Nå er altså facebook-vesten i ferd med å gjøre sitt inntog. En liten gruppe lyse hoder fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo har kommet på at de kan bygge inn en liten chip i en redningsvest, som ved hjelp av GPS sporer båtturen din slik at den automatisk og fortløpende kan deles med venner. Kul gimmick, absolutt, men jeg sliter litt med å se behovet. Jeg trodde da at teknologien for å tracke dine bevegelser og integrere dem mot en facebook-konto for lengst var tilgjengelig for diverse mobiltelefoner, og kontroversiell nok med det.
Hadde det ikke vært en litt mer praktisk løsning å bare putte mobilen i lommen når du drar på båttur? Ikke vet jeg, siden jeg ligger langt unna fjesboka, men det må finnes grunner til at folk vil ha teknologien på plass i en redningsvest. Kanskje den for eksempel har en sensor som forteller når du har gått i sjøen, så alle dine venner kan motta et tweet om nødsitasjonen? Veien er ikke lang før vesten så følger med på både kroppstemperatur og puls, slik at vennene dine kan følge deg live mens du ligger der og fryser i hjel.
Det er ikke vanskelig å se for seg praktiske fordeler med å kunne spore en redningsvest elektronisk. Men for all del, sørg da for å bruke en egnet platform, så som EPIRB, SART eller AIS! Jeg tror ikke jeg putter veldig mye i munnen hvis jeg gjetter blindt på at et slikt produkt eksisterer fra før. I så fall er det en slik en jeg ønsker meg, men så har jeg begynt å bli gammel og sær nok til å prioritere pålitelighet i en nødssituasjon over fancy gimmickery. Men kanskje det er nettop der behovet for denne nye vesten finnes?
På tross av alt det gode holdningsskapende arbeidet jeg ble utsatt for fra mine foreldre, skulle det et par nestenstygge ulykker til før jeg virkelig forstod behovet for å bruke vest. Ikke nok med det, men selv etter å ha kjent uhyggen på kroppen ble jeg ikke ordentlig flink med sikkerhetsutstyret før jeg begynte å kjøre båt hver dag. De som står for tur til å dø på grunn av manglende sikkerhetsutstyr er jo nettop de som ikke har rukket å bli gamle og sære nok ennå.
Kanskje, hvis vi bare lar være å fortelle dem at GPS-tracket deres er fullstendig uinteressant, og i samme omgang unngår å nevne hvor enkelt det er å laste det ned fra plotteren de sannsynligvis har fra før, at det er nettop dette som skal til for at de begynner å bruke vest. I så fall er alt som skal til for at dette blir en livreddende genistrek, at de bytter ut bevegelsessensoren med en enkel bryter som aktiverer vesten når man hekter på dødmannsnoren.
Monday, February 21, 2011
Nå husker jeg hvordan det var
Jeg har uttalt meg litt kjekt i det siste om hvor greit det er å leve i en båt som bare er oppvarmet av noen stakkarslige få watt på dagtid. I går kom kulda sigende igjen, og jeg har fått tygge grundig på mine freidige ord, der jeg gjentatte ganger våknet gjennom natten fordi jeg snudde meg og åpnet en liten flik av dynene til omverdenen. Når jeg våknet i dag var det frost over alt. Dassen er inoperativ, vannet måtte smeltes ut av kanna i små porsjoner, og verst av alt virker det som kulda sammen med min dumskap har tatt død på kaffetrakteren.
Da jeg skrudde den på trakk den ikke noe strøm, så jeg fylte den med lunkent vann og lot den stå i en halvtime. Etter det trakk den sine 8 ampere, men etter å ha spyttet ut litt vann harket den opp en stor dampsky, så sa det *klikk* og så mistet aggregatet belastningen igjen. Trist, for det var en ærverdig Moccamaster som har levd minst like lenge som meg, og den har servert meg mange tusen kanner kaffe siden jeg gravde den ut av kjelleren i en bygård for vel ti år siden. Heldigvis har jeg pulverkaffe.
Den senere tids slaraffenliv har gjort meg svak. Min nye arbeidsgiver ringte i går og utsatte oppdraget med en dag til. Dermed har jeg fått en hel dag i presang, men jeg valgte å sette vekkerklokka tidlig for å få en slags myk start på den nye rutinen, som innebærer at jeg må være på vei av gårde over isen klokken halv seks. Da faenskapen begynte å pipe i dag tidlig, gikk det opp for meg hvilken luksus det egentlig er å sove til man selv har lyst å stå opp. Det kostet store porsjoner viljestyrke å tvinge meg ut fra min lille varme kokong og konfrontere dagen. Huff, man blir svak av luksus, og jeg har spist det i store porsjoner i det siste.
Nå skal jeg prøve å gjøre et par halvfornuftige (les: kjedelige) saker. Det blir 14-16 timers dager resten av uka, så da blir det nok fint lite tid til å skrive. Jeg skal finpusse et par historier jeg har jobbet med i en stund, slik at jeg har noe å publisere utover. Det finnes blant annet en spennende en om noen grove tabber jeg gjorde som nesten kostet liv. Håper det blir bra.
P.S. til Ellen, siden du ville ha tilbakemelding: Solgryn med Cantaloupe var intet kulinarisk høydepunkt. Men takk i alle fall :-)
P.P.S: Ny blogg på leselista mi.
