Jeg og Lisette fikk et cruise til København i julepresang av mamma. På DFDS Commodore De Luxe Class, no less. Dette er full pakke med vår egen luksuriøse suite der champagnen stod klar i isbøtta da vi ankom, og med tilgang til vårt eget oppholdsrom ("by invitation only") der drikke og underholdning er gratis. Noe så gjennomført dekadent! Dette er ganske langt unna min stil, og De Fine Menskene er over alt, men nettop derfor nyter jeg det så grundig. Det er meg en personlig nytelse å være et skjeggete hår i deres suppe, og jeg fantaserer om hva de sier bak ryggen min: "Jøss, har de sluppet inn arbeiderklassen her også?! Jeg trodde vi betalte for å unngå denslags!"
Da vi gikk ombord ble jeg stående og glane på MOB-båten deres, komplette med fet fenderlist og Kamewa-jet. I matsalen ble jeg sittende og beundre vindusinnrammingene, helskåret i 1/2" syrefast stål. Og når jeg går på badet, kan jeg ikke unngå å tenke på hvor fornemt det er med vakuumdass, og hvordan jeg kunne bygget et slikt system inn i Oscilia. Ikke på lenge, ble svaret. Jeg er altså veldig klar over at jeg egentlig ikke passer inn, men nettop derfor er dette ekstra herlig. Hele poenget med reisen er jo å ta et avslappet dypp i de lukulliske omgivelsene, og for min egen del er jo standarden her fem-seks hakk over min egen der hjemme. Det skal virkelig ikke mye anstrengelse til for å nyte denslags.
Jeg har registrert at temperaturen der hjemme har ligget godt under null siden vi dro, og jeg kan derfor være ganske sikker på at jeg ikke kommer meg ut til Oscilia med Jonas når vi kommer hjem. Men vet dere hva? Akkurat nå klarer jeg egentlig ikke å bry meg. Det får bli morgendagens eventyr. Nå har jeg bare tenkt meg opp i Commodore Lounge, uten noe dypere formål enn å plukke en gratis Tuborg ut av kjøla. Jeg har sagt det før, så jeg fatter meg i korthet: Det er de små tingene i livet, blah, blah. Takk, Mamma!
Sunday, February 13, 2011
Thursday, February 10, 2011
Stakkars sjøfugl
Det ble en tur i butikken i dag, og jeg bestemte meg for å legge turen til Son for å se hvordan isforholdene er i havna der. Det var belter av drivis hele veien, men ingen fast is før jeg kom til sundet mellom Saueholmen og fastlandet. Der var isen så morken etter de siste dagers mildvær at det ikke en gang kjentes nervøst å bryte det med Jonas, og det ble ikke full stopp før jeg nådde indre havn. Der var brakkvannsisen solid som panser, men heldigvis kom jeg inntil moloen i gjestehavna.
På vei forbi Kambo så jeg til min undring en stor flokk med ærkall som hadde slått seg ned. Er ikke det flere måneder for tidlig? Ikke at jeg er noen sorts ornitolog, men jeg hadde et bestemt inntrykk av at de pleier å komme tidlig i Mars. Kanskje det er uvanlig høye temperaturer i fjerne strøk som har utløst det årlige paringstrekket for tidlig? Jeg så en enslig ærkall for noen dager siden, og tenkte at det var vel bare en forvirret stakkar, men nå er altså hele gjengen her. Kanskje noen av dere kjenner nærmere til dette?
Dagens triste nyhet er at ærkallene, sammen med et stort antall ender, svømte rundt i et gedigent oljeflak. De så forleøpig ikke ut som de hadde tatt nevneverdig skade, men sjøfugl og olje har aldri vært ingrediensene til en lykkelig slutt. Det var relativt lett olje, og kunne ved første øyekast se ut som diesel, men etter å ha samlet litt i en bøtte fant jeg ut at det i alle fall ikke luktet som diesel. Hva nå enn det er, ligger det for øyeblikket i lange striper og driver med vinden mellom Kambo og Son. Et av flakene strakte seg hele veien fra ISPS-terminalen til FK og opp forbi kulpe, så det er snakk om relativt store mengder.
