Livet som sjauearbeider

Det er rart å sove varmt, akkurat som forrige gang bare verre. Jeg og Lisette ligger tett sammen i den trange sengen på rommet hennes, og etter å ha snudd meg i en halvtme ligger jeg med dynen helt av meg og stirrer i taket. Vi går inn på soverommet til Svein, der det er kaldt og større plass i senga. Jeg sovner momentant, men våkner badet i svette. Hele sengen er våt, og jeg går halvnaken rundt i noen minutter for å la huden tørke før jeg tar på meg ullundertøyet. Lisette er en engel og ordner med kaffe på sengen, frokost og matpakke. Hun kysser meg adjø klokken ti over seks, og jeg går med hurtige skritt i retning Tigerplassen og transport til arbeidsplassen.

Jeg og Leif skal sjaue møbler for Tommy fra Byggmakker, i en av de nye blokkene i drøbak. Det innebærer i praksis at vi står på en veranda og får levert møbelpaller med kran eller teleskoptruck. Vi spretter pallene, som for det meste inneholder ferdigmonterte sponplateseksjoner, gjerne oppå en stabel flatpakkede klesskap og benkeplater. Vi bærer innholdet ut i rommene der de skal monteres, og rydder opp søppelet etter oss. Det er fem leiligheter i den etasjen vi tar i dag, og pallene fyller en hel lastebil.

Jeg er glad for at jeg jobber sammen med Leif, en stille svenske med fjellsterk arbeidsmoral. Sammen kaster vi oss over den monotone oppgaven, og tygger oss trygt og stødig gjennom lasset. Dagen blir mer interessant med en skremmende inkompetent kranfører. Han starter dagen med å treffe tårnkrana med wiren sin slik at han bøyer bommen hans, og fortsetter med å utålmodig parkere pallen "på vent" over hodene våre der vi jobber. Det er bitende kaldt, og vi hoder varmen med jevnt høyt tempo. Dermed er ferdige til klokken ett, og Mamma er kjempesnill og hjelper til slik at jeg kan låne bilen hennes for å komme meg til Fredrikstad.

Etter endelig å ha stilt diagnose på aggregatet til Ingar, kommer jeg hjem i seks-tiden i går kveld. Det er beinkaldt, inne som ute, og det tar evigheter å få det varmt. Jeg tar med meg vifteovnen inn i pleddet en stund, så skyggebokser jeg til jeg er god og varm. Til slutt har ting kommet sånn nogenlunde på stell, dynene er relativt tørre og varme etter å ha hengt foran vifteovnen, og jeg tørner inn. Jeg sovner som et lite barn og sover i ti solide timer.

Dagen i dag starter som vanlig, før en glødende oransje, langtrukken soloppgang over siloen. Jeg starter med å tine avløpene, som har frosset mens jeg var borte. Kokende vann gjør underverker, og snart fungerer både kjøkkenvask og toalett som normalt igjen. Etter det skal jeg bare få start på motoren. Jeg går ut på isen med brekkjern og øks, men etter å ha bannet en stund må jeg se meg slått. Det var ikke bare en liten isplugg i eksosen denne gangen, men hele eksoskanalen som har frosset til. Her må det sterkere lut til, så jeg ser meg om etter en effektiv metode for å tine isen.

Trykkluft hadde vært kjempefint, men det får jeg jo fra motoren. Tankene faller på fryseskapet i skapet akter. Det har blitt plassert der under byggingen av båten, og må sages i to for å tas ut. Jeg leste et tips på baatplassen.no om at en kjølekompressor egner seg godt for bobleanlegg, så jeg velter skapet forover og tar fram avbitertanga. Før jeg virkelig skrider til verket leser jeg varselklistremerkene bakpå kompressoren, og bestemmer meg for at jeg kanskje ikke burde slippe ut gassen inne i båten. Jeg ringer Chris Utsikt, kompis og kjølemontør, som sier seg sterkt enig. Han skal komme bortom en gang utover uka og hjelpe meg. I mellomtiden får jeg prøve å tenke ut noe annet lurt for å tine eksosen.

Jeg prøver å skrive litt, men det går trått foreløpig. Det hadde vært så utrolig kult å få sammen en novellesamling!



P.S:

Jeg ryddet på mobilen min i dag, og fant dette bildet fra da jeg tauet ut Jonas hit gjennom isen:

P.P.S: Jeg registrerer at de fine menskene synes de begynner å bli kaldt. Det synes som at folk har et helt forvridd forhold til hva vi tåler. Jeg tror ikke det er bra for oss å ha det så bra.