Da jeg skrudde den på trakk den ikke noe strøm, så jeg fylte den med lunkent vann og lot den stå i en halvtime. Etter det trakk den sine 8 ampere, men etter å ha spyttet ut litt vann harket den opp en stor dampsky, så sa det *klikk* og så mistet aggregatet belastningen igjen. Trist, for det var en ærverdig Moccamaster som har levd minst like lenge som meg, og den har servert meg mange tusen kanner kaffe siden jeg gravde den ut av kjelleren i en bygård for vel ti år siden. Heldigvis har jeg pulverkaffe.
Den senere tids slaraffenliv har gjort meg svak. Min nye arbeidsgiver ringte i går og utsatte oppdraget med en dag til. Dermed har jeg fått en hel dag i presang, men jeg valgte å sette vekkerklokka tidlig for å få en slags myk start på den nye rutinen, som innebærer at jeg må være på vei av gårde over isen klokken halv seks. Da faenskapen begynte å pipe i dag tidlig, gikk det opp for meg hvilken luksus det egentlig er å sove til man selv har lyst å stå opp. Det kostet store porsjoner viljestyrke å tvinge meg ut fra min lille varme kokong og konfrontere dagen. Huff, man blir svak av luksus, og jeg har spist det i store porsjoner i det siste.
Nå skal jeg prøve å gjøre et par halvfornuftige (les: kjedelige) saker. Det blir 14-16 timers dager resten av uka, så da blir det nok fint lite tid til å skrive. Jeg skal finpusse et par historier jeg har jobbet med i en stund, slik at jeg har noe å publisere utover. Det finnes blant annet en spennende en om noen grove tabber jeg gjorde som nesten kostet liv. Håper det blir bra.
P.S. til Ellen, siden du ville ha tilbakemelding: Solgryn med Cantaloupe var intet kulinarisk høydepunkt. Men takk i alle fall :-)
P.P.S: Ny blogg på leselista mi.
Saturday, February 19, 2011
Et deprimerende dykk i den norske bloggsfæren
Jeg trykket meg for første gang gjennom blogglisten.no i går. Tanken var at siden jeg har blogget i en stund nå, var det på tide å ta en titt på hva alle de andre driver med. Det første som gikk opp for meg var at det er en ganske middelmådig gjeng jeg har valgt å plassere meg sammen med. De aller fleste bloggene der ute, og med det mener jeg godt over 90%, viste seg å være stapp fulle av ingenting. Miljøet er dominert av fjortisjenter som har lite annet å fortelle om enn hva de gjorde i dag, og etter popularitetslisten og dømme er det dette som selger. I bunnen av skalen fant jeg også noen blogger som var direkte skremmende.
Nå er jeg fullt klar over at avsnittet over er å betegne som uansvarlig omgang med stein, mitt eget glasshus tatt i betraktning. Jeg vil dog påberope meg én ting: Jeg startet denne bloggen for å lære meg å skrive, med tanke på å kanskje få i gang en litterær produksjon. Det er selvfølgelig en flott motivasjon å se at det finnes noen som leser det jeg skriver, og på den måten fungerer blogspot mye bedre enn My Documents, men jeg har voktet meg vel for å skrive ting i den ene hensikt å tiltrekke meg oppmerksomhet. Det dypeste jeg har sunket er et par linker til VG med begrenset relevans til innholdet i bloggen.
Det virker dessverre som om det store flertallet av de "personlige" bloggerne der ute er fullstendig uvitende om at det prinsippet er viktig for å unngå å ende opp som en billigste sorts publisitetshore. Det er helt greit å produsere egosentrisk tekst, det må en kar i min situasjon klare å innrømme. Det jeg prater om er alle de som hopper opp og ned og skriker etter oppmerksomhet, samtidig som det mest interessante livet deres har å by på er snø utenfor vinduet eller pusen som har sovnet i bokhylla. Seriøst, et helt innlegg som oppfordrer alle med facebook-konto til å bruke den for å abonnere på bloggen? Svarteste, nedrigste skam!
De aller fleste bloggene som er preget av skriveferdigheter og budskap henvender seg til et smalt publikum (for eksempel andre med samme sykdom), og faller således utenfor min interessesfære. Jeg er klar over at jeg selv faller i den kategorien for mange, siden jeg representerer en motkultur til et smalt miljø, og således har dømt meg selv til evig obskuritet. Det er nesten litt betryggende å bare henvende meg til mine fem-seks faste lesere, litt som å drive et utested langt ute på vidda; da vet du i alle fall at de som kommer inn døra har en ekte interesse av å være der, og at de ikke bare følger strømmen.
Etter å ha tygget meg gjennom hjerneskadelige mengder shoppingbilder, værobservasjoner og sminketips, oppdaget jeg allikevel at det hadde satt seg et par gullkorn mellom tennene. Til slutt satt jeg igjen med tre bookmarks, en samfunnspolitisk, en humoristisk og en personlig blogg. Siden de var såpass dyrekjøpte, har jeg bestemt meg for å dele dem med dere, i en liten sidebar til høyre.
Min søster Ingerid, som er trofast leser av denne bloggen, fører selv en velskrevet blogg om hundetrening som jeg kanskje begynner å lese hvis jeg skaffer meg hund. Den faller dessverre litt utenfor mine nåværende interesser, så det får holde med en honorable mention. "Linker du meg så linker jeg deg" er jo nettop noe av kjernen i den meningsløse, oppmerksomhetskåte kulturen jeg forakter.
