Nimo og Store Røde

Nimo strekker seg på sengen, og gnir ryggen sin mot bena til Pappa, den rare skapningen ved siden av ham som insisterer på å fly ute hele dagen og sove hele natten. Nimo reiser seg opp og strekker seg igjen. Huff, det er kaldt å stå opp fra sengen, men han er sulten. Han smetter lydløst ned fra sengen og sniker seg ut på kjøkkenet. I bunnen av matskålen ligger det en bitteliten haug med tørrfôr som han spart fra i går. Nå pirker han de små, brune klumpene ut med labben og dreper dem grundig, én av gangen, før han tygger dem i seg.

Det var absolutt ikke nok til frokost. Egentlig var det bare nok til å vekke appetitten hans. Han går tilbake på soverommet og hopper opp på sengen. Der blir han sittende og betrakte den sovende mannen en stund, før han mjauer en gang. Han har lært seg å være forsiktig med hvordan han vekker Pappa, og glemmer aldri den gangen han fikk det for seg å bite ham i ankelen. Pappa bet tilbake, og holdt fast med tennene mens han brølte. Etterpå ble Pappa sittende forfjamset i halvsøvne og unnskylde seg, men da hadde skaden skjedd, og Nimo kan aldri glemme hvordan det var å sitte fast i de umulig sterke kjevene.

Pappa er kjempesnill bare man er litt forsiktig med hvordan man vekker ham, men nå får det være nok. Nimo mjauer igjen. Denne gangen bruker han den samme tonen han bruker når han står ute og vil inn mens Bråkefaen dundrer på akterdekk. Pappa rører på seg, og Nimo prøver igjen. Denne gangen åpner Pappa det ene øyet, og Nimo skynder seg å slikke ham på nesen. Hvis Pappa er sint pleier det å roe ham ned, og når han er nyvåken kan det være like lurt å gi ham en slikk for å være sikker. Så gir Nimo seg til å male og gni snuten sin mot Pappas skjegg, før han hopper ned på gulvet og løper mot kjøkkenet. Pappa kan være ganske dum noen ganger, men vanligvis forstår han at det betyr "Mat! Nå!"

Pappa snubler ut på kjøkkenet etter en stund, og heller en ynkelig slant i matskålen. Nimo kaster seg over skålen og blir sittende og tygge mens han hører Pappa romsterer ute. Det høres ut som om han har tenkt å vekke Bråkefaen, og ganske riktig, etter kort tid høres lyden av Bråkefaen som klager og absolutt ikke har lyst å våkne. Stakkars, Pappa må da skjønne at han fryser?! Det hjelper lite, for Pappa kan være nådeløs når han først har bestemt seg, og etter en stund må stakkaren gi tapt og skride til verket. Han klager fortsatt en stund, og vill ikke opp i full fart, men så legger han seg i sitt vante leie.

Nimo har hatt et forhold til motorer så lenge han kan huske. Den første motoren han ble kjent med var den lille svarte Hissigproppen, som bodde bakpå den lille hvite båten. Helt fra før han åpnet øynene kan Nimo huske å ha blitt slengt rundt inne i bagen sin, mens Hissigproppen hylte rett utenfor. Ettersom han ble eldre lærte han seg å mislike de voldsomme beveglesne, og stolte aldri helt på Hissigproppen, som startet så mykt og forsiktig men som når som helst kunne eksplodere i ufattelig råskap.

Store Grønne, som bor oppi Nemi, var den andre motoren Nimo fikk et forhold til. Han ble vettskremt første gang den våknet, for det sprakte og dundret noe så sinnsykt, men etter en stund lærte han seg at det ble liksom ikke noe mer enn det. Han kunne trygt legge seg til å sove mens Store Grønne var våken, for den voldsomste bevegelsen som fulgte med lyden var en søvndyssende risting som steg opp fra madrassen.

Nimo har spist opp mesteparten av frokosten sin, og bestemmer seg for å spare resten til senere. Han går opp i styrhuset og betrakter Pappa med et misbiligende blikk. Det ser ikke ut som om han er ferdig med å plage motorene i dag, for nå prøver han å vekke Store Røde. Nimo er ikke sikker på om han liker det. I begynnelsen virket ikke Store Røde så farlig. Nimo hadde vært på oppdagelsesreise i maskinrommet en gang Store Røde våknet, og forskrekkelsen hadde sittet i en stund. På tross av dette var jo Store Røde ganske snill, og så lenge luken ned til hiet hans var igjen, merket Nimo lite til om han var våken, på lange tider.