Etter vindretningen å dømme har utslippet funnet sted i Moss en gang i løpet av dagen. Det er vanskelig fra mitt ståsted å utpeke noen synder, men jeg finner det betegnende at oljen drev sammen med uvanlig mye organisk avfall, for det meste bark. Jeg har lyst å peke en harmdirrende finger mot Petterson, men helt siden en av tømmerstokkene deres brettet kroppen min rundt tofta i Liboen har jeg næret en oppfatning om at de er noen helvetes griser som gir fullstendig faen i hva de slipper i havet. Det får derfor bli en mer nøytral parts oppgave å finne ut av hvem som står ansvarlig, mens jeg får nøye meg med å fastslå at vedkommende er et jævla svin.
Ikke at det er mulig å unngå alle uhell, det vet jeg alt om. Senest her om dagen feilberegnet jeg hvor mye plass det var i dagtanken, og pumpet et par liter ut gjennom avluftinga. Men kan dere gjette hva jeg gjorde da? Jeg brukte den neste timen av dagen min på å blåse såpeskum på sjøen, til jeg i hvert fall hadde rettet opp det meste av skaden jeg hadde gjort. Ikke fordi jeg ville blitt holdt ansvarlig, men fordi jeg som barn var vitne til en andefamilie som som svømte gjennombløte rundt i havna på Rörö etter å ha fått fjærene ødelagt av dieselsøl. Vissheten om at de var dømt til sakte men sikkert å fryse ihjel plaget meg i lange tider etterpå, og har nok i stor grad vært med på å sementere min oppfatning om at å søle olje på sjøen er noe av det skitneste vi mennesker foretar oss.
Jeg har selv vært nær nok å fryse i hjel i sjøen til å vite at det er en skjebne jeg ikke unner noen. Unntatt kanskje det jævla svinet som i dag pumpet et betydelig kvantum olje i sjøen, trakk på skuldrene og fortsatte med dagen sin. Frys i helvete!
På vei forbi Kambo så jeg til min undring en stor flokk med ærkall som hadde slått seg ned. Er ikke det flere måneder for tidlig? Ikke at jeg er noen sorts ornitolog, men jeg hadde et bestemt inntrykk av at de pleier å komme tidlig i Mars. Kanskje det er uvanlig høye temperaturer i fjerne strøk som har utløst det årlige paringstrekket for tidlig? Jeg så en enslig ærkall for noen dager siden, og tenkte at det var vel bare en forvirret stakkar, men nå er altså hele gjengen her. Kanskje noen av dere kjenner nærmere til dette?
Dagens triste nyhet er at ærkallene, sammen med et stort antall ender, svømte rundt i et gedigent oljeflak. De så forleøpig ikke ut som de hadde tatt nevneverdig skade, men sjøfugl og olje har aldri vært ingrediensene til en lykkelig slutt. Det var relativt lett olje, og kunne ved første øyekast se ut som diesel, men etter å ha samlet litt i en bøtte fant jeg ut at det i alle fall ikke luktet som diesel. Hva nå enn det er, ligger det for øyeblikket i lange striper og driver med vinden mellom Kambo og Son. Et av flakene strakte seg hele veien fra ISPS-terminalen til FK og opp forbi kulpe, så det er snakk om relativt store mengder.
Etter vindretningen å dømme har utslippet funnet sted i Moss en gang i løpet av dagen. Det er vanskelig fra mitt ståsted å utpeke noen synder, men jeg finner det betegnende at oljen drev sammen med uvanlig mye organisk avfall, for det meste bark. Jeg har lyst å peke en harmdirrende finger mot Petterson, men helt siden en av tømmerstokkene deres brettet kroppen min rundt tofta i Liboen har jeg næret en oppfatning om at de er noen helvetes griser som gir fullstendig faen i hva de slipper i havet. Det får derfor bli en mer nøytral parts oppgave å finne ut av hvem som står ansvarlig, mens jeg får nøye meg med å fastslå at vedkommende er et jævla svin.
