Akkurat spennende nok

Da vi ankom Moss med toget i dag, viste det seg ganske riktig at isen lå fast i hele Mossesundet, og etter utseendet å dømme var den så solid at jeg ikke engang gjorde noe forsøk på å bryte meg ut med Jonas. I stedet ble jeg kjørt ut til Skallerød, hvor jeg fant veien ned til sjøen og over isen ut til båtene. Det er med klar margin den dårligste isen jeg noensinne har forsert til fots. Øksa gikk igjennom med ett slag, og isen var bare en tomme tykk på det beste. Det knaste under føttene mine hele veien ut. Ikke den harde sprakingen av ferskvannsis som er i ferd med å gi etter, men en slags myk knitring som ga seg etter hvert hvis jeg stod stille på ett sted.

Det var en ganske nervøs vandring, fra begynnelse til slutt. Jeg gikk veldig sakte fram, med ryggsekken i hånden slik at jeg skulle kunne kaste den fra meg ved behov. Heldigvis tråkket jeg ikke igjennom før jeg var ute ved båtene. Jeg hadde akkurat kastet ryggsekken opp på dekket til Nemi og tatt tak i rekkverket da jeg kjente at isen forsvant under føttene mine. Jeg ble hengende sjokkert etter armene et øyeblikk før jeg dro meg ombord. Hva har jeg gjort for å få slik flaks? Ikke bare har jeg nå funnet ut nøyaktig hvor grensen går for hvor dårlig is man kan gå på, men det skjedde uten at jeg engang ble våt.

Her i Nemi var alt grundig frosset til, men etter at jeg nå har begynt å få litt varme i båten har heldigvis isklumpen i kanna smeltet såpass at jeg i alle fall har drikkevann. Godt er det, for det ser ikke ut til at jeg får flyttet noe særlig på meg før isen enten ryker helt eller blir langt mer solid.