Jeg søkte etter "SS Norway" på YouTube i dag, i håp om å finne bilder fra den katastrofale eksplosjonen i 2003. Søket returnerte 875 resultater, men det var stort sett bare tributes og appeller til at hun måtte reddes fra skroting. Noe forundret tastet jeg så inn "SS Norway boiler" og fikk da bare 18 resultater, hvorav to var direkte relatert til ulykken. Aktiviteten i kommentarfeltene vitnet om at folk vet veldig lite om denne hendelsen, og det er synd og skam med tanke på hvor mye vi har å lære av det som hendte. Det er godt og vel et år siden jeg leste ulykkesrapporten til NTSB, men jeg skal allikevel forsøke å gjenfortelle den i korte trekk her.Klokken var litt over halv syv om morgenen den 25. Mai 2003, en times tid etter at SS Norway hadde klappet til kai i Miami, da kjele nr 23 i aktre fyrrom sprakk og slapp ut 20 tonn mettet damp ved 60 bars trykk. Eksplosjonen sendte en skoldhet trykkbølge gjennom skipet, og selv om mesteparten av energien fant veien ut gjennom skorsteinen, lå åtte personer døde da støvet hadde lagt seg. Fire av disse oppholdt seg i fyrrommet da det smalt, men tragisk nok fant noe av dampen også veien inn i mannskapslugarene, hvor det heldigvis bare oppholdt seg seks personer. I tillegg til de døde, pådro 10 besetningsmedlemer seg stygge brann- og bruddskader.
Da man etter ulykken begynte å gå gjennom vedlikeholdsdokumentasjonen, ble det straks klart at skipet i lang tid hadde hatt problemer. Man hadde gjentatte ganger tatt kjeler ut av drift på grunn av mindre brudd og lekkasjer. NTSB konkluderte med at inspektøren fra BV, som hadde oversynsansvaret, rett og slett ikke hadde peiling på hva han drev med. Han uttalte blant annet etterpå at han mente det var godt nok å ta et overfladisk blikk med en lommelykt, dersom det var vanskelig å komme til for en grundig inspeksjon. DNV, som etter ulykken ble bedt om å inspisere kjelene, fant samtlige i grell og tildels ireparabel forfatning.
NCL hadde vært i kontakt med kjelespesialister, blant andre Babcock, for å finne en løsning på problemet. Det ble påpekt at korte driftssykluser kan være svært destruktivt for en dampkjele, og at det da er ekstra viktig å passe på vannkjemien, samt å overholde prosedyrer for oppstart og shutdown. Etter ulykken viste en gjennomgang av vedlikeholdsloggene at selv om man stort sett hadde tatt vannprøver i hendhold til skjema, var det ytterst sjeldent at man hadde gjort noe for å korrigere avvik dersom prøvene ikke viste at man var svært langt unna normen. Videre viste dokumentasjonen at man ikke hadde overholdt den foreskrevne avkjølingsperioden ved shutdown, men i stedet tatt skritt for å avkjøle kjelen så fort som mulig, dette stikk i strid med vitneforklaringer. I en del tilfeller hadde til og med kjelene vært utsatt for bråvarming.
En inspeksjon av skadestedet viste at situasjonen var enda verre enn dokumentasjonen antydet. Alle komplette lærebøker om dampkjeler, inkludert håndboken for anlegget ombord, forteller at det er svært viktig at kjelen er fundamentert slik at den kan bevege seg i takt med termisk utvidelse. Derfor var kjelene på SS Norway utstyrt med glideføtter, men nesten alle disse hadde rustet fast på grunn av manglende fettsmøring. Videre hadde sveisesømmen som var opphav til eksplosjonen vært reparert med "temper bead welding", en metode det advares mot i flere lærebøker. Verst av alt, utmatningssprekken som til slutt hadde blitt så stor at kjelen sprakk, hadde vært glattet til med kobberlodding i den hensikt å kamuflere den for inspektøren.
Man behøver hverken å være rakettforsker eller kjeleingeniør for å fastslå at dette måtte gå galt til slutt. Derimot må man være forretningsmann for å grave hodet så dypt ned i sanden at man inbiller seg at det kunne gå bra. Det er derfor enkelt å anta at budskapet mitt er at dårlig vedlikehold kan ta liv, men så er ikke tilfelle. I så fall ville jeg ha fortalt dere om den gangen bulkeren Bright Field knuste bl.a. et hotell og et kjøpesenter i New Orleans, og gjennom rene tilfeldigheter unngikk å smadre et river boat casino fylt til randen med flere tusen pensjonister. Dessverre stikker problemene dypere enn som så, og relaterer seg direkte til ønsket om å bevare disse flotte, gamle båtene.
SS Norway (født France) ble konstruert for å frakte passasjerer over Atlanterhavet, og hun var fantastisk godt egnet til det formålet, på en måte som ikke en gang kan matches av dagens moderne cruiseskip. Sammen med noen få av de siste store linjeskip, først og fremst SS US og QE2, representerte hun et av ingeniørkunstens høydepunkter. Dessverre ble hun utkonkurert av flytrafikken kort tid etter sin fødsel. I stedet for å bli hugget opp sammen med så mange andre, ble hun satt inn i luksuscruisetrafikken, som stiller helt andre krav til et skip. Fremdriftsanlegget, som var konstruert for å gi maksimal adiabatisk effektivitet ved konstant drift, viste seg altså å være uegnet for de korte driftssyklusene som luksustrafikken innebærer.
Da NCL ble stilt overfor denne umulige problemstillingen og innså at det var kostnadsmessig prohibitivt å modernisere anlegget, gjorde de som mange andre ville ha gjort: De lukket øynene, stakk fingrene i ørene og fortsatte som før. Det eneste reelle alternativet var jo å skrote henne. Da de endelig våknet opp og leste skriften på veggen, var det fordi det smalt så kraftig at åtte av deres ansatte lå døde. Det er synd at det var det som måtte til.
Således var det med blandede følelser at jeg for kort tid siden hørte om planene for å redde SS United States. Pengene er lagt på bordet, arbeidsgruppen har samlet seg, og deres ønske er ikke bare å restaurere henne som hotell (stakkars Queen Elizabeth!), men at hun igjen skal seile som et fullt fungerende skip. Det er fantastisk at en så storslagen del av verdens kulturarv ikke lenger skal råtne ved kai, men få et nytt liv. Jeg bare håper at disse flotte, ressurssterke menskene som har samlet seg forstår alle implikasjonene av det de driver med, og klarer å forvalte prosjektet på en måte som ikke koster menskeliv. En reaktorkjele hadde jo løst saken, men spørsmålet er om de er villige til å investere såpass i noe som strengt tatt er og blir et museum.
Én ting er i alle fall sikkert: Når de kommer i mål, på den ene eller andre måten, ønsker jeg meg billetter!
No comments:
Post a Comment