Nå er jeg fullt klar over at avsnittet over er å betegne som uansvarlig omgang med stein, mitt eget glasshus tatt i betraktning. Jeg vil dog påberope meg én ting: Jeg startet denne bloggen for å lære meg å skrive, med tanke på å kanskje få i gang en litterær produksjon. Det er selvfølgelig en flott motivasjon å se at det finnes noen som leser det jeg skriver, og på den måten fungerer blogspot mye bedre enn My Documents, men jeg har voktet meg vel for å skrive ting i den ene hensikt å tiltrekke meg oppmerksomhet. Det dypeste jeg har sunket er et par linker til VG med begrenset relevans til innholdet i bloggen.
Det virker dessverre som om det store flertallet av de "personlige" bloggerne der ute er fullstendig uvitende om at det prinsippet er viktig for å unngå å ende opp som en billigste sorts publisitetshore. Det er helt greit å produsere egosentrisk tekst, det må en kar i min situasjon klare å innrømme. Det jeg prater om er alle de som hopper opp og ned og skriker etter oppmerksomhet, samtidig som det mest interessante livet deres har å by på er snø utenfor vinduet eller pusen som har sovnet i bokhylla. Seriøst, et helt innlegg som oppfordrer alle med facebook-konto til å bruke den for å abonnere på bloggen? Svarteste, nedrigste skam!
De aller fleste bloggene som er preget av skriveferdigheter og budskap henvender seg til et smalt publikum (for eksempel andre med samme sykdom), og faller således utenfor min interessesfære. Jeg er klar over at jeg selv faller i den kategorien for mange, siden jeg representerer en motkultur til et smalt miljø, og således har dømt meg selv til evig obskuritet. Det er nesten litt betryggende å bare henvende meg til mine fem-seks faste lesere, litt som å drive et utested langt ute på vidda; da vet du i alle fall at de som kommer inn døra har en ekte interesse av å være der, og at de ikke bare følger strømmen.
Etter å ha tygget meg gjennom hjerneskadelige mengder shoppingbilder, værobservasjoner og sminketips, oppdaget jeg allikevel at det hadde satt seg et par gullkorn mellom tennene. Til slutt satt jeg igjen med tre bookmarks, en samfunnspolitisk, en humoristisk og en personlig blogg. Siden de var såpass dyrekjøpte, har jeg bestemt meg for å dele dem med dere, i en liten sidebar til høyre.
Min søster Ingerid, som er trofast leser av denne bloggen, fører selv en velskrevet blogg om hundetrening som jeg kanskje begynner å lese hvis jeg skaffer meg hund. Den faller dessverre litt utenfor mine nåværende interesser, så det får holde med en honorable mention. "Linker du meg så linker jeg deg" er jo nettop noe av kjernen i den meningsløse, oppmerksomhetskåte kulturen jeg forakter.
Friday, February 18, 2011
SS Norway: Hvorfor hun burde vært hugget tidligere
Jeg søkte etter "SS Norway" på YouTube i dag, i håp om å finne bilder fra den katastrofale eksplosjonen i 2003. Søket returnerte 875 resultater, men det var stort sett bare tributes og appeller til at hun måtte reddes fra skroting. Noe forundret tastet jeg så inn "SS Norway boiler" og fikk da bare 18 resultater, hvorav to var direkte relatert til ulykken. Aktiviteten i kommentarfeltene vitnet om at folk vet veldig lite om denne hendelsen, og det er synd og skam med tanke på hvor mye vi har å lære av det som hendte. Det er godt og vel et år siden jeg leste ulykkesrapporten til NTSB, men jeg skal allikevel forsøke å gjenfortelle den i korte trekk her.Klokken var litt over halv syv om morgenen den 25. Mai 2003, en times tid etter at SS Norway hadde klappet til kai i Miami, da kjele nr 23 i aktre fyrrom sprakk og slapp ut 20 tonn mettet damp ved 60 bars trykk. Eksplosjonen sendte en skoldhet trykkbølge gjennom skipet, og selv om mesteparten av energien fant veien ut gjennom skorsteinen, lå åtte personer døde da støvet hadde lagt seg. Fire av disse oppholdt seg i fyrrommet da det smalt, men tragisk nok fant noe av dampen også veien inn i mannskapslugarene, hvor det heldigvis bare oppholdt seg seks personer. I tillegg til de døde, pådro 10 besetningsmedlemer seg stygge brann- og bruddskader.
Da man etter ulykken begynte å gå gjennom vedlikeholdsdokumentasjonen, ble det straks klart at skipet i lang tid hadde hatt problemer. Man hadde gjentatte ganger tatt kjeler ut av drift på grunn av mindre brudd og lekkasjer. NTSB konkluderte med at inspektøren fra BV, som hadde oversynsansvaret, rett og slett ikke hadde peiling på hva han drev med. Han uttalte blant annet etterpå at han mente det var godt nok å ta et overfladisk blikk med en lommelykt, dersom det var vanskelig å komme til for en grundig inspeksjon. DNV, som etter ulykken ble bedt om å inspisere kjelene, fant samtlige i grell og tildels ireparabel forfatning.
