Uforutsette konsekvenser

Det er Fredag ettermiddag, og jeg gleder meg. I kveld skal nemlig Lisette komme på overnattingsbesøk, for første gang siden jeg frøs inne her. Jeg tar oppvasken, rydder bort verktøyet, smelter ti liter vann og rydder ellers det jeg rekker før jeg må kjøre til byen. Jeg har et par viktige innkjøp jeg ikke har lyst å måtte gjøre i løpet av helgen, så jeg kaster meg på mopeden og kjører inn til Rosnes. Der møter jeg omsider Magnus, som skal være med og sosialisere utover kvelden. Han kjører meg rundt så jeg får gjort mine innkjøp, og leverer meg tilbake ved mopeden. Den starter overraskende smertefritt (gasswiren har hatt en lei tendens til å fryse fast, med påfølgende kosekvenser), og med utstyret på plass bærer det avgårde.

Jeg har begynt å kjenne meg trygg på å kjøre på isen nå. Ikke bare virker den tiltagende solid til tross for mildværet vi har hatt, men jeg føler også jeg har begynt å mestre mopeden uten grep mot underlaget. Denne gangen ser landråken litt morken ut, så jeg gir full gass i fjerdegir der jeg kommer nedover stranda og legger vekten bakpå i det jeg treffer iskanten i 45 km/t. Forhjulet mister grepet, og så bare smeller det. Det neste jeg er helt klar over er at jeg ligger på isen og spasmer i venstrebeinet, og lyden av noen som gurgler langt nede i halsen. Det må være meg. Etter en stund kommer det en hund bort og vil snuse på meg, men eieren kaller den tilbake.

"Trenger du hjelp?" Spør han etter en stund.
"Jeg vet ikke helt" svarer jeg og prøver å stå. Dum idé. Det øyeblikket reiser meg, blir jeg truffet av et lyn i hoften, og jeg kollapser tilbake på bakken med et stønn. "Jeg tror jeg har litt vondt i beinet!"

Mannen blir stående å se på en stund, før han går sin vei. Jeg sitter og stirrer på mopeden. Det lukter bensin. Faen! Hvis all bensinen renner ut, har jeg virkelig et problem. Jeg gjør et forsøk på å dytte mopeden i oppreist stilling, men blir lammet av nok et lynnedslag i hofta så fort jeg begynner å ta vekta. Jeg forsøker å nå under mopeden for å skru av bensinkrana, men det nytter ikke. Desperat krabber jeg rundt på den andre siden og tar tak i styret. Jeg setter høyrefoten på fordekket og legger sakte vekten min på. Styret løfter seg såvidt fra bakken, men så slår lynet ned igjen. Jeg blir liggende og samle meg på isen en stund, til lukten av bensin river meg tilbake.

Det er altså ikke mulig å gjøre dette uten å få vondt. Ja vel, vi får prøve igjen, da. Jeg tar tak, og i stedet for å dette over mopeden når lynet slår ned, legger jeg vekten bakover. Det er noe av den drøyeste smerten jeg noensinne har opplevd, men det er verdt det. Når blodtåka letter sitter jeg på rumpa og støtter mopeden over meg. Suksess! Sakte og møysommelig reiser jeg meg opp, slår på tenninga og trykker på kicken med hånda. Mirakuløst nok starter den etter et par forsøk, og etter nok et brutalt lynnedslag henger jeg over skrevs på salen og støtter meg på det gode høyrebeinet. Forsiktig bruker jeg armen til å løfte venstrefoten opp på fothvileren, så setter jeg den i andre gir med hånda og vingler forsiktig av gårde.

Det går ulidelig tregt i andre gir, og jeg forsøker å nå ned til girpedalen mens jeg holder clutchen med høyrehånda. Det er ikke snakk om, så jeg girer med foten i stedet. Dårlig idé. Kroppens naturlige smertestillere har etter hvert tatt den verste kanten av lynnedslagene i hofta, men ikke bedre enn at beinet spasmer av fothvileren og blir hengende med foten like over snøen. Jeg kjører videre, men det virker ikke trygt å ha den dårlige foten så nære å hekte i bakken, så jeg løfter den tilbake med venstrearmen. Det går akkurat såvidt ikke på snørra, og slik ankommer jeg Oscilia.

Magnus venter på akterdekk, og skjønner først ikke greia når jeg roper på hjelp. Etter hvert kommer vi på bølgelengde, og han hjelper meg av mopeden, opp i båten, ut av redningsdrakta og ned i sofaen. Det tar omtrent en halvtime, og der sitter jeg grundig parkert. Magnus viser en side jeg ikke har sett på mange år, og gjør en fem-stjerners jobb som sykepleier. Så ringer Lisette, og han går for å følge henne over isen. Det er alltid tryggest å være to.

Lisette overtar rollen som sykepleier, og med tepper, puter, medbragte medikamenter og store porsjoner kjærlighet, klarer hun å gjøre meg noenlunde komfortabel. Jeg får Mamma Lege på tråden, og diskuterer skaden. Etter til slutt å ha pakket frem rumpa, kan jeg konstatere at det er et hissig blåmerke like under hofteleddet, men ellers lite å se til. Jeg kan bøye både kne og hofteledd, bare ikke vri beinet eller bevege det inn og ut. Mamma sier seg enig i min vurdering, at jeg sannsynligvis ikke har skadet meg alvorlig. Hun påpeker at blåmerkets plassering stemmer greit overens med isjasnerven, hvilket forklarer den lammede fornemmelsen jeg har i venstrebeinet.

Det er lett å synes synd på meg selv der jeg sitter med tisseflasken min. Alle sammen overøser meg med sympati og omsorg, men det er ikke så lett å se at jeg fortjener det. Dette er jo bare et resultat at jeg konsekvent nekter å oppføre meg forsvarlig i forholdt til eget liv og helse. Jeg hadde planlagt å ta meg av alt, og gi Lisette den beste opplevelsen jeg kunne når hun en gang sover her. I stedet blir det bare en bekreftelse for henne på at båtlivet langt i fra er så enkelt og ukomplisert som jeg skal ha det til. Til hennes heder og ære gjør hun ingenting av det, men stiller gode miner til mitt slette spill.

Der jeg sitter går det etter hvert opp for meg hvor alvorlig sitausjonen er, til tross for at skaden ikke ser permanent ut. Jeg er simpelthen ute av stand til å ta vare på meg selv, og jeg har stilt meg i en situasjon der det ikke akkurat er enkelt for andre å hjelpe meg. Je har jo skadet meg før, så det er sjokkerende at jeg ikke har forutsett hvor store følger noe sånt kunne få slik jeg lever om dagen. Heldigvis har jeg hjelp for øyeblikket.

Lisette har båret meg (sic) gjennom gårsdagen og morgenen i dag, og plassert meg her jeg sitter i sofaen. Hun har til og med improvisert en krykke til meg, av båtshaken og et håndkle, slik at jeg kan bevege meg på et vis. Nå har hun fylt full tank på generatoren og reist for å ha juleverksted med Therese. Hun skal komme tilbake sent i kveld sammen med Chris Utsigt og Therese for å bedrive nachspielvirksomhet, og planen er at i hvert fall noen skal sove over til i morgen. Etter hvert får jeg vel på plass et mer bærekraftig tiltak.