Over isen til byen

Jeg fant saltvannslekkasjen i motorrommet i går! Okay, jeg skjønner dere ikke er like oppglødd over det som meg, for jeg har jo ikke sagt noe om problemet, men saken er at jeg er ekstremt lettet. Helt siden jeg dengte meg ut fra brygga uten kjøling, har jeg tatt inn et relativt betydelig kvantum sjøvann i motorrommet når motoren går. Min første innskytelse har vært at noe har frosset i stykker i motorrommet. Jeg har riktig nok aldri sett tegn til rim der nede, og jeg kjører jo motoren varm i ny og ne, men man vet aldri hva som kan gå galt. I mitt stille sinn har jeg tenkt at det sikkert er en av varmevekslerne (Bowman, mod. store, vil ikke vite hva de koster) eller en dyr og utilgjengelig tetning som har gått fløyten, og ignroret problemet til fordel for mer presserende vanskeligheter.

Det var mens jeg varmkjørte motoren i går og satt nede i maskinrommet for å fylle dieselkanna til generatoren, at jeg la merke til en strøm av vann som rant forover på skrogbunnen i forkant av motoren. Det var ikke akkurat noe drypp, for å si det sånn, så jeg tenkte at dette må man kunne finne kilden til og hentet lommelykta. Det viste seg ved en overfladisk inspeksjon at samtlige av skjøtepunktene for eksosen, der den går fra stålrør til slange og vice versa, sprutet en blanding av eksos og kjølevann. Lekkasjene opphørte alle som en da jeg dro til slangeklemmene med en skrutrekker. Min første innskytelse var at dette var jo mye enklere enn jeg hadde trodd, men så begynte jeg å fundere på hvordan alle slangeklemmene kunne ha slakket seg samtidig.

Man trenger ikke akkurat å være rakettforsker eller maskiningeniør eller noe for å fastslå at det mest sannsynlig er en varmeskade fra da jeg kjørte 800 grader + eksos inn i systemet. Jeg tenker at slangene har utvidet seg, og fordi de var varme har slangeklemmene kunnet komprimere gummien der de er festet. Dette tilsier at selv om det var greit nok å stramme slangeklemmene nå, burde jeg ta en nærmere titt på de slangene. Ikke bare er det noen kroner der, men det er også byttejobben fra helvete :-(

I dag tidlig fikk jeg endelig rotet meg til å starte snøsmelting ved hjelp av havvarme. Jeg tok et 150 liters plastfat og skar av toppen med en stikksag. Det var mye tyngre enn jeg hadde forutsett, og jeg brukte nok over et kvarter med sagen før jeg var ferdig. Da viste det seg også at tønna var over en halv tomme tykk der jeg hadde valgt å sage! Å kakke et stort nok hull i isen med øksa var også et realt stykke arbeide. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holdt på, men jeg hadde tatt av meg lue, hansker, genser og stod med overlevingsdrakta åpen da jeg var ferdig.

Forsiktig for å ikke få med noe salt is, skrapte jeg opp nok snø med skuffa til å fylle tønna. Snøen har blitt ganske tung av sola, så det ble nok godt over 30kg. Tanken er å jobbe med 50 liter vann i tønna for å få god varmeoverføring til snøen jeg har oppi, og for å få snøen til å kollapse slik at jeg får plass til mer av gangen (100 liter nysnø blir bare 10 liter vann). Forhåpentligvis kan jeg pumpe ut 20-50 liter vann pr. smelting, avhengig av snøens densitet. Jeg blir nødt til å fylle på et par ganger i begynnelsen før jeg kan begynne å pumpe opp vann, men jeg gleder meg veldig til anlegget er oppe og går. Kanskje det blir mulig å dusje her ute igjen!

