En unnskyldning til mine fem faste lesere

For første gang siden jeg begynte å blogge, hadde jeg i går noe på hjertet som jeg ville at ALLE skulle få med seg. For å oppnå det, tydde jeg til nettop den typen spekulativ skittkasting som jeg tidligere har tatt sterk avstand fra. Som det ble meg grundig påpekt, var det et selvdestruktivt grep som var lite egnet til å oppnå noe til min fordel. Jeg oppnådde allikevel akkurat det jeg ville: På noen få timer fikk det ene innlegget flere lesere enn hele bloggen min gjør på en måned. Det kaller jeg god uttelling for en selvmordsbombe.

Jeg klarte altså å bevisstgjøre en andel av de grå massene på det jeg anser som grov diskriminering av de som velger en alternativ livsstil. Det er trist at jeg måtte slakte en mellomleder i NAV på et offentlig alter for å få det til. Ikke fordi jeg synes synd på vedkommende - hvis du setter ditt navn på et angrep mot min livsførsel, får du tåle en personlig reaksjon - men fordi det var det som måtte til.

Mens jeg satt og skrev dette ble jeg oppringt av Pappa, som presterte å forklare meg et par viktige ting. Hun som gjorde dette mot meg er ikke OND, bare en inkompetent byråkrat som ikke skjønte hvordan hun skulle håndtere en person som ikke passer inn i malen. Jeg har derfor valgt å anonymisere henne, selv om de tusen arkiveringstjenester allerede har foreviget mine ord.

Faen, hvorfor takler jeg ikke sympati? Det er så enkelt å være hatet - jeg vet jo alt for vel hvordan jeg besvarer denslags. Men det skal ikke mer enn noen vennlige ord og litt forståelse til for å knuse meg like grundig som tusen kilo murstein fra oven. Nå er jeg redusert til en våt flekk.

Jeg beklager på det dypeste at dere måtte bli med på denne deprimerende reisen gjennom min forstyrrede verden. Det var meningen å skrive en søt historie i dag om Nimo, som er tilbake fra dyrlegen minus en tå, pluss en krage og med en helt ny sans for smertestillende medisiner. Men jeg orker ikke. Det er bare så jævlig svart, og alt som kommer ut av tastaturet mitt er forgiftet og illeluktende. Da er det bedre at jeg trekker meg tilbake og slutter å drite meg ut, til jeg finner veien opp og ut av dette hølet.