NCL hadde vært i kontakt med kjelespesialister, blant andre Babcock, for å finne en løsning på problemet. Det ble påpekt at korte driftssykluser kan være svært destruktivt for en dampkjele, og at det da er ekstra viktig å passe på vannkjemien, samt å overholde prosedyrer for oppstart og shutdown. Etter ulykken viste en gjennomgang av vedlikeholdsloggene at selv om man stort sett hadde tatt vannprøver i hendhold til skjema, var det ytterst sjeldent at man hadde gjort noe for å korrigere avvik dersom prøvene ikke viste at man var svært langt unna normen. Videre viste dokumentasjonen at man ikke hadde overholdt den foreskrevne avkjølingsperioden ved shutdown, men i stedet tatt skritt for å avkjøle kjelen så fort som mulig, dette stikk i strid med vitneforklaringer. I en del tilfeller hadde til og med kjelene vært utsatt for bråvarming.
En inspeksjon av skadestedet viste at situasjonen var enda verre enn dokumentasjonen antydet. Alle komplette lærebøker om dampkjeler, inkludert håndboken for anlegget ombord, forteller at det er svært viktig at kjelen er fundamentert slik at den kan bevege seg i takt med termisk utvidelse. Derfor var kjelene på SS Norway utstyrt med glideføtter, men nesten alle disse hadde rustet fast på grunn av manglende fettsmøring. Videre hadde sveisesømmen som var opphav til eksplosjonen vært reparert med "temper bead welding", en metode det advares mot i flere lærebøker. Verst av alt, utmatningssprekken som til slutt hadde blitt så stor at kjelen sprakk, hadde vært glattet til med kobberlodding i den hensikt å kamuflere den for inspektøren.
Man behøver hverken å være rakettforsker eller kjeleingeniør for å fastslå at dette måtte gå galt til slutt. Derimot må man være forretningsmann for å grave hodet så dypt ned i sanden at man inbiller seg at det kunne gå bra. Det er derfor enkelt å anta at budskapet mitt er at dårlig vedlikehold kan ta liv, men så er ikke tilfelle. I så fall ville jeg ha fortalt dere om den gangen bulkeren Bright Field knuste bl.a. et hotell og et kjøpesenter i New Orleans, og gjennom rene tilfeldigheter unngikk å smadre et river boat casino fylt til randen med flere tusen pensjonister. Dessverre stikker problemene dypere enn som så, og relaterer seg direkte til ønsket om å bevare disse flotte, gamle båtene.
SS Norway (født France) ble konstruert for å frakte passasjerer over Atlanterhavet, og hun var fantastisk godt egnet til det formålet, på en måte som ikke en gang kan matches av dagens moderne cruiseskip. Sammen med noen få av de siste store linjeskip, først og fremst SS US og QE2, representerte hun et av ingeniørkunstens høydepunkter. Dessverre ble hun utkonkurert av flytrafikken kort tid etter sin fødsel. I stedet for å bli hugget opp sammen med så mange andre, ble hun satt inn i luksuscruisetrafikken, som stiller helt andre krav til et skip. Fremdriftsanlegget, som var konstruert for å gi maksimal adiabatisk effektivitet ved konstant drift, viste seg altså å være uegnet for de korte driftssyklusene som luksustrafikken innebærer.
Da NCL ble stilt overfor denne umulige problemstillingen og innså at det var kostnadsmessig prohibitivt å modernisere anlegget, gjorde de som mange andre ville ha gjort: De lukket øynene, stakk fingrene i ørene og fortsatte som før. Det eneste reelle alternativet var jo å skrote henne. Da de endelig våknet opp og leste skriften på veggen, var det fordi det smalt så kraftig at åtte av deres ansatte lå døde. Det er synd at det var det som måtte til.
Således var det med blandede følelser at jeg for kort tid siden hørte om planene for å redde SS United States. Pengene er lagt på bordet, arbeidsgruppen har samlet seg, og deres ønske er ikke bare å restaurere henne som hotell (stakkars Queen Elizabeth!), men at hun igjen skal seile som et fullt fungerende skip. Det er fantastisk at en så storslagen del av verdens kulturarv ikke lenger skal råtne ved kai, men få et nytt liv. Jeg bare håper at disse flotte, ressurssterke menskene som har samlet seg forstår alle implikasjonene av det de driver med, og klarer å forvalte prosjektet på en måte som ikke koster menskeliv. En reaktorkjele hadde jo løst saken, men spørsmålet er om de er villige til å investere såpass i noe som strengt tatt er og blir et museum.
Én ting er i alle fall sikkert: Når de kommer i mål, på den ene eller andre måten, ønsker jeg meg billetter!
Wednesday, February 16, 2011
Et annerledes døgn
Det er med glede jeg kan konstatere at min gode venn Chris Utsigt har gjort seg til nomade, etter flere tiår i relativ normalitet. Vi har kjent hverandre godt siden han var min første kickboxingtrener for vel ti år siden, og jeg har lenge forsøkt å overtale ham til å omfavne den nomadiske livsstilens gleder. Han er dessverre ikke særlig komfortable med alle båtlivets fasetter, og det har således blitt lite mer enn prat, helt til han for et par uker siden solgte huset sitt og flyttet i bobil.
Ikke bare har Chris flyttet i bobil, men han har for å opprettholde mobiliteten valgt en standard (kort) Caravelle, og unngått å ankre seg fast i en oppstillingsplass med skjøteledning. Han har altså ikke bare antatt en nomadisk boform, men også sørget for å kunne nyte den fleksibiliteten det kan medføre. Etter å ha flyttet rundt på seg de siste ukene, opprettet han for noen dager siden leirplass på Nes, og siden det bare er en times gange "hjemmefra" bestemte jeg i går at jeg skyldte ham et besøk.
