Et deprimerende dykk i den norske bloggsfæren

Jeg trykket meg for første gang gjennom blogglisten.no i går. Tanken var at siden jeg har blogget i en stund nå, var det på tide å ta en titt på hva alle de andre driver med. Det første som gikk opp for meg var at det er en ganske middelmådig gjeng jeg har valgt å plassere meg sammen med. De aller fleste bloggene der ute, og med det mener jeg godt over 90%, viste seg å være stapp fulle av ingenting. Miljøet er dominert av fjortisjenter som har lite annet å fortelle om enn hva de gjorde i dag, og etter popularitetslisten og dømme er det dette som selger. I bunnen av skalen fant jeg også noen blogger som var direkte skremmende.

Nå er jeg fullt klar over at avsnittet over er å betegne som uansvarlig omgang med stein, mitt eget glasshus tatt i betraktning. Jeg vil dog påberope meg én ting: Jeg startet denne bloggen for å lære meg å skrive, med tanke på å kanskje få i gang en litterær produksjon. Det er selvfølgelig en flott motivasjon å se at det finnes noen som leser det jeg skriver, og på den måten fungerer blogspot mye bedre enn My Documents, men jeg har voktet meg vel for å skrive ting i den ene hensikt å tiltrekke meg oppmerksomhet. Det dypeste jeg har sunket er et par linker til VG med begrenset relevans til innholdet i bloggen.

Det virker dessverre som om det store flertallet av de "personlige" bloggerne der ute er fullstendig uvitende om at det prinsippet er viktig for å unngå å ende opp som en billigste sorts publisitetshore. Det er helt greit å produsere egosentrisk tekst, det må en kar i min situasjon klare å innrømme. Det jeg prater om er alle de som hopper opp og ned og skriker etter oppmerksomhet, samtidig som det mest interessante livet deres har å by på er snø utenfor vinduet eller pusen som har sovnet i bokhylla. Seriøst, et helt innlegg som oppfordrer alle med facebook-konto til å bruke den for å abonnere på bloggen? Svarteste, nedrigste skam!

De aller fleste bloggene som er preget av skriveferdigheter og budskap henvender seg til et smalt publikum (for eksempel andre med samme sykdom), og faller således utenfor min interessesfære. Jeg er klar over at jeg selv faller i den kategorien for mange, siden jeg representerer en motkultur til et smalt miljø, og således har dømt meg selv til evig obskuritet. Det er nesten litt betryggende å bare henvende meg til mine fem-seks faste lesere, litt som å drive et utested langt ute på vidda; da vet du i alle fall at de som kommer inn døra har en ekte interesse av å være der, og at de ikke bare følger strømmen.

Etter å ha tygget meg gjennom hjerneskadelige mengder shoppingbilder, værobservasjoner og sminketips, oppdaget jeg allikevel at det hadde satt seg et par gullkorn mellom tennene. Til slutt satt jeg igjen med tre bookmarks, en samfunnspolitisk, en humoristisk og en personlig blogg. Siden de var såpass dyrekjøpte, har jeg bestemt meg for å dele dem med dere, i en liten sidebar til høyre.

Min søster Ingerid, som er trofast leser av denne bloggen, fører selv en velskrevet blogg om hundetrening som jeg kanskje begynner å lese hvis jeg skaffer meg hund. Den faller dessverre litt utenfor mine nåværende interesser, så det får holde med en honorable mention. "Linker du meg så linker jeg deg" er jo nettop noe av kjernen i den meningsløse, oppmerksomhetskåte kulturen jeg forakter.