...

Jeg har tatt det fullstendig med ro i helgen, og nytt livet i det gnistrende solskinnet. På Lørdag formiddag tok jeg mopeden inn til byen for å gå i butikken. Det er fortsatt litt uvant å kjøre på isen. Jeg skvetter hver gang mopeden detter gjennom skaren så sørpa spruter i alle retninger, men jeg har så langt klart å holde meg på rett kjøl. Unttatt når jeg leker, selvfølgelig. Det er helt sinnsykt utfordrende å kjøre slalom i snøen uten pigger, og sporene bortover isen taler sitt tydelige språk om at det ikke alltid har gått etter planen.

Jeg tror ikke isfiskerne liker meg. De stirrer demonstrativt i en annen retning, slik at jeg lurer på om det er tilfeldig at en av dem tar opp mobiltelefonen hver gang jeg støter på ham. Jeg vet politiet har laget bråk for folk som kjører på isen før, og jeg er redd for hvordan dette går når jeg tiltrekker meg tilstrekkelig med oppmerksomhet. De kan jo ta fra meg mopeden, og da havner jeg i transporttrøbbel igjen. Jeg kjenner meg utenfor der jeg vandrer blant det fine jeløfolket, uvasket og ubarbert i den knall oransje drakta mi. Det er ingen dårlig følelse.

Jeg har såvidt kommet hjem med varene og er på vei ut igjen for å sjekke isen nordover i Kjørbukta, når Goffe ringer. Han inviterer seg selv, Magnus og Lars på besøk, og en time senere har jeg salongen full av folk. Lars instruerer oss i Chineese Poker, og vi bedriver resten av aftenen med det. Imens serverer jeg pannekaker, før gjengen går løs på godteriet. Musikken går, praten flyter og klokken flyr til langt utpå natt før selskapet begir seg av gårde i kolonne over isen. Jeg kan konstatere at mesteparten av varene jeg kjøpte inn har gått med, men jeg kan absolutt ikke klage! Jeg har sinnsykt kule kompiser når de gidder å reise ut på småveiene på Jeløya, så et anselig stykke til fots gjennnom skogen før de forserer kystråken og går ut hit over isen, alt sammen bare for å holde meg med selskap. Det er i mørke og kulde at dine sanne venner viser seg :-)

På Søndag tar jeg mopeden ut på tur for å se om jeg finner en trygg vei over neset i syd. Det hadde vært fint å slippe å kjøre ut på den dårlige isen, men i min søken etter kjørbart terreng havner jeg stadig lenger inn på land. Å bli observert kjørende i skogen er nettop den typen oppmerksomhet jeg ønsker å unngå, så jeg snur og søker ned mot sjøen igjen når jeg føler at jeg begynner å nærme meg Kjellandsvik. Vel hjemme etter å ha bestemt meg for å gjenoppta prosjektet en annen gang, blir jeg oppringt av Ulf. Han lurer på om jeg kan hjelpe til å feilsøke en generator for Ingar Aasen, alias Art Ranger. Jeg synes det høres spennende ut, så jeg blir med til tross for planen om å holde hviledagen hellig.

Å klatre inn i leiren til Ingar er noe av det særeste jeg har gjort på lenge. Det er definitivt et fremmedkulturelt område! Dette gjelder ikke først og fremst sigøynerne som har tatt bolig der, men det instinktive inntrykket av at her er det ikke samme regelsett som gjelder. Ingar hersker over sitt domene med selvfølgelig og total autoritet, som en stammehøvding. Leiren er et levende vesen som får livskraft og enerig av alle som er der. Den er som en projeksjon av sjelen hans, og viser med sin intensitet og styrke at han ikke brenner livet på sparebluss. Jeg må uttrykke min aller dypeste respekt for en mann som har oppnådd materiell suksess uten å bli et av De Fine Menskene.

Dagen går før jeg er hjemme ved båten igjen, og det er bitende kaldt innendørs. Jeg vet av erfaring at det gjør stor forskjell på både nattesøvn og dagen derpå hvis jeg varmer opp båten før jeg går og legger meg. Jeg skrur på Bråkefaen og får igang avfukter og vifteovn i en halvtimes tid før jeg fyrer hovedmotoren. Den starter ujevnt og med en vibrasjon jeg ikke er vant med, så jeg river opp luka og titter ned i motorrommet. Der møter jeg en grå vegg av dieseleksos, så jeg hiver meg over stoppknappen. Motoren har gått i under et halvt minutt, men den har spydd ut voldsomme mengder eksos på den korte tiden. Fordi Bjarne i sin uutgrunnelige visdom har utstyrt motorrommet med tilluft men ikke fraluft, må jeg nå ventilere båten i timesvis før eksosstanken har gitt seg. Og all den moroa bare fordi jeg ikke sjekket om eksoskanalene var frie av isen. Denne gangen er det styrbord som ligger frosset inn, og det slår meg at jeg burde prioritere å få lagt eksosen i rør under dørken og ut i fornuftig høyde akter.