Is til besvær

Det har vært noen herlige dager med åpent vann i det siste, og jeg har fort vennet meg til å kunne reise steder med Jonas. Dagene rundt jul og nyttår, da jeg satt fast her ute i relativ isolasjon, ligger så langt tilbake nå at jeg knapt husker hvordan det var. I går fikk jeg en liten påminnelse om at det ikker er sommer helt ennå.

Jeg måtte til Moss etter en kanne vann i går ettermiddag, og kombinerte turen med et besøk hos min gode venn Lars. Han har nettop fått Test Drive Unlimited 2 til Xboxen, og siden jeg lett lar meg engasjere av sandbox-spill, ble klokken nærmere midnatt før jeg igjen var i Jonas på vei hjemover. Jeg hadde reist hjemmefra i et slags håp om at regnværet skulle gi seg før hjemturen. I stedet hadde det tyknet til med sludd og snø, samtidig som det hadde blåst opp til 12 m/s fra Nord.

Selv om jeg var god og varm inne i overlevelsesdrakten min, var det en ekstremt ubehagelig tur. Snøen sved sånn i øynene at jeg ikke kjente noe til sjøsprøyten som kom over hytta, og dermed ble det umulig å holde ordentlig utkikk. Jeg navigerte etter en generell følelse av hvor jeg var i forhold til de kraftige arbeidslampene på Petterson og Felleskjøpet, heller enn et overblikk forover, og skvatt himmelhøyt hver gang Jonas dundret inn i et isflak som hadde gjemt seg i snøføyka.

Da jeg kom utenfor Kjellandsvik hadde det heldigvis letnet nok til at jeg skimtet lykta på Kippenes av babord baug. Dermed hadde jeg endelig et solid referansepunkt i forhold til Jeløya, slik at jeg ikke lenger behøvde å bekymre meg for å gå på land, og snart så jeg også lysene fra bebyggelsen i Kjørbukta. Det var omtrent da jeg så antydningen av et hvitt belte på tvers av sundet forut. Jeg tenkte at det var forhåpentligvis løs drivis og snø, men da jeg med redusert fart smalt inn i smørja skjønte jeg fort at jeg hadde tatt feil.

Kulingen hadde brutt løs noen store flak (over hundre meter) lenger nord i sundet, og disse hadde pakket seg sammen mot odden tvers av Felleskjøpet på Kambo. Ved første øyenkast så det ut som de fylte hele Kjørbukta, og siden det tydelig ikke var snakk om å bryte isen med Jonas begynte jeg å lure på om jeg ville komme meg hjem den kvelden. Jeg bakket forsiktig løs fra pakket og la kursen langs med iskanten over mot fastlandet. Der var det en åpen renne ca 100 meter fra land, og jeg fulgte den nordover forbi tankanlegget til NSO før råken strakk seg vestover igjen og jeg til min enorme lettelse kunne se at det var åpent vann hele veien inn til bøya.

Da jeg endelig var hjemme hadde klokken passert ett, så jeg gikk rett i seng. Jeg hadde såvidt begynt å slumre bort da hele sengen ristet av et enormt brak. Jeg spratt opp, og mens jeg var på vei opp smalt det igjen. Det var et isflak på ca 50 meter som hadde kommet drivende nedover før det satte seg fast i båtene, og de var nå sakte i ferd med å hugge seg gjennom til den andre siden med bevegelsene fra sjøen. Ettersom isflaket ikke så ut til å gjøre noen skade, og siden jeg hadde lite lyst å dra ut igjen i Jonas (våt og kald overlevelsesdrakt klokken to om morgenen er Sat!), gikk jeg og la meg igjen.

Jeg ble liggende i lange tider og kjenne på at verden skranglet, men på noe vis klarte jeg å sovne til slutt. Da vekkerklokken ringte klokken åtte i dag virket det knapt som om jeg hadde sovet i det hele tatt, men jeg hadde et kundemøte klokken ti, så det var bare å bite i det og komme seg på beina. Isen som hadde ligget i kjørbukta i går kveld var ikke å se noen steder, men etter at jeg kom meg under veis i Jonas viste det seg fort hvor den hadde tatt veien. Alle flakene hadde pakket seg sammen i et tett belte nord for Kjellandsvik, flere hundre meter bredt. Jeg vurderte et øyeblikk å snu for å kjøre inn med Oscilia, men jeg var sent ute allerede, så jeg fortsatte forover inn i pakket, så forsiktig det gikk an.

Etter et kvarters neglebiting akkompagnert av grufulle lyder fra skrog og propell, hadde modige lille Jonas endelig tygget seg helt gjennom, og sparket lystig ifra opp til sin vanlige marsjfart. Deretter gikk resten av reisen relativt uproblematisk, helt til jeg måtte bryte et stykke ved munningen av Kanalen. Med det var jeg trygt framme, og jeg hadde en trivelig båtprat med Arne. På veien hjem hadde isen pakket seg sammen igjen, slik at jeg måtte denge meg en ny renne. Denne gangen gikke det bare akkurat såvidt, men Jonas trengte seg fram ved hjelp av alle triksene i boka (rattet side-til-side, hoppe på baugen, etc).

Jeg begynner å bli møkk lei av dette! I begynnelsen var det dritkult å stifte bekjentskap med noe så eksotisk som sjøisen, men den stadige bekymringen over om jeg kommer meg fram og hva det gjør med båtene har begynt å pirke et aldri så lite hull på gleden over å mestre det ukjente. Nå gleder jeg meg bare til sommeren.