Et annerledes døgn

Det er med glede jeg kan konstatere at min gode venn Chris Utsigt har gjort seg til nomade, etter flere tiår i relativ normalitet. Vi har kjent hverandre godt siden han var min første kickboxingtrener for vel ti år siden, og jeg har lenge forsøkt å overtale ham til å omfavne den nomadiske livsstilens gleder. Han er dessverre ikke særlig komfortable med alle båtlivets fasetter, og det har således blitt lite mer enn prat, helt til han for et par uker siden solgte huset sitt og flyttet i bobil.

Ikke bare har Chris flyttet i bobil, men han har for å opprettholde mobiliteten valgt en standard (kort) Caravelle, og unngått å ankre seg fast i en oppstillingsplass med skjøteledning. Han har altså ikke bare antatt en nomadisk boform, men også sørget for å kunne nyte den fleksibiliteten det kan medføre. Etter å ha flyttet rundt på seg de siste ukene, opprettet han for noen dager siden leirplass på Nes, og siden det bare er en times gange "hjemmefra" bestemte jeg i går at jeg skyldte ham et besøk.

Jeg fant bilen hans i enden av en lang grusveg, og femti meter lenger inn i skogen hadde han slått opp sitt militære 16-mannstelt. Der inne sørget vedovnen for at det var godt og varmt, mens han sammen med Wirko og Kaja sørget for at det fantes plenty med god stemning. Kaja er flink pike og jobber på dagtid, så hun forlot oss i ti-tiden, men resten av oss fortsatte i lystig lag ut over natten. Da det endelig begynte å ligne på leggetid var det såpass sent at jeg bestemte meg for å sove der i overlevelsesdrakta, heller enn å stresse hjem så langt på natt.

Jeg hadde forutsett at det kom til å bli både kaldt og klamt, men da det bleke morgenlyset endelig sivet inn gjennom åpningen rundt skorsteinsrøret, lot jeg meg allikevel overraske over hvor fuktig og frossen jeg hadde blitt. Etter formen å dømme hadde den lille søvnen jeg hadde fått ikke vært særlig solid heller, så jeg vandret hjem i halvørska med tanke på å få noen få timer på øyet før jeg tok fatt på dagens gjøremål. Vel hjemme pakket jeg meg inn i alle dynene mine, sluknet som et lys og våknet ikke før langt utpå ettermiddagen.

Dermed har dagen blitt langt fra så produktiv som jeg hadde sett for meg. Jeg prøvde å få start på DT'en, men oppnådde lite annet enn å ryke den morkne gasswiren i et forsøk på å løsne en grundig fastfrossen forgassersleide. Med det svant håpet om å ta meg inn til byen til fornuftig tid, så jeg gikk heller tilbake til Oscilia og snekret sammen et slags middagsmåltid. Jeg fikk i det minste utført ett av dagens programfestede gjøremål, nemlig å gå igjennom en forgasser jeg har blitt bedt om å få liv i. Den viste seg å være pakket full av grovkornet sand, og det så ut som om noen hadde forsøkt å reparere skaden med hammer og meisel. Hvorfor er det jeg som får alle de morsomme utfordringene?


Siden jeg nå har prestert å skyve såpass på programmet blir det noen hektiske dager frem mot helgen, så det kan hende det blir en stund til jeg igjen finner tid til bloggen. Til neste uke skal jeg faktisk i arbied, så jeg får prøve å venne meg til en dramatisk om enn kortvarig reduksjon i tilgjengelig fritid. Med min noe kronglete reisevei blir det et par lange dager. Tøft mot kroppen, men utvilsomt godt for sjela.

Jeg tok dette bildet på Mandag, som en påminnelse om at man aldri skal kjenne seg trygg på tynn is. Jeg glemte selvfølgelig å legge det til da, så jeg legger det til her i stedet. Totalt ute av kontekst, men skremmende nok for det: