mobbing, la meg komme med et konkret tips: Oppsøk svina på tomannshånd. Du skal straks se at de ikke er like tøffe uten sin sirkel av medsammensvorne. Og selv om du skulle tape slaget, kan du ikke unngå å vinne krigen. De som mobber vil nemlig ha et offer som legger seg ned på bakken og griner, og er lite interessert i et offer som dukker opp på døra med et brekkjern i hånda etterpå. Hvis du lar dem forstå at deres handlinger får konsekvenser, snur de seg rundt og finner et enklere offer. Så enkelt er det.

Med dette har jeg selvfølgelig stilt meg lagelig til for hugg. Så vær så god, internett, do your worst! Sår meg! Jeg kunne virkelig nytt godt av oppmerksomheten...

P.S: Jeg ser at jeg forhastet meg litt, med min kommentar om manglende motpol. Det finnes noen hederlige unntak. All respekt til de som står imot med hevet hode!

Akkurat spennende nok

Da vi ankom Moss med toget i dag, viste det seg ganske riktig at isen lå fast i hele Mossesundet, og etter utseendet å dømme var den så solid at jeg ikke engang gjorde noe forsøk på å bryte meg ut med Jonas. I stedet ble jeg kjørt ut til Skallerød, hvor jeg fant veien ned til sjøen og over isen ut til båtene. Det er med klar margin den dårligste isen jeg noensinne har forsert til fots. Øksa gikk igjennom med ett slag, og isen var bare en tomme tykk på det beste. Det knaste under føttene mine hele veien ut. Ikke den harde sprakingen av ferskvannsis som er i ferd med å gi etter, men en slags myk knitring som ga seg etter hvert hvis jeg stod stille på ett sted.

Det var en ganske nervøs vandring, fra begynnelse til slutt. Jeg gikk veldig sakte fram, med ryggsekken i hånden slik at jeg skulle kunne kaste den fra meg ved behov. Heldigvis tråkket jeg ikke igjennom før jeg var ute ved båtene. Jeg hadde akkurat kastet ryggsekken opp på dekket til Nemi og tatt tak i rekkverket da jeg kjente at isen forsvant under føttene mine. Jeg ble hengende sjokkert etter armene et øyeblikk før jeg dro meg ombord. Hva har jeg gjort for å få slik flaks? Ikke bare har jeg nå funnet ut nøyaktig hvor grensen går for hvor dårlig is man kan gå på, men det skjedde uten at jeg engang ble våt.

Her i Nemi var alt grundig frosset til, men etter at jeg nå har begynt å få litt varme i båten har heldigvis isklumpen i kanna smeltet såpass at jeg i alle fall har drikkevann. Godt er det, for det ser ikke ut til at jeg får flyttet noe særlig på meg før isen enten ryker helt eller blir langt mer solid.

En helt annen type "båtliv"

Jeg og Lisette fikk et cruise til København i julepresang av mamma. På DFDS Commodore De Luxe Class, no less. Dette er full pakke med vår egen luksuriøse suite der champagnen stod klar i isbøtta da vi ankom, og med tilgang til vårt eget oppholdsrom ("by invitation only") der drikke og underholdning er gratis. Noe så gjennomført dekadent! Dette er ganske langt unna min stil, og De Fine Menskene er over alt, men nettop derfor nyter jeg det så grundig. Det er meg en personlig nytelse å være et skjeggete hår i deres suppe, og jeg fantaserer om hva de sier bak ryggen min: "Jøss, har de sluppet inn arbeiderklassen her også?! Jeg trodde vi betalte for å unngå denslags!"

Da vi gikk ombord ble jeg stående og glane på MOB-båten deres, komplette med fet fenderlist og Kamewa-jet. I matsalen ble jeg sittende og beundre vindusinnrammingene, helskåret i 1/2" syrefast stål. Og når jeg går på badet, kan jeg ikke unngå å tenke på hvor fornemt det er med vakuumdass, og hvordan jeg kunne bygget et slikt system inn i Oscilia. Ikke på lenge, ble svaret. Jeg er altså veldig klar over at jeg egentlig ikke passer inn, men nettop derfor er dette ekstra herlig. Hele poenget med reisen er jo å ta et avslappet dypp i de lukulliske omgivelsene, og for min egen del er jo standarden her fem-seks hakk over min egen der hjemme. Det skal virkelig ikke mye anstrengelse til for å nyte denslags.

