Flinke, flinke NAV!

EDIT:
Dette bør leses i sammenheng med mine tidligere erfaringer med NAV:
http://oscilia.blogspot.com/2010/12/sa-langt-men-ikke-lenger.html
http://oscilia.blogspot.com/2010/12/og-det-hadde-jeg-virkelig-trodd.html
For ikke å snakke om den gangen de rotet bort søknaden min to ganger på rad, eller da de mente at jeg fikk klare meg uten trygdeytelser etter å ha invalidisert meg (for et halvt år) mens jeg var i forsvaret.
/EDIT

Bankmannen min ringte like etter at jeg postet i går. Forståelig nok, siden jeg har latt rentebeløpet stå ubetalt i to uker over forfall. For å unngå konsekvenser for min kjære mor, som i all sin godhet og uforstand har garantert for båtlånet mitt, ble jeg nødt å skrape sammen alt jeg har av mynt, pante alle flasker og få 50 kroner av Lisette, som jeg deponerte i banken i dag. Er det akkurat passe lavt, eller? Her sier jeg nei takk når hun tilbyr seg å kjøpe sigaretter til meg, fordi jeg synes det er galt at hun skal finansiere rusvanene mine, og så må jeg gå og tigge penger til lånet i stedet. Et lån til en båt som har sørget for at vi ikke bor sammen lenger, på tross av hvor høyt vi fortsatt elsker hverandre.

Med det var det på tide å ta turen opp til trygdekontoret igjen. Det har jo tross alt gått flere uker over behandlingsfristen for kravet om dagpenger, uten at jeg har hørt noe. For en gangs skyld var det minimalt med kø, og på rekordtid kunne den vennlige damen i skranken fortelle hva som hadde skjedd med søknaden min. Den hadde faktisk blitt behandlet på dagen og svaret hadde blitt sendt til mitt barndomshjem i Luenbakken.

Da jeg spurte hvordan det kunne ha seg, siden jeg ikke har vært folkeregistrert der på mange år, og gjentatte ganger oppfordret NAV til å slette adressen fra sine registre, viste den vennlige damen seg kompetent nok til å konstatere at det ikke lot seg gjøre uten å erstatte den med en ny. Jeg uttrykte min undring over at de ikke hadde fått postadressen min fra folkeregisteret, siden jeg har opplevd flere ganger tidligere at andre offentlige instanser (bl.a. Ligningskontoret) har fått det til, men hun bare ristet på hodet og viste til et vindu på skjermen sin som kun oppga bostedsadressen min. Det var visst alt de fikk ut av det flotte datasystemet sitt, som sikkert har kostet mer enn min livsførsel fra fødsel til død.

Men tilbake til svarbrevet, tillat meg å sitere: " (...) Ditt krav om dagpenger er avslått fra 03-01-2011. (...) NAV Forvaltning Østfold viser til din dagpengesøknad der du oppgir at du er uten fast bopel (UFP) (sic). Det er et krav at du skal være tilgjengelig på en adresse, slik at det er mulig å oppnå skriftlig kontakt med deg. Du anses (sic) å ikke være reell arbeidssøker. (...) Med hilsen NN e.f. (...)"

EDIT: Jeg har i samråd med Pappa Advokat valgt å omformulere den lille tiraden min slik: Kjære NN, jeg forakter deg og det byråkratiet du representerer. Måtte din egen umenneskelighet komme tilbake og skade deg stygt og personlig. Så kan det malende språket jeg brukte for å beskrive deg for alltid få leve dypt i magen på archive.org

Faen Terje, du knuste hjertet mitt i dag. Der satt jeg og fylte ut søknadsskjemaet, mens det svirret slike tanker rundt i hodet mitt at jeg hadde blitt lagt rett i bakken av Securitas om det hadde syntes utenpå. Nå som du har lest hva jeg skrev, kanskje du skjønner. Og så kom du altså bort og kommuniserte så mye sympati og medlidenhet med ett eneste blikk, at det var såvidt jeg ikke begynte å grine som en drittunge. Hadde det ikke vært for deg ville det vært så enkelt å hate hele systemet, men du tvang meg altså til å innse at det finnes mennesker der inne, midt oppe i alt byråkratiet.

Jeg er i dyp følelsesmessig ubalanse akkurat nå, og erfaring har vist meg at det ikke er den beste tilstanden for å skrive. Mot min bedre viten velger jeg allikevel å trykke "Publish Post", and damn the torpedoes!

...og det hadde jeg virkelig trodd!

Chris var hos meg i går, og anstrengte seg til det ytterste for å varte meg opp. Han stekte en stor haug pannekaker, som jeg svelget i ett jafs. Han konstaterte at vannivået i Nemi er det samme som sist jeg sjekket, fylte opp to kasser med snø til smelting, fylte diesel på aggregatet, og ordnet tusen småting jeg ikke har fått sett til. Klokken var sent på natt da han hjalp meg i seng, skrudde av og tok fatt på den lange reisen hjem.

