Et oppgjør med norges oppgjør med "digital mobbing"

Jeg har lovet at denne bloggen skal handle om båtliv, men det har dukket opp en sak i mediene som engasjerer meg såpass at jeg føler meg kallet til å skrive en kommentar. Siden vi lever i et samfunn der en persons rett til å uttale seg måles på bakgrunn av meritter, blir jeg dessverre nødt til å forklare hvor jeg kommer fra.

Jeg ble grundig mobbet i oppveksten. Heldigvis ble jeg ikke verre utstøtt av mine jevnaldrende enn det jeg ba om, men til gjengjeld fikk jeg gjennomgå desto verre fra de som gikk i klassen over. Det begynte i 2. - 3. klasse med stygge kommentarer. Jeg sa "Sticks and stones..." og de sa "Okay". Dermed fikk jeg jevnlig juling på skolen, på en måte som grenser mot det vi kaller tortur. Hva heter det egentlig når tre-fire gutter bytter på å holde deg fast mens de slår deg til de blir slitne og går lei?

Dette skjedde på Steinerskolen, der mobbing offisielt ikke finner sted. Deres linje er at dersom man behandler folk som om de er snille, blir de sikkert snille til slutt. På denne måten fikk mobbingen fortsette, mens skolens ledelse satt med lukkede øyne og hendene i fanget, helt til barnevernet ble koblet inn. Da skjedde det noe, selv om jeg fortsatt fikk bank innimellom.

Paradoksalt nok tror jeg ikke at den typen mobbing jeg ble utsatt for på sikt var verre enn tradisjonell drittslenging. Jeg støtter meg til Dave Grossman sin eminente bok "On Combat: The Psychology and Physiology of Deadly Conflict in War and in Peace" der han hevder at noe av det mest belastende soldater i strid utsettes for er "the wind of hate", altså følelsen av å bli personlig mislikt av fienden.

Det er altså på bakgrunn av dette at jeg føler meg kvalifisert til å ha en oppfatning om det som skrives om mobbing i media i dag. La meg først være tindrende klar på én sak: Mobbing er styggedom, og bør ikke forekomme. Det betyr ikke at man kan legge hele ansvaret for fenomenet på de som mobber. Jeg skjønner i dag at jeg den gang gjorde meg selv til offer, og at jeg hele tiden hadde makten til å bryte syklusen. Hvis jeg ikke hadde tillatt meg å tro at jeg var bedre, eller hvis jeg hadde holdt det for meg selv og latt som om jeg var gjennomsnittlig dum, hadde de latt meg være i fred.

Det er dog en pris jeg ikke var villig til å betale, hverken da eller senere. Til den dag i dag nærer jeg den dypeste forakt til De Fine Menskene, og lever i vissheten om at jeg er litt smartere, litt bedre og mye hardere enn dem. Jeg gidder heller ikke nå å gjøre noen hemlighet av det, og jeg betaler fortsatt min pris. Jeg har holdt meg for god til å kontaminere denne bloggen med forgiftet tekst, og har således unnlatt å nevne de personlige feidene jeg utkjemper i fritiden. Det finnes dog en god del av De Fine Menskene som sitter og prater møkk bak ryggen min, men nettop det er et herlig fremskritt som jeg må takke mine mobbere for.

Du skjønner det, at hvis du hver dag må føle hatets vind brenne i ansiktet ditt, utvikler du etter hvet et ugjennomtrengelig panser mot møkka, og til slutt skal det tungt panserbrytende kommentarer til for å trenge igjennom. De som hater meg i dag kan se dette i øynene min, og de giftige kommentarene deres dør i munnen. I stedet smiler de og later som de er kompiser, før de setter seg på bryggekanten med kaffekoppen og prater dritt bak ryggen min, tilsynelatende uten å skjøenne at møkka kommer i direkte retur. En av livets mest ukompliserte gleder er å tørke det falske smilet ut av trynet på en drittsekk som tror det går an å være både kompis og fiende.

At mobbing har tatt skrittet over i vår digitale verden er knapt nok et nytt fenomen. Jeg var ganske aktiv i diverse internettfora sent på nittitallet, og tyngden av den skittstormen jeg pådro meg var tildels forbløffende. PlanB3 bruker meg fortsatt som eksempel på dårlig netiquette. Det fine med denne typen mobbing er at det på en ennå tydeligere måte er offerets valg om han vil ta imot eller ikke. Det er jo en form for hets det er enkelt å unngå, ved å bare la være å oppsøke de miljøene der det forekommer.

Det er derfor med vantro at jeg ser hvilken vinkling dette fenomenet har fått i media. Kanskje aller verst var denne artikkelen i dagens VG. Tillat meg å sitere:

"For å beskytte seg mot de tøffeste kommentarene unngår 18-åringen å skrive for mye om følelser. I stedet fyller hun bloggen med bilder av antrekk og tips om sminke, storbyer og klær."

Hvordan i svarte helvet går det an å gjøre seg så stakkarslig?! Er det virkelig meningen at man skal gjemme bort hvem man er for å ikke gi drittsekkene en åpning? Og hvordan i all verden kan denne, samt mange tilsvarende kommentarer, publiseres uten noen skikkelig motpol? Dette handler jo ikke om å beskytte seg mot tøffe kommentarer. Det handler om å føye seg etter janteloven, som er hele opphavet til fenomenet mobbing. Unge dame, ditt råd er selve oppskriften på å gi mobberne all makt.

Nå som jeg har sagt så mye om hvordan man ikke takler mobbing, la meg komme med et konkret tips: Oppsøk svina på tomannshånd. Du skal straks se at de ikke er like tøffe uten sin sirkel av medsammensvorne. Og selv om du skulle tape slaget, kan du ikke unngå å vinne krigen. De som mobber vil nemlig ha et offer som legger seg ned på bakken og griner, og er lite interessert i et offer som dukker opp på døra med et brekkjern i hånda etterpå. Hvis du lar dem forstå at deres handlinger får konsekvenser, snur de seg rundt og finner et enklere offer. Så enkelt er det.

Med dette har jeg selvfølgelig stilt meg lagelig til for hugg. Så vær så god, internett, do your worst! Sår meg! Jeg kunne virkelig nytt godt av oppmerksomheten...

P.S: Jeg ser at jeg forhastet meg litt, med min kommentar om manglende motpol. Det finnes noen hederlige unntak. All respekt til de som står imot med hevet hode!