Jeg har registrert at temperaturen der hjemme har ligget godt under null siden vi dro, og jeg kan derfor være ganske sikker på at jeg ikke kommer meg ut til Oscilia med Jonas når vi kommer hjem. Men vet dere hva? Akkurat nå klarer jeg egentlig ikke å bry meg. Det får bli morgendagens eventyr. Nå har jeg bare tenkt meg opp i Commodore Lounge, uten noe dypere formål enn å plukke en gratis Tuborg ut av kjøla. Jeg har sagt det før, så jeg fatter meg i korthet: Det er de små tingene i livet, blah, blah. Takk, Mamma!

Stakkars sjøfugl

Det ble en tur i butikken i dag, og jeg bestemte meg for å legge turen til Son for å se hvordan isforholdene er i havna der. Det var belter av drivis hele veien, men ingen fast is før jeg kom til sundet mellom Saueholmen og fastlandet. Der var isen så morken etter de siste dagers mildvær at det ikke en gang kjentes nervøst å bryte det med Jonas, og det ble ikke full stopp før jeg nådde indre havn. Der var brakkvannsisen solid som panser, men heldigvis kom jeg inntil moloen i gjestehavna.

På vei forbi Kambo så jeg til min undring en stor flokk med ærkall som hadde slått seg ned. Er ikke det flere måneder for tidlig? Ikke at jeg er noen sorts ornitolog, men jeg hadde et bestemt inntrykk av at de pleier å komme tidlig i Mars. Kanskje det er uvanlig høye temperaturer i fjerne strøk som har utløst det årlige paringstrekket for tidlig? Jeg så en enslig ærkall for noen dager siden, og tenkte at det var vel bare en forvirret stakkar, men nå er altså hele gjengen her. Kanskje noen av dere kjenner nærmere til dette?

Dagens triste nyhet er at ærkallene, sammen med et stort antall ender, svømte rundt i et gedigent oljeflak. De så forleøpig ikke ut som de hadde tatt nevneverdig skade, men sjøfugl og olje har aldri vært ingrediensene til en lykkelig slutt. Det var relativt lett olje, og kunne ved første øyekast se ut som diesel, men etter å ha samlet litt i en bøtte fant jeg ut at det i alle fall ikke luktet som diesel. Hva nå enn det er, ligger det for øyeblikket i lange striper og driver med vinden mellom Kambo og Son. Et av flakene strakte seg hele veien fra ISPS-terminalen til FK og opp forbi kulpe, så det er snakk om relativt store mengder.

Etter vindretningen å dømme har utslippet funnet sted i Moss en gang i løpet av dagen. Det er vanskelig fra mitt ståsted å utpeke noen synder, men jeg finner det betegnende at oljen drev sammen med uvanlig mye organisk avfall, for det meste bark. Jeg har lyst å peke en harmdirrende finger mot Petterson, men helt siden en av tømmerstokkene deres brettet kroppen min rundt tofta i Liboen har jeg næret en oppfatning om at de er noen helvetes griser som gir fullstendig faen i hva de slipper i havet. Det får derfor bli en mer nøytral parts oppgave å finne ut av hvem som står ansvarlig, mens jeg får nøye meg med å fastslå at vedkommende er et jævla svin.

Ikke at det er mulig å unngå alle uhell, det vet jeg alt om. Senest her om dagen feilberegnet jeg hvor mye plass det var i dagtanken, og pumpet et par liter ut gjennom avluftinga. Men kan dere gjette hva jeg gjorde da? Jeg brukte den neste timen av dagen min på å blåse såpeskum på sjøen, til jeg i hvert fall hadde rettet opp det meste av skaden jeg hadde gjort. Ikke fordi jeg ville blitt holdt ansvarlig, men fordi jeg som barn var vitne til en andefamilie som som svømte gjennombløte rundt i havna på Rörö etter å ha fått fjærene ødelagt av dieselsøl. Vissheten om at de var dømt til sakte men sikkert å fryse ihjel plaget meg i lange tider etterpå, og har nok i stor grad vært med på å sementere min oppfatning om at å søle olje på sjøen er noe av det skitneste vi mennesker foretar oss.

Jeg har selv vært nær nok å fryse i hjel i sjøen til å vite at det er en skjebne jeg ikke unner noen. Unntatt kanskje det jævla svinet som i dag pumpet et betydelig kvantum olje i sjøen, trakk på skuldrene og fortsatte med dagen sin. Frys i helvete!