Ikke at det er mulig å unngå alle uhell, det vet jeg alt om. Senest her om dagen feilberegnet jeg hvor mye plass det var i dagtanken, og pumpet et par liter ut gjennom avluftinga. Men kan dere gjette hva jeg gjorde da? Jeg brukte den neste timen av dagen min på å blåse såpeskum på sjøen, til jeg i hvert fall hadde rettet opp det meste av skaden jeg hadde gjort. Ikke fordi jeg ville blitt holdt ansvarlig, men fordi jeg som barn var vitne til en andefamilie som som svømte gjennombløte rundt i havna på Rörö etter å ha fått fjærene ødelagt av dieselsøl. Vissheten om at de var dømt til sakte men sikkert å fryse ihjel plaget meg i lange tider etterpå, og har nok i stor grad vært med på å sementere min oppfatning om at å søle olje på sjøen er noe av det skitneste vi mennesker foretar oss.
Jeg har selv vært nær nok å fryse i hjel i sjøen til å vite at det er en skjebne jeg ikke unner noen. Unntatt kanskje det jævla svinet som i dag pumpet et betydelig kvantum olje i sjøen, trakk på skuldrene og fortsatte med dagen sin. Frys i helvete!
Wednesday, February 9, 2011
Tuesday, February 8, 2011
Is til besvær
Det har vært noen herlige dager med åpent vann i det siste, og jeg har fort vennet meg til å kunne reise steder med Jonas. Dagene rundt jul og nyttår, da jeg satt fast her ute i relativ isolasjon, ligger så langt tilbake nå at jeg knapt husker hvordan det var. I går fikk jeg en liten påminnelse om at det ikker er sommer helt ennå.
Jeg måtte til Moss etter en kanne vann i går ettermiddag, og kombinerte turen med et besøk hos min gode venn Lars. Han har nettop fått Test Drive Unlimited 2 til Xboxen, og siden jeg lett lar meg engasjere av sandbox-spill, ble klokken nærmere midnatt før jeg igjen var i Jonas på vei hjemover. Jeg hadde reist hjemmefra i et slags håp om at regnværet skulle gi seg før hjemturen. I stedet hadde det tyknet til med sludd og snø, samtidig som det hadde blåst opp til 12 m/s fra Nord.
Selv om jeg var god og varm inne i overlevelsesdrakten min, var det en ekstremt ubehagelig tur. Snøen sved sånn i øynene at jeg ikke kjente noe til sjøsprøyten som kom over hytta, og dermed ble det umulig å holde ordentlig utkikk. Jeg navigerte etter en generell følelse av hvor jeg var i forhold til de kraftige arbeidslampene på Petterson og Felleskjøpet, heller enn et overblikk forover, og skvatt himmelhøyt hver gang Jonas dundret inn i et isflak som hadde gjemt seg i snøføyka.
Da jeg kom utenfor Kjellandsvik hadde det heldigvis letnet nok til at jeg skimtet lykta på Kippenes av babord baug. Dermed hadde jeg endelig et solid referansepunkt i forhold til Jeløya, slik at jeg ikke lenger behøvde å bekymre meg for å gå på land, og snart så jeg også lysene fra bebyggelsen i Kjørbukta. Det var omtrent da jeg så antydningen av et hvitt belte på tvers av sundet forut. Jeg tenkte at det var forhåpentligvis løs drivis og snø, men da jeg med redusert fart smalt inn i smørja skjønte jeg fort at jeg hadde tatt feil.
Kulingen hadde brutt løs noen store flak (over hundre meter) lenger nord i sundet, og disse hadde pakket seg sammen mot odden tvers av Felleskjøpet på Kambo. Ved første øyenkast så det ut som de fylte hele Kjørbukta, og siden det tydelig ikke var snakk om å bryte isen med Jonas begynte jeg å lure på om jeg ville komme meg hjem den kvelden. Jeg bakket forsiktig løs fra pakket og la kursen langs med iskanten over mot fastlandet. Der var det en åpen renne ca 100 meter fra land, og jeg fulgte den nordover forbi tankanlegget til NSO før råken strakk seg vestover igjen og jeg til min enorme lettelse kunne se at det var åpent vann hele veien inn til bøya.