Jeg fant bilen hans i enden av en lang grusveg, og femti meter lenger inn i skogen hadde han slått opp sitt militære 16-mannstelt. Der inne sørget vedovnen for at det var godt og varmt, mens han sammen med Wirko og Kaja sørget for at det fantes plenty med god stemning. Kaja er flink pike og jobber på dagtid, så hun forlot oss i ti-tiden, men resten av oss fortsatte i lystig lag ut over natten. Da det endelig begynte å ligne på leggetid var det såpass sent at jeg bestemte meg for å sove der i overlevelsesdrakta, heller enn å stresse hjem så langt på natt.
Jeg hadde forutsett at det kom til å bli både kaldt og klamt, men da det bleke morgenlyset endelig sivet inn gjennom åpningen rundt skorsteinsrøret, lot jeg meg allikevel overraske over hvor fuktig og frossen jeg hadde blitt. Etter formen å dømme hadde den lille søvnen jeg hadde fått ikke vært særlig solid heller, så jeg vandret hjem i halvørska med tanke på å få noen få timer på øyet før jeg tok fatt på dagens gjøremål. Vel hjemme pakket jeg meg inn i alle dynene mine, sluknet som et lys og våknet ikke før langt utpå ettermiddagen.
Dermed har dagen blitt langt fra så produktiv som jeg hadde sett for meg. Jeg prøvde å få start på DT'en, men oppnådde lite annet enn å ryke den morkne gasswiren i et forsøk på å løsne en grundig fastfrossen forgassersleide. Med det svant håpet om å ta meg inn til byen til fornuftig tid, så jeg gikk heller tilbake til Oscilia og snekret sammen et slags middagsmåltid. Jeg fikk i det minste utført ett av dagens programfestede gjøremål, nemlig å gå igjennom en forgasser jeg har blitt bedt om å få liv i. Den viste seg å være pakket full av grovkornet sand, og det så ut som om noen hadde forsøkt å reparere skaden med hammer og meisel. Hvorfor er det jeg som får alle de morsomme utfordringene?
Siden jeg nå har prestert å skyve såpass på programmet blir det noen hektiske dager frem mot helgen, så det kan hende det blir en stund til jeg igjen finner tid til bloggen. Til neste uke skal jeg faktisk i arbied, så jeg får prøve å venne meg til en dramatisk om enn kortvarig reduksjon i tilgjengelig fritid. Med min noe kronglete reisevei blir det et par lange dager. Tøft mot kroppen, men utvilsomt godt for sjela.
Ikke bare har Chris flyttet i bobil, men han har for å opprettholde mobiliteten valgt en standard (kort) Caravelle, og unngått å ankre seg fast i en oppstillingsplass med skjøteledning. Han har altså ikke bare antatt en nomadisk boform, men også sørget for å kunne nyte den fleksibiliteten det kan medføre. Etter å ha flyttet rundt på seg de siste ukene, opprettet han for noen dager siden leirplass på Nes, og siden det bare er en times gange "hjemmefra" bestemte jeg i går at jeg skyldte ham et besøk.
Jeg fant bilen hans i enden av en lang grusveg, og femti meter lenger inn i skogen hadde han slått opp sitt militære 16-mannstelt. Der inne sørget vedovnen for at det var godt og varmt, mens han sammen med Wirko og Kaja sørget for at det fantes plenty med god stemning. Kaja er flink pike og jobber på dagtid, så hun forlot oss i ti-tiden, men resten av oss fortsatte i lystig lag ut over natten. Da det endelig begynte å ligne på leggetid var det såpass sent at jeg bestemte meg for å sove der i overlevelsesdrakta, heller enn å stresse hjem så langt på natt.
Jeg hadde forutsett at det kom til å bli både kaldt og klamt, men da det bleke morgenlyset endelig sivet inn gjennom åpningen rundt skorsteinsrøret, lot jeg meg allikevel overraske over hvor fuktig og frossen jeg hadde blitt. Etter formen å dømme hadde den lille søvnen jeg hadde fått ikke vært særlig solid heller, så jeg vandret hjem i halvørska med tanke på å få noen få timer på øyet før jeg tok fatt på dagens gjøremål. Vel hjemme pakket jeg meg inn i alle dynene mine, sluknet som et lys og våknet ikke før langt utpå ettermiddagen.
Dermed har dagen blitt langt fra så produktiv som jeg hadde sett for meg. Jeg prøvde å få start på DT'en, men oppnådde lite annet enn å ryke den morkne gasswiren i et forsøk på å løsne en grundig fastfrossen forgassersleide. Med det svant håpet om å ta meg inn til byen til fornuftig tid, så jeg gikk heller tilbake til Oscilia og snekret sammen et slags middagsmåltid. Jeg fikk i det minste utført ett av dagens programfestede gjøremål, nemlig å gå igjennom en forgasser jeg har blitt bedt om å få liv i. Den viste seg å være pakket full av grovkornet sand, og det så ut som om noen hadde forsøkt å reparere skaden med hammer og meisel. Hvorfor er det jeg som får alle de morsomme utfordringene?