Kaldstart av Sabben

Is til besvær

Det har vært noen herlige dager med åpent vann i det siste, og jeg har fort vennet meg til å kunne reise steder med Jonas. Dagene rundt jul og nyttår, da jeg satt fast her ute i relativ isolasjon, ligger så langt tilbake nå at jeg knapt husker hvordan det var. I går fikk jeg en liten påminnelse om at det ikker er sommer helt ennå.

Jeg måtte til Moss etter en kanne vann i går ettermiddag, og kombinerte turen med et besøk hos min gode venn Lars. Han har nettop fått Test Drive Unlimited 2 til Xboxen, og siden jeg lett lar meg engasjere av sandbox-spill, ble klokken nærmere midnatt før jeg igjen var i Jonas på vei hjemover. Jeg hadde reist hjemmefra i et slags håp om at regnværet skulle gi seg før hjemturen. I stedet hadde det tyknet til med sludd og snø, samtidig som det hadde blåst opp til 12 m/s fra Nord.

Selv om jeg var god og varm inne i overlevelsesdrakten min, var det en ekstremt ubehagelig tur. Snøen sved sånn i øynene at jeg ikke kjente noe til sjøsprøyten som kom over hytta, og dermed ble det umulig å holde ordentlig utkikk. Jeg navigerte etter en generell følelse av hvor jeg var i forhold til de kraftige arbeidslampene på Petterson og Felleskjøpet, heller enn et overblikk forover, og skvatt himmelhøyt hver gang Jonas dundret inn i et isflak som hadde gjemt seg i snøføyka.

Da jeg kom utenfor Kjellandsvik hadde det heldigvis letnet nok til at jeg skimtet lykta på Kippenes av babord baug. Dermed hadde jeg endelig et solid referansepunkt i forhold til Jeløya, slik at jeg ikke lenger behøvde å bekymre meg for å gå på land, og snart så jeg også lysene fra bebyggelsen i Kjørbukta. Det var omtrent da jeg så antydningen av et hvitt belte på tvers av sundet forut. Jeg tenkte at det var forhåpentligvis løs drivis og snø, men da jeg med redusert fart smalt inn i smørja skjønte jeg fort at jeg hadde tatt feil.

Kulingen hadde brutt løs noen store flak (over hundre meter) lenger nord i sundet, og disse hadde pakket seg sammen mot odden tvers av Felleskjøpet på Kambo. Ved første øyenkast så det ut som de fylte hele Kjørbukta, og siden det tydelig ikke var snakk om å bryte isen med Jonas begynte jeg å lure på om jeg ville komme meg hjem den kvelden. Jeg bakket forsiktig løs fra pakket og la kursen langs med iskanten over mot fastlandet. Der var det en åpen renne ca 100 meter fra land, og jeg fulgte den nordover forbi tankanlegget til NSO før råken strakk seg vestover igjen og jeg til min enorme lettelse kunne se at det var åpent vann hele veien inn til bøya.

Da jeg endelig var hjemme hadde klokken passert ett, så jeg gikk rett i seng. Jeg hadde såvidt begynt å slumre bort da hele sengen ristet av et enormt brak. Jeg spratt opp, og mens jeg var på vei opp smalt det igjen. Det var et isflak på ca 50 meter som hadde kommet drivende nedover før det satte seg fast i båtene, og de var nå sakte i ferd med å hugge seg gjennom til den andre siden med bevegelsene fra sjøen. Ettersom isflaket ikke så ut til å gjøre noen skade, og siden jeg hadde lite lyst å dra ut igjen i Jonas (våt og kald overlevelsesdrakt klokken to om morgenen er Sat!), gikk jeg og la meg igjen.

Jeg ble liggende i lange tider og kjenne på at verden skranglet, men på noe vis klarte jeg å sovne til slutt. Da vekkerklokken ringte klokken åtte i dag virket det knapt som om jeg hadde sovet i det hele tatt, men jeg hadde et kundemøte klokken ti, så det var bare å bite i det og komme seg på beina. Isen som hadde ligget i kjørbukta i går kveld var ikke å se noen steder, men etter at jeg kom meg under veis i Jonas viste det seg fort hvor den hadde tatt veien. Alle flakene hadde pakket seg sammen i et tett belte nord for Kjellandsvik, flere hundre meter bredt. Jeg vurderte et øyeblikk å snu for å kjøre inn med Oscilia, men jeg var sent ute allerede, så jeg fortsatte forover inn i pakket, så forsiktig det gikk an.