Da jeg endelig var hjemme hadde klokken passert ett, så jeg gikk rett i seng. Jeg hadde såvidt begynt å slumre bort da hele sengen ristet av et enormt brak. Jeg spratt opp, og mens jeg var på vei opp smalt det igjen. Det var et isflak på ca 50 meter som hadde kommet drivende nedover før det satte seg fast i båtene, og de var nå sakte i ferd med å hugge seg gjennom til den andre siden med bevegelsene fra sjøen. Ettersom isflaket ikke så ut til å gjøre noen skade, og siden jeg hadde lite lyst å dra ut igjen i Jonas (våt og kald overlevelsesdrakt klokken to om morgenen er Sat!), gikk jeg og la meg igjen.
Jeg ble liggende i lange tider og kjenne på at verden skranglet, men på noe vis klarte jeg å sovne til slutt. Da vekkerklokken ringte klokken åtte i dag virket det knapt som om jeg hadde sovet i det hele tatt, men jeg hadde et kundemøte klokken ti, så det var bare å bite i det og komme seg på beina. Isen som hadde ligget i kjørbukta i går kveld var ikke å se noen steder, men etter at jeg kom meg under veis i Jonas viste det seg fort hvor den hadde tatt veien. Alle flakene hadde pakket seg sammen i et tett belte nord for Kjellandsvik, flere hundre meter bredt. Jeg vurderte et øyeblikk å snu for å kjøre inn med Oscilia, men jeg var sent ute allerede, så jeg fortsatte forover inn i pakket, så forsiktig det gikk an.
Etter et kvarters neglebiting akkompagnert av grufulle lyder fra skrog og propell, hadde modige lille Jonas endelig tygget seg helt gjennom, og sparket lystig ifra opp til sin vanlige marsjfart. Deretter gikk resten av reisen relativt uproblematisk, helt til jeg måtte bryte et stykke ved munningen av Kanalen. Med det var jeg trygt framme, og jeg hadde en trivelig båtprat med Arne. På veien hjem hadde isen pakket seg sammen igjen, slik at jeg måtte denge meg en ny renne. Denne gangen gikke det bare akkurat såvidt, men Jonas trengte seg fram ved hjelp av alle triksene i boka (rattet side-til-side, hoppe på baugen, etc).
Jeg begynner å bli møkk lei av dette! I begynnelsen var det dritkult å stifte bekjentskap med noe så eksotisk som sjøisen, men den stadige bekymringen over om jeg kommer meg fram og hva det gjør med båtene har begynt å pirke et aldri så lite hull på gleden over å mestre det ukjente. Nå gleder jeg meg bare til sommeren.
Jeg måtte til Moss etter en kanne vann i går ettermiddag, og kombinerte turen med et besøk hos min gode venn Lars. Han har nettop fått Test Drive Unlimited 2 til Xboxen, og siden jeg lett lar meg engasjere av sandbox-spill, ble klokken nærmere midnatt før jeg igjen var i Jonas på vei hjemover. Jeg hadde reist hjemmefra i et slags håp om at regnværet skulle gi seg før hjemturen. I stedet hadde det tyknet til med sludd og snø, samtidig som det hadde blåst opp til 12 m/s fra Nord.
Selv om jeg var god og varm inne i overlevelsesdrakten min, var det en ekstremt ubehagelig tur. Snøen sved sånn i øynene at jeg ikke kjente noe til sjøsprøyten som kom over hytta, og dermed ble det umulig å holde ordentlig utkikk. Jeg navigerte etter en generell følelse av hvor jeg var i forhold til de kraftige arbeidslampene på Petterson og Felleskjøpet, heller enn et overblikk forover, og skvatt himmelhøyt hver gang Jonas dundret inn i et isflak som hadde gjemt seg i snøføyka.
Da jeg kom utenfor Kjellandsvik hadde det heldigvis letnet nok til at jeg skimtet lykta på Kippenes av babord baug. Dermed hadde jeg endelig et solid referansepunkt i forhold til Jeløya, slik at jeg ikke lenger behøvde å bekymre meg for å gå på land, og snart så jeg også lysene fra bebyggelsen i Kjørbukta. Det var omtrent da jeg så antydningen av et hvitt belte på tvers av sundet forut. Jeg tenkte at det var forhåpentligvis løs drivis og snø, men da jeg med redusert fart smalt inn i smørja skjønte jeg fort at jeg hadde tatt feil.