Siden jeg nå har prestert å skyve såpass på programmet blir det noen hektiske dager frem mot helgen, så det kan hende det blir en stund til jeg igjen finner tid til bloggen. Til neste uke skal jeg faktisk i arbied, så jeg får prøve å venne meg til en dramatisk om enn kortvarig reduksjon i tilgjengelig fritid. Med min noe kronglete reisevei blir det et par lange dager. Tøft mot kroppen, men utvilsomt godt for sjela.
Jeg tok dette bildet på Mandag, som en påminnelse om at man aldri skal kjenne seg trygg på tynn is. Jeg glemte selvfølgelig å legge det til da, så jeg legger det til her i stedet. Totalt ute av kontekst, men skremmende nok for det:
Tuesday, February 15, 2011
Et oppgjør med norges oppgjør med "digital mobbing"
Jeg har lovet at denne bloggen skal handle om båtliv, men det har dukket opp en sak i mediene som engasjerer meg såpass at jeg føler meg kallet til å skrive en kommentar. Siden vi lever i et samfunn der en persons rett til å uttale seg måles på bakgrunn av meritter, blir jeg dessverre nødt til å forklare hvor jeg kommer fra.
Jeg ble grundig mobbet i oppveksten. Heldigvis ble jeg ikke verre utstøtt av mine jevnaldrende enn det jeg ba om, men til gjengjeld fikk jeg gjennomgå desto verre fra de som gikk i klassen over. Det begynte i 2. - 3. klasse med stygge kommentarer. Jeg sa "Sticks and stones..." og de sa "Okay". Dermed fikk jeg jevnlig juling på skolen, på en måte som grenser mot det vi kaller tortur. Hva heter det egentlig når tre-fire gutter bytter på å holde deg fast mens de slår deg til de blir slitne og går lei?
Dette skjedde på Steinerskolen, der mobbing offisielt ikke finner sted. Deres linje er at dersom man behandler folk som om de er snille, blir de sikkert snille til slutt. På denne måten fikk mobbingen fortsette, mens skolens ledelse satt med lukkede øyne og hendene i fanget, helt til barnevernet ble koblet inn. Da skjedde det noe, selv om jeg fortsatt fikk bank innimellom.
Paradoksalt nok tror jeg ikke at den typen mobbing jeg ble utsatt for på sikt var verre enn tradisjonell drittslenging. Jeg støtter meg til Dave Grossman sin eminente bok "On Combat: The Psychology and Physiology of Deadly Conflict in War and in Peace" der han hevder at noe av det mest belastende soldater i strid utsettes for er "the wind of hate", altså følelsen av å bli personlig mislikt av fienden.
Det er altså på bakgrunn av dette at jeg føler meg kvalifisert til å ha en oppfatning om det som skrives om mobbing i media i dag. La meg først være tindrende klar på én sak: Mobbing er styggedom, og bør ikke forekomme. Det betyr ikke at man kan legge hele ansvaret for fenomenet på de som mobber. Jeg skjønner i dag at jeg den gang gjorde meg selv til offer, og at jeg hele tiden hadde makten til å bryte syklusen. Hvis jeg ikke hadde tillatt meg å tro at jeg var bedre, eller hvis jeg hadde holdt det for meg selv og latt som om jeg var gjennomsnittlig dum, hadde de latt meg være i fred.
Det er dog en pris jeg ikke var villig til å betale, hverken da eller senere. Til den dag i dag nærer jeg den dypeste forakt til De Fine Menskene, og lever i vissheten om at jeg er litt smartere, litt bedre og mye hardere enn dem. Jeg gidder heller ikke nå å gjøre noen hemlighet av det, og jeg betaler fortsatt min pris. Jeg har holdt meg for god til å kontaminere denne bloggen med forgiftet tekst, og har således unnlatt å nevne de personlige feidene jeg utkjemper i fritiden. Det finnes dog en god del av De Fine Menskene som sitter og prater møkk bak ryggen min, men nettop det er et herlig fremskritt som jeg må takke mine mobbere for.
Du skjønner det, at hvis du hver dag må føle hatets vind brenne i ansiktet ditt, utvikler du etter hvet et ugjennomtrengelig panser mot møkka, og til slutt skal det tungt panserbrytende kommentarer til for å trenge igjennom. De som hater meg i dag kan se dette i øynene min, og de giftige kommentarene deres dør i munnen. I stedet smiler de og later som de er kompiser, før de setter seg på bryggekanten med kaffekoppen og prater dritt bak ryggen min, tilsynelatende uten å skjøenne at møkka kommer i direkte retur. En av livets mest ukompliserte gleder er å tørke det falske smilet ut av trynet på en drittsekk som tror det går an å være både kompis og fiende.
At mobbing har tatt skrittet over i vår digitale verden er knapt nok et nytt fenomen. Jeg var ganske aktiv i diverse internettfora sent på nittitallet, og tyngden av den skittstormen jeg pådro meg var tildels forbløffende. PlanB3 bruker meg fortsatt som eksempel på dårlig netiquette. Det fine med denne typen mobbing er at det på en ennå tydeligere måte er offerets valg om han vil ta imot eller ikke. Det er jo en form for hets det er enkelt å unngå, ved å bare la være å oppsøke de miljøene der det forekommer.
Det er derfor med vantro at jeg ser hvilken vinkling dette fenomenet har fått i media. Kanskje aller verst var denne artikkelen i dagens VG. Tillat meg å sitere:
"For å beskytte seg mot de tøffeste kommentarene unngår 18-åringen å skrive for mye om følelser. I stedet fyller hun bloggen med bilder av antrekk og tips om sminke, storbyer og klær."