Med tønna på plass i hullet sitt gikk jeg i retning Jeløy båt og Motorverksted. Jeg valgte å gå over isen denne gangen, siden det er kortere, og fordi jeg trengte å ta en titt på forholdene før jeg begynner å kjøre der. Det virket jevnt over veldig solid, unntatt utenfor neset i syd. Der var det smeltehuller i isen, og de lå tettere og tettere ettersom jeg nærmet meg grunna. Jeg sjekket istykkelsen flere ganger, og den var ikke vesentlig tynnere mellom hullene enn der jeg kom fra, men jeg kjente meg ikke trygg. Det var mindre enn en meter mellom hullene da jeg stoppet og tok et langt blikk forover. Det så ikke ut som det var verre den veien jeg skulle, så jeg bestemte meg for å fortsette til tross for den bitre lærdommen om at jeg ikke alltid burde ignorere at ting skremmer meg.

Det ble straks bedre is, og ikke lenge etter støtte jeg på de første isfiskerne. De stirret langt etter karen i den oransje drakta som gikk og bar på en Mc-hjelm der han kom gående rundt neset og fortsatte inn mot byen. Der inne hadde Emil brutt opp all isen, så jeg fikk gå i land på Rosneset og ta landeveien den siste biten. Verksmester Alf på JBM er kjempesnill, og det er alltid en glede å komme inn i varmen til hans overstrømmende velkomst. Han har i det siste pleid å møte meg med en spøkefull kommentar om at jeg liksom er en av de store polarheltene, og i dag var det Børge Ousland. Jeg svarte at Osland nok er alt for tøff til å bruke moped over isen, og at skikkelige mannfolk vet å holde seg med hund til slikt.

Alf lar meg bruke pickupen hvis jeg behøver det, og nå var det som nevnt på tide å ordne seg transport til og fra byen. Jeg kjørte ut til Ringsrød, hvor jeg fant Pappa iført varmedress. Han var allerede i gang med å rydde fram mopeden og vi hadde den snart stående på tunet, hvor den nektet å starte. Jeg fikk den i gang på startgass, og da gikk den i fri så lenge jeg holdt gassen helt åpen, men så døde den umiddelbart. Vi lastet den på planet, og jeg hastet tilbake til JBM. Der byttet jeg bensin, og vips fungerte DT'en som den skulle. Det vil si, den gikk som en dass. Jeg sliter med å begripe hvor daue disse mopedene er i originalutførelse. Her må det trimmes! Jeg gikk på trynet mindre enn et halvt minutt etter at jeg startet, ved å satse alt for stort inn i en sving. Litt forsiktigere etter dette klarte jeg meg hjem uten fler uhell.

Det var sprøtt å kjøre på isen. Jeg hadde enda mindre grep enn på land, og snøen hadde en helt sær tendens til å ta styringa over forhjulet, så jeg måtte korrigere konstant for å kjøre rett fram og i nogenlunde balanse. Dermed danset lysflekken fra frontlykta fram og tilbake slik at fjernlyset ble nesten ubrukelig. Å kjøre på nærlys var definitivt spennende, og jeg priset meg lykkelig over at jeg har kjørt båt her ute om natten så mange ganger før. Det hjalp også stort da jeg fant fotsporene mine fra turen inn, og deretter hadde reisen bare en overraskelse til å by på. Utenfor neset der jeg fant dårlig is på veien inn, kjørte jeg inn i et felt hvor snøen ikke hadde frosset, men i stedet blitt til et dypt lag av slaps sammen med saltvann som har pumpet ut av smeltehullene med strømmen. Det var såvidt jeg ikke gikk på trynet, og jeg tror jeg hadde bannet ganske grovt om jeg hadde druknet mopeden i saltsørpa og måttet trille den hjem!

Her hjemme måtte jeg med tungt hjerte konstatere at snøsmeltingen foreløpig ikke har kommet i gang. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å framskynde prosessen, annet enn å helle på en masse vann jeg ikke har. Kanskje jeg skal prøve å bruke bobler, eller ballastere ned tønna så den ligger dypere? Det får morgendagen vise. Nå smelter jeg snø på komfyren, og er straks klar til å steke opp en ny runde av gårsdagens pannekakerøre. Jeg prøvde å tilsette vaniljesaus og havre, og selv om jeg vet det høres utrolig sært ut er jeg særdeles fornøyd med resultatet. Jeg gleder meg faktisk veldig.

Det handler i sannhet om de små tingene i livet!