Alt dette endret seg en dag for bare noen uker siden. Det var like etter at havet var blitt hardt og hvitt for vinteren, at Pappa og Store Røde hadde begynt å krangle inne i Moss. Nimo skjønte ikke stort av krangelen, men han forsto i alle fall at Store Røde hadde blitt rasende og gått helt av skaftet. Han hadde brølt på en måte Nimo aldri hadde hørt før, og ristet hele Oscilia så ting brakte i dørken og danset rundt. Pappa virket som om han trodde han hadde vunnet krangelen, selv om han var sint på grunn av rotet, men for Nimo var det en traumatiserende opplevelse. Han kjente jo Store Røde så godt, hadde begynt å stole på ham og alt, og så oppdaget han plutselig at ting ikke var som han hadde trodd.

Og nå virker det altså som om Pappa har tenkt å vekke ham igjen. Nimo bestemmer seg for at det er best å skygge banen, og stiller seg ved døra og mjauer. Vel ute hopper han rett ned på isen og spankulerer forsiktig gjennom dypsnøen mot Nemi. Bak seg hører han Store Røde som våkner til liv med en romling. Foreløpig høres det ut som ting går gemyttelig for seg, og lyden er såvidt hørbar i den klare morgenluften. Nimo hopper opp på Nemi og går sin vante snuserunde. Det er viktig å være sikker på at ingen fremmede har vært innom og tullet med territoriet, men her virker alt som normalt. Nimo hopper opp på styrehustaket og mjauer mykt mot vinden noen ganger. Han tenker på det rare bartedyret han så i sommer. Det pustet og peste så høyt der det lå ved siden av båten og betraktet ham med store øyne, så Nimo tenker at det ikke kan bo helt under isen. Hvor har det tatt veien nå, mon tro?

Nimo hopper ned på isen i det han hører at Store Røde får nok et raseriutbrudd, og enda en gang får Nimo erfare at ting ikke er helt som han trodde. Han hadde blitt overrasket nok da Store Røde viste seg mektig nok til å filleriste Oscilia, men nå rister han jo hele havet! Nimo tilbakelegger de hundre metrene inn til stranden i noen byks og spurter opp i skråningen. Her kjenner ikke ristingen lenger, og han har heller aldri sett Oscilia komme opp på land, så han begynner å kjenne seg trygg igjen. Han blir sittende en stund og betrakte Oscilia, som sakte forsøker å trenge seg gjennom det harde, hvite belegget på havet, mens hun spyr ut enorme mengder svovelstinkende, grå giftdamp. For et skittent dyr!

Det er dårlige tider for jakt. Nimo minnes dagene på Saueholmen, for bare en måned siden, da han fanget og spiste flere mus enn han kunne telle. For første gang i sitt liv hadde han kjent et snev av uavhengighet fra matskålen som hver dag blir satt foran ham. Nå finnes det nesten ikke liv ute, og bare under båtene på stranden og under hyttene lenger opp ser han at det finnes spor av gnagere. Det har blitt mørkt for lenge siden, og han har sittet en stund oppe i ura i syd. Han kan høre at noe beveger seg der nede, men det er trangt for en pus å komme til, og han er atpåtil ikke helt sikker på at han ønsker å tulle med det som bor der. Bråkefaen har for lengst sovnet for natten når Nimo gir opp. Det var sannsynlig bare noe faenskap som ville ha bitt ham i poten uansett, og nå er han både kald og sulten.

Plutselig vil Nimo hjem. Han småløper over isen med halen høyt i været. Han må konstatere at det ble en lite bærekraftig dag, og at han igjen får overtale Pappa til å helle opp en porsjon i matskålen. Han ligger sikkert og sover på denne tiden, rare dyret. Det får Nimo til å tenke på den varme gropa bak knærne til Pappa når han sover, så han setter opp farten de siste meterne og mjauer høyt en gang før han hopper opp på dekk.