Kulingen hadde brutt løs noen store flak (over hundre meter) lenger nord i sundet, og disse hadde pakket seg sammen mot odden tvers av Felleskjøpet på Kambo. Ved første øyenkast så det ut som de fylte hele Kjørbukta, og siden det tydelig ikke var snakk om å bryte isen med Jonas begynte jeg å lure på om jeg ville komme meg hjem den kvelden. Jeg bakket forsiktig løs fra pakket og la kursen langs med iskanten over mot fastlandet. Der var det en åpen renne ca 100 meter fra land, og jeg fulgte den nordover forbi tankanlegget til NSO før råken strakk seg vestover igjen og jeg til min enorme lettelse kunne se at det var åpent vann hele veien inn til bøya.
Da jeg endelig var hjemme hadde klokken passert ett, så jeg gikk rett i seng. Jeg hadde såvidt begynt å slumre bort da hele sengen ristet av et enormt brak. Jeg spratt opp, og mens jeg var på vei opp smalt det igjen. Det var et isflak på ca 50 meter som hadde kommet drivende nedover før det satte seg fast i båtene, og de var nå sakte i ferd med å hugge seg gjennom til den andre siden med bevegelsene fra sjøen. Ettersom isflaket ikke så ut til å gjøre noen skade, og siden jeg hadde lite lyst å dra ut igjen i Jonas (våt og kald overlevelsesdrakt klokken to om morgenen er Sat!), gikk jeg og la meg igjen.
Jeg ble liggende i lange tider og kjenne på at verden skranglet, men på noe vis klarte jeg å sovne til slutt. Da vekkerklokken ringte klokken åtte i dag virket det knapt som om jeg hadde sovet i det hele tatt, men jeg hadde et kundemøte klokken ti, så det var bare å bite i det og komme seg på beina. Isen som hadde ligget i kjørbukta i går kveld var ikke å se noen steder, men etter at jeg kom meg under veis i Jonas viste det seg fort hvor den hadde tatt veien. Alle flakene hadde pakket seg sammen i et tett belte nord for Kjellandsvik, flere hundre meter bredt. Jeg vurderte et øyeblikk å snu for å kjøre inn med Oscilia, men jeg var sent ute allerede, så jeg fortsatte forover inn i pakket, så forsiktig det gikk an.
Etter et kvarters neglebiting akkompagnert av grufulle lyder fra skrog og propell, hadde modige lille Jonas endelig tygget seg helt gjennom, og sparket lystig ifra opp til sin vanlige marsjfart. Deretter gikk resten av reisen relativt uproblematisk, helt til jeg måtte bryte et stykke ved munningen av Kanalen. Med det var jeg trygt framme, og jeg hadde en trivelig båtprat med Arne. På veien hjem hadde isen pakket seg sammen igjen, slik at jeg måtte denge meg en ny renne. Denne gangen gikke det bare akkurat såvidt, men Jonas trengte seg fram ved hjelp av alle triksene i boka (rattet side-til-side, hoppe på baugen, etc).
Jeg begynner å bli møkk lei av dette! I begynnelsen var det dritkult å stifte bekjentskap med noe så eksotisk som sjøisen, men den stadige bekymringen over om jeg kommer meg fram og hva det gjør med båtene har begynt å pirke et aldri så lite hull på gleden over å mestre det ukjente. Nå gleder jeg meg bare til sommeren.
Saturday, February 5, 2011
Dumme, dumme pusen!
Jeg og Lisette var på middag hos Svigerfar på Fredag. Middagen var utsøkt og hjemturen var magisk. Lisette satt på hyttetaket og smilte ned til meg, mens den rytmiske dunkingen fra den gamle Sabben fulgte oss der vi gled nordover på den speilblanke, svarte flaten. Der jeg stod med lysene fra byen akter, mørke forut og stjernehimmelen i all sin prakt over meg, tenkte jeg på alle de som synes synd på meg fordi jeg har en så strabasiøs reise til byen. Hadde de bare opplevd dette selv én gang, ville de ha forstått hvor jeg kommer fra.
Da vi hadde kommet fram og fortøyd startet jeg bråkefaen, så satt vi og koste oss i et par timer mens batteriene ble fulladet og Nimo løp på dekk. Da det til slutt var leggetid gikk jeg ut og skrudde av aggregatet mens Lisette prøvde å få tak i Nimo. Vi kjenner etter hvert ganske godt til alle gjemmestedene hans, så det tok ikke lang tid før vi var ganske sikre på at han ikke lenger var ombord.