Hvordan i svarte helvet går det an å gjøre seg så stakkarslig?! Er det virkelig meningen at man skal gjemme bort hvem man er for å ikke gi drittsekkene en åpning? Og hvordan i all verden kan denne, samt mange tilsvarende kommentarer, publiseres uten noen skikkelig motpol? Dette handler jo ikke om å beskytte seg mot tøffe kommentarer. Det handler om å føye seg etter janteloven, som er hele opphavet til fenomenet mobbing. Unge dame, ditt råd er selve oppskriften på å gi mobberne all makt.
Nå som jeg har sagt så mye om hvordan man ikke takler mobbing, la meg komme med et konkret tips: Oppsøk svina på tomannshånd. Du skal straks se at de ikke er like tøffe uten sin sirkel av medsammensvorne. Og selv om du skulle tape slaget, kan du ikke unngå å vinne krigen. De som mobber vil nemlig ha et offer som legger seg ned på bakken og griner, og er lite interessert i et offer som dukker opp på døra med et brekkjern i hånda etterpå. Hvis du lar dem forstå at deres handlinger får konsekvenser, snur de seg rundt og finner et enklere offer. Så enkelt er det.
Med dette har jeg selvfølgelig stilt meg lagelig til for hugg. Så vær så god, internett, do your worst! Sår meg! Jeg kunne virkelig nytt godt av oppmerksomheten...
P.S: Jeg ser at jeg forhastet meg litt, med min kommentar om manglende motpol. Det finnes noen hederlige unntak. All respekt til de som står imot med hevet hode!
Jeg ble grundig mobbet i oppveksten. Heldigvis ble jeg ikke verre utstøtt av mine jevnaldrende enn det jeg ba om, men til gjengjeld fikk jeg gjennomgå desto verre fra de som gikk i klassen over. Det begynte i 2. - 3. klasse med stygge kommentarer. Jeg sa "Sticks and stones..." og de sa "Okay". Dermed fikk jeg jevnlig juling på skolen, på en måte som grenser mot det vi kaller tortur. Hva heter det egentlig når tre-fire gutter bytter på å holde deg fast mens de slår deg til de blir slitne og går lei?
Dette skjedde på Steinerskolen, der mobbing offisielt ikke finner sted. Deres linje er at dersom man behandler folk som om de er snille, blir de sikkert snille til slutt. På denne måten fikk mobbingen fortsette, mens skolens ledelse satt med lukkede øyne og hendene i fanget, helt til barnevernet ble koblet inn. Da skjedde det noe, selv om jeg fortsatt fikk bank innimellom.
Paradoksalt nok tror jeg ikke at den typen mobbing jeg ble utsatt for på sikt var verre enn tradisjonell drittslenging. Jeg støtter meg til Dave Grossman sin eminente bok "On Combat: The Psychology and Physiology of Deadly Conflict in War and in Peace" der han hevder at noe av det mest belastende soldater i strid utsettes for er "the wind of hate", altså følelsen av å bli personlig mislikt av fienden.
Det er altså på bakgrunn av dette at jeg føler meg kvalifisert til å ha en oppfatning om det som skrives om mobbing i media i dag. La meg først være tindrende klar på én sak: Mobbing er styggedom, og bør ikke forekomme. Det betyr ikke at man kan legge hele ansvaret for fenomenet på de som mobber. Jeg skjønner i dag at jeg den gang gjorde meg selv til offer, og at jeg hele tiden hadde makten til å bryte syklusen. Hvis jeg ikke hadde tillatt meg å tro at jeg var bedre, eller hvis jeg hadde holdt det for meg selv og latt som om jeg var gjennomsnittlig dum, hadde de latt meg være i fred.
Det er dog en pris jeg ikke var villig til å betale, hverken da eller senere. Til den dag i dag nærer jeg den dypeste forakt til De Fine Menskene, og lever i vissheten om at jeg er litt smartere, litt bedre og mye hardere enn dem. Jeg gidder heller ikke nå å gjøre noen hemlighet av det, og jeg betaler fortsatt min pris. Jeg har holdt meg for god til å kontaminere denne bloggen med forgiftet tekst, og har således unnlatt å nevne de personlige feidene jeg utkjemper i fritiden. Det finnes dog en god del av De Fine Menskene som sitter og prater møkk bak ryggen min, men nettop det er et herlig fremskritt som jeg må takke mine mobbere for.
Du skjønner det, at hvis du hver dag må føle hatets vind brenne i ansiktet ditt, utvikler du etter hvet et ugjennomtrengelig panser mot møkka, og til slutt skal det tungt panserbrytende kommentarer til for å trenge igjennom. De som hater meg i dag kan se dette i øynene min, og de giftige kommentarene deres dør i munnen. I stedet smiler de og later som de er kompiser, før de setter seg på bryggekanten med kaffekoppen og prater dritt bak ryggen min, tilsynelatende uten å skjøenne at møkka kommer i direkte retur. En av livets mest ukompliserte gleder er å tørke det falske smilet ut av trynet på en drittsekk som tror det går an å være både kompis og fiende.