Etter et kvarters neglebiting akkompagnert av grufulle lyder fra skrog og propell, hadde modige lille Jonas endelig tygget seg helt gjennom, og sparket lystig ifra opp til sin vanlige marsjfart. Deretter gikk resten av reisen relativt uproblematisk, helt til jeg måtte bryte et stykke ved munningen av Kanalen. Med det var jeg trygt framme, og jeg hadde en trivelig båtprat med Arne. På veien hjem hadde isen pakket seg sammen igjen, slik at jeg måtte denge meg en ny renne. Denne gangen gikke det bare akkurat såvidt, men Jonas trengte seg fram ved hjelp av alle triksene i boka (rattet side-til-side, hoppe på baugen, etc).

Jeg begynner å bli møkk lei av dette! I begynnelsen var det dritkult å stifte bekjentskap med noe så eksotisk som sjøisen, men den stadige bekymringen over om jeg kommer meg fram og hva det gjør med båtene har begynt å pirke et aldri så lite hull på gleden over å mestre det ukjente. Nå gleder jeg meg bare til sommeren.

Dumme, dumme pusen!

Jeg og Lisette var på middag hos Svigerfar på Fredag. Middagen var utsøkt og hjemturen var magisk. Lisette satt på hyttetaket og smilte ned til meg, mens den rytmiske dunkingen fra den gamle Sabben fulgte oss der vi gled nordover på den speilblanke, svarte flaten. Der jeg stod med lysene fra byen akter, mørke forut og stjernehimmelen i all sin prakt over meg, tenkte jeg på alle de som synes synd på meg fordi jeg har en så strabasiøs reise til byen. Hadde de bare opplevd dette selv én gang, ville de ha forstått hvor jeg kommer fra.

Da vi hadde kommet fram og fortøyd startet jeg bråkefaen, så satt vi og koste oss i et par timer mens batteriene ble fulladet og Nimo løp på dekk. Da det til slutt var leggetid gikk jeg ut og skrudde av aggregatet mens Lisette prøvde å få tak i Nimo. Vi kjenner etter hvert ganske godt til alle gjemmestedene hans, så det tok ikke lang tid før vi var ganske sikre på at han ikke lenger var ombord.

Lisette hørte ham først, da hun stod bakpå Nemi og ropte utover sjøen. Nimo mjauet igjen, og denne gangen hørte jeg det også, langt borte i mørket i syd. Jeg løp inn og hentet en Maglite, og vi så refleksjonen i øynene hans med en gang jeg sendte lysstrålen ut i mørket. Han satt på et lite isflak flere hundre meter unna, og for første gang siden jeg begynte å mistenke at han hadde gått fra borde slappet jeg av litt. Jeg gikk inn og fikk på meg støvler og redningsvest, så hoppet jeg ombord i Jonas og lente meg på startsveiven. Motoren hadde fortsatt en god lunk og startet på første forsøk, uten startolje.

Lisette ble ombord i Oscilia og holdt lykta på Nimo, slik at det var verdens enkleste sak å styre rett på. Jeg bakket forsiktig inntil isflaket, og Nimo hoppet heldigvis ombord uten å måtte overtales, tydelig glad for å se meg. Jeg trodde at han ville løpe rett inn matskålen og bagen sin når vi kom tilbake, men han hoppet opp på hyttetaket på Nemi i stedet og motsatte seg arrestasjon da jeg endelig fikk tak i ham. Han hadde tydeligvis ikke vært borte lenge nok til at inntrykket hadde satt seg skikkelig.

Dumme pusen! Jeg fulgte nøye med på ham de første gangene jeg slapp ham på dekk med løs is rundt båten, og selv om han hadde sittet og vurdert det i lange tider, hadde han ikke hoppet ut på isflakene før jeg satt nedenunder med bråkefaen i gang. Det verste er at hans mange fall i vannet har vist at selv om han får en dårlig opplevelse, blir han bare skremt i en liten stund før nysgjerrigheten igjen tar overhånd og han fortsetter med gammel risikoadferd. Denne gangen virket han ikke skremt engang, så jeg er stygt redd for at ting kan komme til å gjenta seg.