Lisette hørte ham først, da hun stod bakpå Nemi og ropte utover sjøen. Nimo mjauet igjen, og denne gangen hørte jeg det også, langt borte i mørket i syd. Jeg løp inn og hentet en Maglite, og vi så refleksjonen i øynene hans med en gang jeg sendte lysstrålen ut i mørket. Han satt på et lite isflak flere hundre meter unna, og for første gang siden jeg begynte å mistenke at han hadde gått fra borde slappet jeg av litt. Jeg gikk inn og fikk på meg støvler og redningsvest, så hoppet jeg ombord i Jonas og lente meg på startsveiven. Motoren hadde fortsatt en god lunk og startet på første forsøk, uten startolje.
Lisette ble ombord i Oscilia og holdt lykta på Nimo, slik at det var verdens enkleste sak å styre rett på. Jeg bakket forsiktig inntil isflaket, og Nimo hoppet heldigvis ombord uten å måtte overtales, tydelig glad for å se meg. Jeg trodde at han ville løpe rett inn matskålen og bagen sin når vi kom tilbake, men han hoppet opp på hyttetaket på Nemi i stedet og motsatte seg arrestasjon da jeg endelig fikk tak i ham. Han hadde tydeligvis ikke vært borte lenge nok til at inntrykket hadde satt seg skikkelig.
Dumme pusen! Jeg fulgte nøye med på ham de første gangene jeg slapp ham på dekk med løs is rundt båten, og selv om han hadde sittet og vurdert det i lange tider, hadde han ikke hoppet ut på isflakene før jeg satt nedenunder med bråkefaen i gang. Det verste er at hans mange fall i vannet har vist at selv om han får en dårlig opplevelse, blir han bare skremt i en liten stund før nysgjerrigheten igjen tar overhånd og han fortsetter med gammel risikoadferd. Denne gangen virket han ikke skremt engang, så jeg er stygt redd for at ting kan komme til å gjenta seg.
Da vi hadde kommet fram og fortøyd startet jeg bråkefaen, så satt vi og koste oss i et par timer mens batteriene ble fulladet og Nimo løp på dekk. Da det til slutt var leggetid gikk jeg ut og skrudde av aggregatet mens Lisette prøvde å få tak i Nimo. Vi kjenner etter hvert ganske godt til alle gjemmestedene hans, så det tok ikke lang tid før vi var ganske sikre på at han ikke lenger var ombord.
Lisette hørte ham først, da hun stod bakpå Nemi og ropte utover sjøen. Nimo mjauet igjen, og denne gangen hørte jeg det også, langt borte i mørket i syd. Jeg løp inn og hentet en Maglite, og vi så refleksjonen i øynene hans med en gang jeg sendte lysstrålen ut i mørket. Han satt på et lite isflak flere hundre meter unna, og for første gang siden jeg begynte å mistenke at han hadde gått fra borde slappet jeg av litt. Jeg gikk inn og fikk på meg støvler og redningsvest, så hoppet jeg ombord i Jonas og lente meg på startsveiven. Motoren hadde fortsatt en god lunk og startet på første forsøk, uten startolje.
Lisette ble ombord i Oscilia og holdt lykta på Nimo, slik at det var verdens enkleste sak å styre rett på. Jeg bakket forsiktig inntil isflaket, og Nimo hoppet heldigvis ombord uten å måtte overtales, tydelig glad for å se meg. Jeg trodde at han ville løpe rett inn matskålen og bagen sin når vi kom tilbake, men han hoppet opp på hyttetaket på Nemi i stedet og motsatte seg arrestasjon da jeg endelig fikk tak i ham. Han hadde tydeligvis ikke vært borte lenge nok til at inntrykket hadde satt seg skikkelig.