At mobbing har tatt skrittet over i vår digitale verden er knapt nok et nytt fenomen. Jeg var ganske aktiv i diverse internettfora sent på nittitallet, og tyngden av den skittstormen jeg pådro meg var tildels forbløffende. PlanB3 bruker meg fortsatt som eksempel på dårlig netiquette. Det fine med denne typen mobbing er at det på en ennå tydeligere måte er offerets valg om han vil ta imot eller ikke. Det er jo en form for hets det er enkelt å unngå, ved å bare la være å oppsøke de miljøene der det forekommer.
Det er derfor med vantro at jeg ser hvilken vinkling dette fenomenet har fått i media. Kanskje aller verst var denne artikkelen i dagens VG. Tillat meg å sitere:
"For å beskytte seg mot de tøffeste kommentarene unngår 18-åringen å skrive for mye om følelser. I stedet fyller hun bloggen med bilder av antrekk og tips om sminke, storbyer og klær."
Hvordan i svarte helvet går det an å gjøre seg så stakkarslig?! Er det virkelig meningen at man skal gjemme bort hvem man er for å ikke gi drittsekkene en åpning? Og hvordan i all verden kan denne, samt mange tilsvarende kommentarer, publiseres uten noen skikkelig motpol? Dette handler jo ikke om å beskytte seg mot tøffe kommentarer. Det handler om å føye seg etter janteloven, som er hele opphavet til fenomenet mobbing. Unge dame, ditt råd er selve oppskriften på å gi mobberne all makt.
Nå som jeg har sagt så mye om hvordan man ikke takler mobbing, la meg komme med et konkret tips: Oppsøk svina på tomannshånd. Du skal straks se at de ikke er like tøffe uten sin sirkel av medsammensvorne. Og selv om du skulle tape slaget, kan du ikke unngå å vinne krigen. De som mobber vil nemlig ha et offer som legger seg ned på bakken og griner, og er lite interessert i et offer som dukker opp på døra med et brekkjern i hånda etterpå. Hvis du lar dem forstå at deres handlinger får konsekvenser, snur de seg rundt og finner et enklere offer. Så enkelt er det.
Med dette har jeg selvfølgelig stilt meg lagelig til for hugg. Så vær så god, internett, do your worst! Sår meg! Jeg kunne virkelig nytt godt av oppmerksomheten...
P.S: Jeg ser at jeg forhastet meg litt, med min kommentar om manglende motpol. Det finnes noen hederlige unntak. All respekt til de som står imot med hevet hode!
Monday, February 14, 2011
Akkurat spennende nok
Da vi ankom Moss med toget i dag, viste det seg ganske riktig at isen lå fast i hele Mossesundet, og etter utseendet å dømme var den så solid at jeg ikke engang gjorde noe forsøk på å bryte meg ut med Jonas. I stedet ble jeg kjørt ut til Skallerød, hvor jeg fant veien ned til sjøen og over isen ut til båtene. Det er med klar margin den dårligste isen jeg noensinne har forsert til fots. Øksa gikk igjennom med ett slag, og isen var bare en tomme tykk på det beste. Det knaste under føttene mine hele veien ut. Ikke den harde sprakingen av ferskvannsis som er i ferd med å gi etter, men en slags myk knitring som ga seg etter hvert hvis jeg stod stille på ett sted.
Det var en ganske nervøs vandring, fra begynnelse til slutt. Jeg gikk veldig sakte fram, med ryggsekken i hånden slik at jeg skulle kunne kaste den fra meg ved behov. Heldigvis tråkket jeg ikke igjennom før jeg var ute ved båtene. Jeg hadde akkurat kastet ryggsekken opp på dekket til Nemi og tatt tak i rekkverket da jeg kjente at isen forsvant under føttene mine. Jeg ble hengende sjokkert etter armene et øyeblikk før jeg dro meg ombord. Hva har jeg gjort for å få slik flaks? Ikke bare har jeg nå funnet ut nøyaktig hvor grensen går for hvor dårlig is man kan gå på, men det skjedde uten at jeg engang ble våt.
Her i Nemi var alt grundig frosset til, men etter at jeg nå har begynt å få litt varme i båten har heldigvis isklumpen i kanna smeltet såpass at jeg i alle fall har drikkevann. Godt er det, for det ser ikke ut til at jeg får flyttet noe særlig på meg før isen enten ryker helt eller blir langt mer solid.
Det var en ganske nervøs vandring, fra begynnelse til slutt. Jeg gikk veldig sakte fram, med ryggsekken i hånden slik at jeg skulle kunne kaste den fra meg ved behov. Heldigvis tråkket jeg ikke igjennom før jeg var ute ved båtene. Jeg hadde akkurat kastet ryggsekken opp på dekket til Nemi og tatt tak i rekkverket da jeg kjente at isen forsvant under føttene mine. Jeg ble hengende sjokkert etter armene et øyeblikk før jeg dro meg ombord. Hva har jeg gjort for å få slik flaks? Ikke bare har jeg nå funnet ut nøyaktig hvor grensen går for hvor dårlig is man kan gå på, men det skjedde uten at jeg engang ble våt.
Her i Nemi var alt grundig frosset til, men etter at jeg nå har begynt å få litt varme i båten har heldigvis isklumpen i kanna smeltet såpass at jeg i alle fall har drikkevann. Godt er det, for det ser ikke ut til at jeg får flyttet noe særlig på meg før isen enten ryker helt eller blir langt mer solid.
Subscribe to:
Posts (Atom)