Ting har endelig begynt å falle på plass

Fryktelig mye har skjedd siden jeg skrev til dere sist. Jeg har skrevet noe, men teksten min har vært forgiftet, og jeg har heldigvis latt være å publisere den. Jeg har bestemt meg for å endre formatet på bloggen litt. Først og fremst skriver jeg nå på norsk, siden det stort sett har vært nære venner og familie som har lest dette, og de flest av dem leser jo norsk uten problemer. Det blir kanskje også litt mindre renskrevne artikler, og litt mer hjernesnørr.

Det viktigste som har skjedd i det aller siste er at jeg brøt meg ut til bøya i går, gjennom 10-20 cm snøherdet sjøis. Jeg banner fortsatt høyt over at jeg ikke fikk en kompis til å bli med for å filme. Å slippe over fire hundre hestekrefter løs så sjøen står som en foss bak båten, mens baugen klatrer høyt i været før den dundrer igjennom med en lyd av torden mot stålplatene, det er noe av det råeste jeg har gjort med båt så langt. Med impelleren på plass var det deilig å kunne gi jernet, og hun knaste seg gjennom i 5.5 knop. Heldigvis gikk det bra, selv om propellvibrasjonene fikk alt til å danse så det meste av løsøre samlet seg i hauger på dørken.

Tirsdagens lille stunt var langt mer hasardiøst, men så var også situasjonen på Tirsdag desperat. Oscilia var uten kjøling på hovedmotor, fordi jeg som en jævla klovn presterte å glemme å åpne kjølevannskrana da jeg kjørte inn på Fredag 19/11. Selv uten kjølevann var det mulig å bruke motoren på tomgang, men ettersom nørdst-kulingen hadde stått på i en uke ville jeg hatt behov for mye mer motor enn det. Jeg valgte å utsette flyttingen noen dager i påvente av impeller, selv om Moss Marina v./ Karina Berglund hadde pålagt meg dagbøter på 1600 Kr/Uke (=min gjennomsnittsinntekt). Det var et surt eple, men jeg vurderte det rett og slett som uansvarlig å skulle utsette Lisette for den graden av livsfare det ville innebære å være matros under slike marginale forhold, særlig om vi måtte slepe ut med Jonas.

Dette bringer oss altså til Tirsdag, med isforhold som nevnt over, og frist for omgående fjerning av båten for å unngå en ny runde bøter. Jeg som båtmekaniker kan fortelle hvem som helst at å bryte is med en motor uten kjøling, særlig en med våt eksos i gummislange, er uansvarligste form for galskap. Med hjertet i halsen og trusselen hengende over meg valgte jeg allikevel å gjøre et forsøk, og det gikk såvidt. Jeg brukte 1500 rpm og full vridning for å ta fart opp på isen, og dro så øyeblikkelig av til tomgang når baugen datt gjennom, for å la motoren kjøle seg litt før neste runde. Etter nesten en time, innhyllet i lukten av brent gummi, kunne jeg konstatere at jeg hadde slått meg ut 50 meter, og at nok fikk være nok. Jeg lå i hvert fall ikke til brygga lenger.

Med disse to dagene bak meg, på toppen av en uke med griseskift for Adecco, var det aldeles skjønt å våkne her ute. Jeg klarer på en eller annen måte å holde varmen om natten, og våknet også i dag tidlig med det ytterste ullteppet kastet til siden. Med kaffekoppen, havregrøten, vifteovnen og solen på vei opp i en dyp blå himmel, grep jeg meg selv i å nyte livet. Så sinnsykt mye stress bak meg, så enkle problemer foran meg. Livet har ikke vært så deilig på lenge.