Dumme pusen! Jeg fulgte nøye med på ham de første gangene jeg slapp ham på dekk med løs is rundt båten, og selv om han hadde sittet og vurdert det i lange tider, hadde han ikke hoppet ut på isflakene før jeg satt nedenunder med bråkefaen i gang. Det verste er at hans mange fall i vannet har vist at selv om han får en dårlig opplevelse, blir han bare skremt i en liten stund før nysgjerrigheten igjen tar overhånd og han fortsetter med gammel risikoadferd. Denne gangen virket han ikke skremt engang, så jeg er stygt redd for at ting kan komme til å gjenta seg.
Friday, February 4, 2011
Service på Sabben
Jeg kom meg endelig inn til byen med Jonas i går. Jeg har prøvd et par ganger tidligere denne uken, men før sønnavinden sto på natt til i går var ispakket i råken alt for tungt for den lille 10-hesteren. I tillegg har Jonas utvendig kjølerør, og jeg er litt nervøs for hva som skjer hvis jeg skulle klare å rive det av på et isflak. Det var en stor lettelse å endelig ha muligheten til å bruke Jonas, siden dieselbeholdningen har krympet betraktelig, og jeg ser i hvert fall at jeg må fylle i løpet av vinteren hvis jeg skal fortsette å kjøre steder med Oscilia.
Nå som han endelig er oppe og går, tenkte jeg at jeg fikk gi Jonas litt ettersyn. Iskaken i bunnen smelter sakte men sikkert, og jeg har nå fått ut mesteparten av det som hadde samlet seg akter. Lensepumpene er fortsatt frosset inn, så det er en langdryg prosess å øse ut smeltevannet med en kaffekopp. Mens jeg holdt på med dette, la jeg merke til at oljefilmen på drivakslingen der den kommer ut av clutchuset var grå og geléaktig. Jeg er ganske flink til å lukke øynene for ting jeg strengt tatt ikke vil vite, men ikke flink nok til å ignorere vann i oljen. Dermed var det duket for oljeskift i dag tidlig, så jeg sveivet ham i gang for varmkjørnig mens jeg slappet av med morgenkaffen og verkstedhåndboken på Sabb G serie.
Håndboken hjalp lite, siden disse motorene har en mengde små detaljforskjeller opp gjennom produksjonstiden, og prosedyren for oljetømming viste seg å henvise til en rekke slanger og ventiler som ikke finnes på min motor. Det var allikevel et hyggelig stykke lesning, som jeg kan anbefale for alle med mekanisk interesse, uansett om man skrur på disse motorene eller ikke. Her finner man instruksjoner for hvordan man klipper til et nytt oljefilter av "et stykke kraftpapir eller konstruksjonskartong", samt formaninger om å "kun benytte ren brennolje (autodiesel) fra en anerkjent forhandler". I denne tidsalder da finmekaniske komponenter byttes ut som dasspapir når det oppstår funksjonsfeil, hvordan kan man unngå å elske en håndbok som oppfordrer brukeren til å rense dysespissen i diesel med jevne mellomrom, og som antyder at en fyrstikk er det beste verktøyet for å fjerne avleiringer fra dysenålen? For ikke å snakke om kapittelet som forklarer at ved justering av inngrepet til tannhjulene i registeret (0.05 - 0.10 mm), kan de spesifiserte presisjonsinstrumenter erstattes med "litt følelse"!
Da jeg endelig fikk lagt boka fra meg, hadde jeg kommet halvveis gjennom kaffekanna og motoren i Jonas var grundig gjennomvarm, slik det stod skrevet. Motoroljen hadde tydelig fått seg en smell av vinterbruken min, så den var tynn som vann og kom ut uten å klage. I clutchuset var det en annen historie. Der var det knapt flytende olje å se, mens alle deler var dekket i et tykt lag av grå guffe. Håndboka foreslår å vaske med diesel i slike tilfeller, men med min moderne viten om hva svovelinnholdet i diesel gjør med motorolje, valgte jeg å bruke 5-56 i stedet. Det er litt dyrt, men jeg skal forhåpentligvis ikke gjøre dette så ofte. Jobben tok en stund, og det gikk stygt ut over en gammel oppvaskbørste, men til slutt var resultatet såpass at jeg kunne rense alle pakningsflater, fylle opp med DynoCat HDX og skru det hele pent sammmen.