Service på Sabben

Jeg kom meg endelig inn til byen med Jonas i går. Jeg har prøvd et par ganger tidligere denne uken, men før sønnavinden sto på natt til i går var ispakket i råken alt for tungt for den lille 10-hesteren. I tillegg har Jonas utvendig kjølerør, og jeg er litt nervøs for hva som skjer hvis jeg skulle klare å rive det av på et isflak. Det var en stor lettelse å endelig ha muligheten til å bruke Jonas, siden dieselbeholdningen har krympet betraktelig, og jeg ser i hvert fall at jeg må fylle i løpet av vinteren hvis jeg skal fortsette å kjøre steder med Oscilia.

Nå som han endelig er oppe og går, tenkte jeg at jeg fikk gi Jonas litt ettersyn. Iskaken i bunnen smelter sakte men sikkert, og jeg har nå fått ut mesteparten av det som hadde samlet seg akter. Lensepumpene er fortsatt frosset inn, så det er en langdryg prosess å øse ut smeltevannet med en kaffekopp. Mens jeg holdt på med dette, la jeg merke til at oljefilmen på drivakslingen der den kommer ut av clutchuset var grå og geléaktig. Jeg er ganske flink til å lukke øynene for ting jeg strengt tatt ikke vil vite, men ikke flink nok til å ignorere vann i oljen. Dermed var det duket for oljeskift i dag tidlig, så jeg sveivet ham i gang for varmkjørnig mens jeg slappet av med morgenkaffen og verkstedhåndboken på Sabb G serie.

Håndboken hjalp lite, siden disse motorene har en mengde små detaljforskjeller opp gjennom produksjonstiden, og prosedyren for oljetømming viste seg å henvise til en rekke slanger og ventiler som ikke finnes på min motor. Det var allikevel et hyggelig stykke lesning, som jeg kan anbefale for alle med mekanisk interesse, uansett om man skrur på disse motorene eller ikke. Her finner man instruksjoner for hvordan man klipper til et nytt oljefilter av "et stykke kraftpapir eller konstruksjonskartong", samt formaninger om å "kun benytte ren brennolje (autodiesel) fra en anerkjent forhandler". I denne tidsalder da finmekaniske komponenter byttes ut som dasspapir når det oppstår funksjonsfeil, hvordan kan man unngå å elske en håndbok som oppfordrer brukeren til å rense dysespissen i diesel med jevne mellomrom, og som antyder at en fyrstikk er det beste verktøyet for å fjerne avleiringer fra dysenålen? For ikke å snakke om kapittelet som forklarer at ved justering av inngrepet til tannhjulene i registeret (0.05 - 0.10 mm), kan de spesifiserte presisjonsinstrumenter erstattes med "litt følelse"!

Da jeg endelig fikk lagt boka fra meg, hadde jeg kommet halvveis gjennom kaffekanna og motoren i Jonas var grundig gjennomvarm, slik det stod skrevet. Motoroljen hadde tydelig fått seg en smell av vinterbruken min, så den var tynn som vann og kom ut uten å klage. I clutchuset var det en annen historie. Der var det knapt flytende olje å se, mens alle deler var dekket i et tykt lag av grå guffe. Håndboka foreslår å vaske med diesel i slike tilfeller, men med min moderne viten om hva svovelinnholdet i diesel gjør med motorolje, valgte jeg å bruke 5-56 i stedet. Det er litt dyrt, men jeg skal forhåpentligvis ikke gjøre dette så ofte. Jobben tok en stund, og det gikk stygt ut over en gammel oppvaskbørste, men til slutt var resultatet såpass at jeg kunne rense alle pakningsflater, fylle opp med DynoCat HDX og skru det hele pent sammmen.

Den gamle Sabben er ganske hard mot oljen sin. Den er bare utstyrt med et sentrifugalfilter og rommer to liter, så oljen skal byttes hver femtiende driftstime ("altså etter 125 liters brennoljeforbruk"). Jeg kan nok strekke dette litt ved å bruke moderne olje med spesielle tilsetninger som gjør den slitesterk og motstandsdyktig mot dieselforurensning, men oljeskift kommer fortsatt til å være en betydelig utgift. Jeg har fundert litt i det siste over hvordan det hadde vært å montere et sirkulasjons / filtreringssystem av samme sort som de bruker i store båter, der motoren rommer mange kubikkmeter olje, og denne skal vare i årevis. Anlegget behøver ikke å være voldsomt komplisert, og består i bunn og grunn av en elektrisk oljepumpe og ett eller flere filtre i en ekstern holder, men det kan være en utfordring å sørge for at det ikke påvirker motorens oljenivå under drift. Dette får betenkes grundig, men med tanke på prisen på en liter kvalitetsolje skal det mye til at det ikke betaler seg i løpet av den første sesongen.

