Stakkars sjøfugl

Det ble en tur i butikken i dag, og jeg bestemte meg for å legge turen til Son for å se hvordan isforholdene er i havna der. Det var belter av drivis hele veien, men ingen fast is før jeg kom til sundet mellom Saueholmen og fastlandet. Der var isen så morken etter de siste dagers mildvær at det ikke en gang kjentes nervøst å bryte det med Jonas, og det ble ikke full stopp før jeg nådde indre havn. Der var brakkvannsisen solid som panser, men heldigvis kom jeg inntil moloen i gjestehavna.

På vei forbi Kambo så jeg til min undring en stor flokk med ærkall som hadde slått seg ned. Er ikke det flere måneder for tidlig? Ikke at jeg er noen sorts ornitolog, men jeg hadde et bestemt inntrykk av at de pleier å komme tidlig i Mars. Kanskje det er uvanlig høye temperaturer i fjerne strøk som har utløst det årlige paringstrekket for tidlig? Jeg så en enslig ærkall for noen dager siden, og tenkte at det var vel bare en forvirret stakkar, men nå er altså hele gjengen her. Kanskje noen av dere kjenner nærmere til dette?

Dagens triste nyhet er at ærkallene, sammen med et stort antall ender, svømte rundt i et gedigent oljeflak. De så forleøpig ikke ut som de hadde tatt nevneverdig skade, men sjøfugl og olje har aldri vært ingrediensene til en lykkelig slutt. Det var relativt lett olje, og kunne ved første øyekast se ut som diesel, men etter å ha samlet litt i en bøtte fant jeg ut at det i alle fall ikke luktet som diesel. Hva nå enn det er, ligger det for øyeblikket i lange striper og driver med vinden mellom Kambo og Son. Et av flakene strakte seg hele veien fra ISPS-terminalen til FK og opp forbi kulpe, så det er snakk om relativt store mengder.

Etter vindretningen å dømme har utslippet funnet sted i Moss en gang i løpet av dagen. Det er vanskelig fra mitt ståsted å utpeke noen synder, men jeg finner det betegnende at oljen drev sammen med uvanlig mye organisk avfall, for det meste bark. Jeg har lyst å peke en harmdirrende finger mot Petterson, men helt siden en av tømmerstokkene deres brettet kroppen min rundt tofta i Liboen har jeg næret en oppfatning om at de er noen helvetes griser som gir fullstendig faen i hva de slipper i havet. Det får derfor bli en mer nøytral parts oppgave å finne ut av hvem som står ansvarlig, mens jeg får nøye meg med å fastslå at vedkommende er et jævla svin.

Ikke at det er mulig å unngå alle uhell, det vet jeg alt om. Senest her om dagen feilberegnet jeg hvor mye plass det var i dagtanken, og pumpet et par liter ut gjennom avluftinga. Men kan dere gjette hva jeg gjorde da? Jeg brukte den neste timen av dagen min på å blåse såpeskum på sjøen, til jeg i hvert fall hadde rettet opp det meste av skaden jeg hadde gjort. Ikke fordi jeg ville blitt holdt ansvarlig, men fordi jeg som barn var vitne til en andefamilie som som svømte gjennombløte rundt i havna på Rörö etter å ha fått fjærene ødelagt av dieselsøl. Vissheten om at de var dømt til sakte men sikkert å fryse ihjel plaget meg i lange tider etterpå, og har nok i stor grad vært med på å sementere min oppfatning om at å søle olje på sjøen er noe av det skitneste vi mennesker foretar oss.

Jeg har selv vært nær nok å fryse i hjel i sjøen til å vite at det er en skjebne jeg ikke unner noen. Unntatt kanskje det jævla svinet som i dag pumpet et betydelig kvantum olje i sjøen, trakk på skuldrene og fortsatte med dagen sin. Frys i helvete!