Det går litt bedre for hver dag. Når jeg våkner i dag kan jeg med glede konstatere at det er litt enklere å flytte venstrebeinet. Jeg blir liggende og kjenne på det en stund, så tar jeg fatt på den møysommelige oppgaven å få start på aggatet. Det tar en evighet å klatre omkring, og jeg er iskald når det endelig står og durer. Vel inne får jeg på en kanne kaffe, så pakker jeg meg inn i ullteppet med vifteovnen. Det blir for mye å lage frokost med en gang, hofta må få hvile litt før jeg forsøker å stå oppreist igjen. Jeg trenger hjelp, og tiden er inne for å ta en særdeles sur telefon.

Jeg trodde liksom at jeg var i en ganske grei posisjon til å be om hjelp fra NAV nå. Ikke bare har jeg gitt avkall på betydelige summer i stønad, men jeg er jo tross alt virkelig ute av stand til å ta vare på meg selv, og jeg hadde trodd det fantes en ordning for slikt. Det viser seg hurtig å ikke stemme. Den vennlige damen på telefonen skjønner ikke helt problemstillingen.

Etter at jeg har forklart situasjonen et par ganger, stiller hun seg helt utenforstående til at jeg skulle ha krav på noe som helst fra NAV. Siden jeg har livnæret meg gjennom Adecco i det siste, må det være deres oppgave å gi meg sykepenger. Først må jeg til fastlegen min, så ta med meg sykemeldingen til Adecco. Forstått?
Jeg forklarer igjen at jeg jobber som vikar, og således ikke har krav på sykepenger når jeg ikke er i oppdrag eller har skadet meg på jobben. Jeg gjentar også at jeg ikke er i stand til å flytte meg rundt.
Med all mulig tvil i stemmen antyder hun at jeg må ta med meg sykemeldingen til mitt lokale NAV-kontor, så kanskje de kan hjelpe meg.
Jeg forklarer igjen at jeg ikke kan flytte meg.
"Men du må jo komme deg til lege!"
"Hva hvis ikke det går an, da?"
"Men da må du ringe til legevakten, så ordner de det sikkert."
Jeg forklarer at hvis de skal hente meg nå, skjer det sannsynligvis pr. helikopter. Er det virkelig nødvendig at man skal bruke de ressursene, pluss en sykeseng, fordi det er vanskelig å sende noen hjem til meg?
Hun ler nesten høyt, men klarer akkurat å dy seg. "Hva mener du? Vi reiser da ikke rundt til folk, det må du skjønne!"
"Men jeg trodde at dere kanskje hadde en type opplegg for å..."
Hun avbryter meg: "Nei, det har vi ikke."
"Så dere har absolutt ingen typer opplegg?"
"Det stemmer."
"Så hva kan jeg gjøre?"
"Du må altså først dra til fastlegen din..."
Slik går argumentasjonen i sirkel, flere ganger. Jeg gir opp etter litt over fem minutter. "Takk skal du ha for hjelpen!" *klikk*

Det var, som jeg hadde forutsett, jævlig provoserende. Det er kanskje dumt av meg å bli sint når jeg kommer i kontakt med en inkompetent kundebehandler, og det er kanskje enda dummere å vente å treffe en kompetent kundebehandler hos NAV. Men de blir jo faen meg dummere hver gang jeg snakker med dem! Jeg vet godt hva Pappa hadde sagt hvis jeg spurte ham om råd: Dette er et perfekt eksempel på at jeg skaper min egen virkelighet og gjør den ekte. Hvis jeg har lyst at idiotene hos NAV skal være idioter, er de det for meg med glede. Sagt på en annen måte: Hvis du hater et menneske, eller en institusjon for denne sakens skyld, så kan ikke vedkommende unngå å mislike deg innstinktivt.

Kanskje det er en slags holdbar forklaring, eller i det minste en unnskyldning, for NAV? De har spyttet på kundene sine i så lang tid, at mønsteret er grundig innarbeidet på begge sider. Litt som borgerkerigen på Balkan; Hvis man har en tradisjon for å drepe hverandre som strekker seg mer enn tre generasjoner tilbake, blir det en særdeles vanskelig sirkel å bryte.

Så langt men ikke lenger

Det stod et fantastisk kåseri på trykk i Aftenpostens nettutgave i går. Det som gjorde det ekstra herlig for meg, men som kanskje er litt trist, var at jeg ikke skjønte at artikkelen var satirisk da jeg leste overskriften. "Jøss, nå har de endelig skjønt at de har et problem" tenkte jeg, og leste med økende vantro helt til jeg skjønte at det var større mengder humor enn fakta i artikkelen. Jeg lo som jeg ikke har gjort på lenge, i lange tider etterpå.

