Dumme, dumme pusen!

Jeg og Lisette var på middag hos Svigerfar på Fredag. Middagen var utsøkt og hjemturen var magisk. Lisette satt på hyttetaket og smilte ned til meg, mens den rytmiske dunkingen fra den gamle Sabben fulgte oss der vi gled nordover på den speilblanke, svarte flaten. Der jeg stod med lysene fra byen akter, mørke forut og stjernehimmelen i all sin prakt over meg, tenkte jeg på alle de som synes synd på meg fordi jeg har en så strabasiøs reise til byen. Hadde de bare opplevd dette selv én gang, ville de ha forstått hvor jeg kommer fra.

Da vi hadde kommet fram og fortøyd startet jeg bråkefaen, så satt vi og koste oss i et par timer mens batteriene ble fulladet og Nimo løp på dekk. Da det til slutt var leggetid gikk jeg ut og skrudde av aggregatet mens Lisette prøvde å få tak i Nimo. Vi kjenner etter hvert ganske godt til alle gjemmestedene hans, så det tok ikke lang tid før vi var ganske sikre på at han ikke lenger var ombord.

Lisette hørte ham først, da hun stod bakpå Nemi og ropte utover sjøen. Nimo mjauet igjen, og denne gangen hørte jeg det også, langt borte i mørket i syd. Jeg løp inn og hentet en Maglite, og vi så refleksjonen i øynene hans med en gang jeg sendte lysstrålen ut i mørket. Han satt på et lite isflak flere hundre meter unna, og for første gang siden jeg begynte å mistenke at han hadde gått fra borde slappet jeg av litt. Jeg gikk inn og fikk på meg støvler og redningsvest, så hoppet jeg ombord i Jonas og lente meg på startsveiven. Motoren hadde fortsatt en god lunk og startet på første forsøk, uten startolje.

Lisette ble ombord i Oscilia og holdt lykta på Nimo, slik at det var verdens enkleste sak å styre rett på. Jeg bakket forsiktig inntil isflaket, og Nimo hoppet heldigvis ombord uten å måtte overtales, tydelig glad for å se meg. Jeg trodde at han ville løpe rett inn matskålen og bagen sin når vi kom tilbake, men han hoppet opp på hyttetaket på Nemi i stedet og motsatte seg arrestasjon da jeg endelig fikk tak i ham. Han hadde tydeligvis ikke vært borte lenge nok til at inntrykket hadde satt seg skikkelig.

Dumme pusen! Jeg fulgte nøye med på ham de første gangene jeg slapp ham på dekk med løs is rundt båten, og selv om han hadde sittet og vurdert det i lange tider, hadde han ikke hoppet ut på isflakene før jeg satt nedenunder med bråkefaen i gang. Det verste er at hans mange fall i vannet har vist at selv om han får en dårlig opplevelse, blir han bare skremt i en liten stund før nysgjerrigheten igjen tar overhånd og han fortsetter med gammel risikoadferd. Denne gangen virket han ikke skremt engang, så jeg er stygt redd for at ting kan komme til å gjenta seg.