Himmelen er blå, solen står på og isen har stort sett gitt seg. Jeg våknet i dag tidlig til lyden av det store isflaket som sakte tok veien nordover i sundet, mens Oscilia børt seg gjennom sammen med Nemi og bøya, og nå er det åpent vann rundt båten. Yr antydet at jeg kan se fram til et antall isfrie dager, mens kalenderen sier at det er litt tidlig å håpe at våren har kommet for å bli. Jeg får nyte det mens jeg kan. Nå som Jonas har fått oljen sin, kan jeg med ren samvittighet presse ham tilbake i full tjeneste. Det begynner i dag med tur til byen for middag hos svigerfar, og retur ut hit med Lisette for programfestet helgekos. Velkommen, livets lyse side!

Tilbake på nett

Jeg tilbragte helgen i land, slik at jeg kunne hjelpe Lisette med bedriftslæreoppgaven sin. Hun hadde med seg posten, og der hadde det allerede kommet et nytt modem fra Ice. Med det på plass er jeg nå tilbake på nett, og forbindelsen er nå helt stabil. Takk for kundeservice som funker!

Jeg gjorde et par nyttige erfaringer da jeg kjørte gjennom isen til Moss på Fredag. Jeg kjørte som vanlig så nær land jeg turte ut av Kjørbukta, siden isen er så mye tynnere der. Da jeg kom ut til det svake partiet ved neset i syd, slo jeg meg så rett ut i råken etter de store båtene. Der viste det seg at strømmen hadde tatt med seg snøen de dumper i havet fra Alfabrygga i Moss, slik at det hadde frosset igjen til dobbel tykkelse og hardhet. Det var umulig å bryte, så jeg slo et eget spor, 50m meter lenger vest.

Da jeg skulle ut fra Moss på Mandag, ventet jeg til emil hadde kjørt opp råken til Kambo, og bakket ut av kanalen akkurat da han kom inn. Råken var da full av et løst ispakk, som flekkvis så ut som det var en halv meter dypt. Oscilia skjøv isen foran seg i råken, og det ble stadig tyngre jo lenger ut jeg kom. Til slutt kjørte jeg maskinen på 1400rpm med full vridning, men slet fortsatt med å holde over to knop. Overraskende nok ser det altså ut til at å kjøre i lett pakkis krever mer maskinkraft enn å bryte 10cm nyis.

Det var vanskelig å styre ut av råken. Siden ispresset på baugen var mye kraftigere enn rorvirkningen ble jeg bare presset tilbake til senter da jeg prøvde å styre ut. Jeg løste det til slutt ved å bakke så langt jeg klarte, slik at jeg hadde fire-fem båtlengder med åpent vann forut, for så å gi full gass og styre ut til siden når jeg hadde 5 knops sig i båten. Da gikk det akkurat såvidt, og etter at jeg kom ut av pakket i råken og inn i nyisen, gikk farten opp til jeg holdt 5.5 knop, hele veien inn til bøya.

Vel fremme kunne jeg konstatere at selv om det har begynt å tine for alvor, er det ikke tegn til mer vann i hverken Nemi eller Jonas. Siden det er meldt mildvær i dagene som kommer, og det derfor er sannsynlig at råken min kommer til å holde seg åpen, bestemte jeg i dag tidlig at det var på tide å få start på Jonas. Snø og regn hadde laget en massiv iskake i bunnen på båten, og den nådde såvidt langt nok opp til at den hadde fått tak i svinghjulet. Dermed fikk jeg ta i bruk en propanbrenner til å varme svinghjulet mens jeg bikket med et brekkjern i startkransen.

Etter en halvtimes tid løsnet faenskapet, og etter det var det bare å tappe av pungen på tanken, lufte fram diesel og sveive i gang. Han startet overraskende enkelt, med tanke på at temperaturen såvidt var over frysepunktet. Jeg lot ham gå med propellen i revers i en times tid, både for å forsikre meg om at han ikke stopper igjen med det første, og med tanke på å la motorvarmen smelte iskaka i bunnen så jeg kunne få pumpet ut vannet, men det gikk så tregt at jeg får ta været til hjelp.