Smog on the water

Det sluttet ikke å snø før etter at jeg la meg i går kveld. Da jeg innså at det ikke ble noen isbryting før kvelden, gjorde jeg et lite eksperiment med å bruke trykkluft for å smelte isen. Det er ca 10 meter dypt her ute, og i og med at bobleanlegg blir mer effektive jo dypere de ligger, hadde jeg store forventninger til prosjektet. Jeg fant ikke hurtigkoblingen for å plugge meg inn i maskinens trykkluftsystem, så jeg koblet rett og slett løs slangen fra kompressoren og koblet på en 20m klar pvc-slange, som jeg senket ned til bunnen med et lodd i enden.

Da jeg startet opp maskinen uteble den forventede strømmen av trykkluft fra slangen. Jeg var forberedt på dette, etter å ha konstatert at slangen var full av is, og lot trykket stå på mens jeg kveliet slangen ned i maskinrommet. Med enden hengende ut av døra, knakk jeg opp isen i hele slangen ved å bøye på den. Deretter gikk jeg ut, tok et resolutt grep i enden på slangen, og ventet på resultatet. Jeg måtte ikke vente lenge. Etter en liten stund dukket det opp en svak strøm med vann og trykkluft, som etter hvert begynte å ta med seg sylindriske isbiter. Strømmen ble stadig kraftigere, så jeg var på ingen måte uforberedt da "proppen løsnet". Slangen ble allikevel brutalt revet ut av hendene mine, og kilovis med is kom flygende i hundrevis av kilometer i timen. Det var over så fort at jeg ikke rakk å bli skremt, og jeg kunne bare konstatere at det på en eller annen merkelig måte hadde gått bra.

Da jeg omsider fikk senket slangen ned i dypet lot resultatene ikke vente på seg. På et øyeblikk hadde det dannet seg en åpen flekk rundt slangen, og flekken vokste sakte men sikkert. Da motoren hadde gått i en time var flekken blitt ca fem meter i diameter, og jeg så meg fornøyd med at jeg i alle fall har en mulighet til å åpne isen rundt båtene dersom behovet skulle oppstå. Jeg gikk inn for å stenge av maskinen, men da jeg trykket på stopp-knappen skjedde det ingen ting. Først trodde jeg at en ledning måtte ha løsnet, men etter å ha konstatert at alt var intakt gikk det opp et lys for meg.

Jeg har lenge lurt på hva den ene elektriske trykkluftventilen var koblet til oppe ved høytrkkspumpa på motoren. Det er selvfølgelig trykkluftstopp! Uhyre forsiktig i nærheten av den store, stygge drivreima til hydraulikken (jeg har en ødelagt finger fordi jeg ikke respekterte en sånn en gang) koblet jeg tilbake luftslangen fra kompressoren til systemet. Etter det stoppet motoren med et kort trykk på knappen. Jeg gikk til sengs med et håp om at det tunge, milde været skulle holde seg, slik at jeg skulle få en mulighet til å åpne opp en ordentlig råk i dag tidlig.

Jeg sov lenge i dag. Til slutt var det Nimo som maste meg våken i halv ni-tiden. Han hadde kommet inn i løpet av natten, og nå var han utålmodig på å få frokosten sin. Jeg sto opp, fôret pusen og startet bråkmakeren på akterdekk. Dagen strålte imot meg med en dyp blå himmel, soloppgang over siloen i øst og heftige minustemperaturer. Jeg helte min absolutt siste liter med vann i kaffetrakteren og startet hovedmotoren, ivrig etter å få åpnet en flekk foran baugen. Temperaturen antydet riktig nok at isbryting var en håpløs tanke, men jeg kunne ikke dy meg fra å gjøre et forsøk.

Råken fra gårsdagens eksperiment åpnet seg på et blunk da jeg skrudde på lufta, så jeg bestemte meg for like godt å gjøre et forsøk med en gang. Jeg satte det mest sårbare løsøret ned på dørken, dro opp slangen, kastet sikringslina til fjordbåten og ga gass forover. Det gikk lekende lett i 15-20 meter der boblene hadde tynnet ut isen, men så var det full stopp. Jeg gikk en halv båtlengde akterover, og ga hard gass forover igjen. Båten dundret opp på isflaket, brakte igjenom og satt bom fast, samtidig som et mindre brak fra byssa antydet at jeg ikke hadde vært helt grundig nok med å gjøre båten sjøklar.

Etter å ha konstatert at jeg nå sitter grundig fast for vinteren, skrudde jeg av og kastet et blikk akterover. Da jeg begynte å bruke krefter i motoren hadde den gulpet opp en gigantisk sky med smog som dekket mesteparten av bukta sydover. Det måtte foreviges, om enn bare med kameraet på mobiltelefonen. Så gikk jeg nedenunder for å inspisere skadene. Det viste seg at gårsdagens middagsrest (erter, kjøtt og flesk) hadde landet sammen med kaffen på dørken og blandet seg til en særdeles avskyelig guffe. Jeg brølte i vilt raseri. Kaffen min! Jeg hadde jo ikke smakt på den en gang. Det gikk vel for helvete ikke an å være så forpult dum at jeg glemte den på benken?! Og så fantes det ikke vann til å lage mer...

Jeg ble stående midt oppe i sølet med den tomme, ødelagte kaffekanna i hånda, og stirret over sundet til Kambo. Den opprinnelige planen var å hente vann derfra i 25-liters kanner. Nå som jeg trenger det går det endelig opp fro meg hva slags jobb det egentlig er snakk om. Kanskje det kunne kommet på tale når/hvis amfibiemopeden min kommer på plass, men nå er det utelukket. Å gå en drøy halvtime tur/retur over isen og opp gjennom skogen til Skallerød frister heller ikke særlig. Jeg løser problemet midlertidig ved å smelte snø til tre liter vann på komfyren, men her må det mer bærekraftige tiltak på plass!

Ulf sa han skulle komme ut med en trebåtbygger-kompis for å inspisere greiene og eventuelt tegne på papiret i dag. Jeg får prøve å utnytte det som er igjen av dagslyset fram til da, til å se om jeg klarer å få i stand en skikkelig snøsmelter. Det ligger en 3-meters lengde med 110-rør i fjordbåten, og et par korte trykk på kalkulatoren forteller meg at det skal flyte med 1 meter stikkende opp av isen, hvis det inneholder 8-10kg snøsørpe under smelting og har 10kg ballast i den ene enden. Det blir spennende å se hva slags throughput jeg får ut av systemet, siden det er alt for mange variabler involvert til at jeg gidder å begynne å regne det ut.