...og det hadde jeg virkelig trodd!

Chris var hos meg i går, og anstrengte seg til det ytterste for å varte meg opp. Han stekte en stor haug pannekaker, som jeg svelget i ett jafs. Han konstaterte at vannivået i Nemi er det samme som sist jeg sjekket, fylte opp to kasser med snø til smelting, fylte diesel på aggregatet, og ordnet tusen småting jeg ikke har fått sett til. Klokken var sent på natt da han hjalp meg i seng, skrudde av og tok fatt på den lange reisen hjem.

Det går litt bedre for hver dag. Når jeg våkner i dag kan jeg med glede konstatere at det er litt enklere å flytte venstrebeinet. Jeg blir liggende og kjenne på det en stund, så tar jeg fatt på den møysommelige oppgaven å få start på aggatet. Det tar en evighet å klatre omkring, og jeg er iskald når det endelig står og durer. Vel inne får jeg på en kanne kaffe, så pakker jeg meg inn i ullteppet med vifteovnen. Det blir for mye å lage frokost med en gang, hofta må få hvile litt før jeg forsøker å stå oppreist igjen. Jeg trenger hjelp, og tiden er inne for å ta en særdeles sur telefon.

Jeg trodde liksom at jeg var i en ganske grei posisjon til å be om hjelp fra NAV nå. Ikke bare har jeg gitt avkall på betydelige summer i stønad, men jeg er jo tross alt virkelig ute av stand til å ta vare på meg selv, og jeg hadde trodd det fantes en ordning for slikt. Det viser seg hurtig å ikke stemme. Den vennlige damen på telefonen skjønner ikke helt problemstillingen.

Etter at jeg har forklart situasjonen et par ganger, stiller hun seg helt utenforstående til at jeg skulle ha krav på noe som helst fra NAV. Siden jeg har livnæret meg gjennom Adecco i det siste, må det være deres oppgave å gi meg sykepenger. Først må jeg til fastlegen min, så ta med meg sykemeldingen til Adecco. Forstått?
Jeg forklarer igjen at jeg jobber som vikar, og således ikke har krav på sykepenger når jeg ikke er i oppdrag eller har skadet meg på jobben. Jeg gjentar også at jeg ikke er i stand til å flytte meg rundt.
Med all mulig tvil i stemmen antyder hun at jeg må ta med meg sykemeldingen til mitt lokale NAV-kontor, så kanskje de kan hjelpe meg.
Jeg forklarer igjen at jeg ikke kan flytte meg.
"Men du må jo komme deg til lege!"
"Hva hvis ikke det går an, da?"
"Men da må du ringe til legevakten, så ordner de det sikkert."
Jeg forklarer at hvis de skal hente meg nå, skjer det sannsynligvis pr. helikopter. Er det virkelig nødvendig at man skal bruke de ressursene, pluss en sykeseng, fordi det er vanskelig å sende noen hjem til meg?
Hun ler nesten høyt, men klarer akkurat å dy seg. "Hva mener du? Vi reiser da ikke rundt til folk, det må du skjønne!"
"Men jeg trodde at dere kanskje hadde en type opplegg for å..."
Hun avbryter meg: "Nei, det har vi ikke."
"Så dere har absolutt ingen typer opplegg?"
"Det stemmer."
"Så hva kan jeg gjøre?"
"Du må altså først dra til fastlegen din..."
Slik går argumentasjonen i sirkel, flere ganger. Jeg gir opp etter litt over fem minutter. "Takk skal du ha for hjelpen!" *klikk*

Det var, som jeg hadde forutsett, jævlig provoserende. Det er kanskje dumt av meg å bli sint når jeg kommer i kontakt med en inkompetent kundebehandler, og det er kanskje enda dummere å vente å treffe en kompetent kundebehandler hos NAV. Men de blir jo faen meg dummere hver gang jeg snakker med dem! Jeg vet godt hva Pappa hadde sagt hvis jeg spurte ham om råd: Dette er et perfekt eksempel på at jeg skaper min egen virkelighet og gjør den ekte. Hvis jeg har lyst at idiotene hos NAV skal være idioter, er de det for meg med glede. Sagt på en annen måte: Hvis du hater et menneske, eller en institusjon for denne sakens skyld, så kan ikke vedkommende unngå å mislike deg innstinktivt.

Kanskje det er en slags holdbar forklaring, eller i det minste en unnskyldning, for NAV? De har spyttet på kundene sine i så lang tid, at mønsteret er grundig innarbeidet på begge sider. Litt som borgerkerigen på Balkan; Hvis man har en tradisjon for å drepe hverandre som strekker seg mer enn tre generasjoner tilbake, blir det en særdeles vanskelig sirkel å bryte.