Fordi det er faktisk så ille. Jeg har vært arbeidsledig siden påske, og valgt å ikke søke om stønad hos NAV. Jeg møter som regel svært lite forståelse når jeg forklarer dette for folk jeg kjenner, og til deres vantro svarer jeg ofte at det handler om å ikke gjøre seg avhengig som kunde i en useriøs bedrift. Det er ikke bare fleip, selv om det selfølgelig ikke er hele sannheten. Det er simpelthen så utrolig provoserende å bli behandlet som søppel av de som liksom skal hjelpe deg, at jeg mener det uunngåelige hatet som følger med er skadelig for sjela.

Jeg har lenge forkastet velferdssamfunnet på høylydt vis, og fastholdt at det ikke er bra for oss å få ting gratis. Jeg har tatt imot mye vitriolsk eder og galle på grunn av disse uttalelsene, og spesielt i sammfunnsfagundervisningen ble jeg konsekvent beskyldt for å være nazist. De gned seg i hendene alle sammen og sa de gledet seg til jeg selv ville få behov for hjelp og måtte krype til korset. Slik har det falt seg, gjentatte ganger, og jeg har foraktet meg selv litte grann hver gang.

Den reelle hovedårsaken til at jeg har gjort mine valg på denne måten, er hvordan det påvirker meg som person å være nødt til å sloss for tilværelsen. Det er jo ikke akkurat slik at jeg stiller uten erfaring angående hvordan det er å leve på stønad. Jeg har ødelagt et blomstrende forhold ved å gjøre meg til sofagrønnsak ved hjelp av NAV, og var nær ved å gjøre det samme med Lisette for fire år siden. Den gang løste jeg sitasjonen først da den nærmet seg uholdbar, ved å skaffe meg fast jobb. Når jeg så ble arbeidsledig igjen, valgte jeg denne gang å foregripe begivenhetene ved å nekte problemet å oppstå.

Det var på bakgrunn av alt dette enklere enn man skulle tro å holde seg unna NAV denne gangen. Jeg er jo allerede flink til å rote med personlige papirer, og så var det bare å utsette søknaden en dag av gangen. Det er vanskelig å fullstendig beskrive hvordan dette har påvirket meg, uten å ta i bruk malende adjektiver om meg selv. La det derfor bare være sagt slik: Da jeg gikk bort fra min faste arbeidsplass hos JBM, kom jeg til et veiskille der veien tidligere alltid har ført meg ned i et sjelelig mørke som varer i årevis. Denne gangen valgte jeg den smale sti, og oppdaget at den leder opp gjennom tåka og skyene til en verden badet i strålende lys. Der ser jeg at klatringen har gjort meg sterk, og føler paradoksalt nok at jeg har et mer solid grep om hverdagen nå, på tross av de minimale økonomiske ressursene denne livsstilen medfører.

Fordi det har definitivt hatt sin pris å leve slik. I teorien skulle jeg klare å betale båtlånet og løpende utgifter gjennom arbeid for Adecco og andre løsoppdrag jeg har kunnet skaffe meg, mens jeg skjøter på det resterende med privat tjenesteøkonomi. I praksis har jeg til tider måttet be om betydelig hjelp fra venner og familie, noe som merkelig nok har slått et mindre hull i selvbildet mitt enn å ta imot den samme hjelpen fra en vilt fremmed skattebetaler.. I mellomtiden har jeg spadd bunnkorn ut av siloer, jeg har jobbet med trykkluft og mineralull, jeg har lempet hele butikkinnredninger i containere, jeg har trukket meg baklengs ut av en direkte skadelig overbemanningskultur, og mye annet det ikke er plass til her.

Det virker antiintuitivt å legge ned denne innsatsen for å sitte igjen med mindre enn ikke noe, når jeg kunne fått mer enn de samme pengene gratis og investert tiden min i personlig verdiskapning. Dessverre har erfaring vist at hvis jeg plasserer meg selv i et forventningsvakuum, uteblir min evne til å realisere verdiskapningspotensialet. Da synes jeg dette har vært en grei pris å betale for litt sjelefred, og det er en ekstra bitter pille å svelge når jeg nå må konstatere at jeg har satt meg i en situasjon der jeg faktisk er ute av stand til å sloss for tilværelsen. Hvis jeg virkelig hadde levd under det presset jeg mener vi mennesker behøver, er det lite sannsynlig at jeg ville ha overlevd denne skaden. Det er jo noe å tenke på, her jeg satt og trodde jeg endelig hadde klart å forkaste velferdssamfunnet mer enn bare i ord.

I morgen blir jeg nødt å ringe Dem. Livet går rett og slett svært dårlig uten en hjemmesykepleier, og selv om kone og vennekrets har stilt opp over all forventning i den rollen de siste dagene, er det på tide å overlate jobben til proffene. Det har vært en tung indre reise å komme fram til den konklusjonen, men etter å ha levd med den en stund, gjør det ikke så vondt lengre. Som Marcellus Wallace vil ha det: "...you may feel a slight sting. That's pride fucking with you. Fuck pride."

Nå gleder jeg meg nesten til å ringe Dem i morgen tidlig. "Hvor jeg bor? Nei, jeg er UFB. Kan du notere en posisjon?" Men bare nesten.