Den gamle Sabben er ganske hard mot oljen sin. Den er bare utstyrt med et sentrifugalfilter og rommer to liter, så oljen skal byttes hver femtiende driftstime ("altså etter 125 liters brennoljeforbruk"). Jeg kan nok strekke dette litt ved å bruke moderne olje med spesielle tilsetninger som gjør den slitesterk og motstandsdyktig mot dieselforurensning, men oljeskift kommer fortsatt til å være en betydelig utgift. Jeg har fundert litt i det siste over hvordan det hadde vært å montere et sirkulasjons / filtreringssystem av samme sort som de bruker i store båter, der motoren rommer mange kubikkmeter olje, og denne skal vare i årevis. Anlegget behøver ikke å være voldsomt komplisert, og består i bunn og grunn av en elektrisk oljepumpe og ett eller flere filtre i en ekstern holder, men det kan være en utfordring å sørge for at det ikke påvirker motorens oljenivå under drift. Dette får betenkes grundig, men med tanke på prisen på en liter kvalitetsolje skal det mye til at det ikke betaler seg i løpet av den første sesongen.
Himmelen er blå, solen står på og isen har stort sett gitt seg. Jeg våknet i dag tidlig til lyden av det store isflaket som sakte tok veien nordover i sundet, mens Oscilia børt seg gjennom sammen med Nemi og bøya, og nå er det åpent vann rundt båten. Yr antydet at jeg kan se fram til et antall isfrie dager, mens kalenderen sier at det er litt tidlig å håpe at våren har kommet for å bli. Jeg får nyte det mens jeg kan. Nå som Jonas har fått oljen sin, kan jeg med ren samvittighet presse ham tilbake i full tjeneste. Det begynner i dag med tur til byen for middag hos svigerfar, og retur ut hit med Lisette for programfestet helgekos. Velkommen, livets lyse side!
Nå som han endelig er oppe og går, tenkte jeg at jeg fikk gi Jonas litt ettersyn. Iskaken i bunnen smelter sakte men sikkert, og jeg har nå fått ut mesteparten av det som hadde samlet seg akter. Lensepumpene er fortsatt frosset inn, så det er en langdryg prosess å øse ut smeltevannet med en kaffekopp. Mens jeg holdt på med dette, la jeg merke til at oljefilmen på drivakslingen der den kommer ut av clutchuset var grå og geléaktig. Jeg er ganske flink til å lukke øynene for ting jeg strengt tatt ikke vil vite, men ikke flink nok til å ignorere vann i oljen. Dermed var det duket for oljeskift i dag tidlig, så jeg sveivet ham i gang for varmkjørnig mens jeg slappet av med morgenkaffen og verkstedhåndboken på Sabb G serie.
Håndboken hjalp lite, siden disse motorene har en mengde små detaljforskjeller opp gjennom produksjonstiden, og prosedyren for oljetømming viste seg å henvise til en rekke slanger og ventiler som ikke finnes på min motor. Det var allikevel et hyggelig stykke lesning, som jeg kan anbefale for alle med mekanisk interesse, uansett om man skrur på disse motorene eller ikke. Her finner man instruksjoner for hvordan man klipper til et nytt oljefilter av "et stykke kraftpapir eller konstruksjonskartong", samt formaninger om å "kun benytte ren brennolje (autodiesel) fra en anerkjent forhandler". I denne tidsalder da finmekaniske komponenter byttes ut som dasspapir når det oppstår funksjonsfeil, hvordan kan man unngå å elske en håndbok som oppfordrer brukeren til å rense dysespissen i diesel med jevne mellomrom, og som antyder at en fyrstikk er det beste verktøyet for å fjerne avleiringer fra dysenålen? For ikke å snakke om kapittelet som forklarer at ved justering av inngrepet til tannhjulene i registeret (0.05 - 0.10 mm), kan de spesifiserte presisjonsinstrumenter erstattes med "litt følelse"!
Da jeg endelig fikk lagt boka fra meg, hadde jeg kommet halvveis gjennom kaffekanna og motoren i Jonas var grundig gjennomvarm, slik det stod skrevet. Motoroljen hadde tydelig fått seg en smell av vinterbruken min, så den var tynn som vann og kom ut uten å klage. I clutchuset var det en annen historie. Der var det knapt flytende olje å se, mens alle deler var dekket i et tykt lag av grå guffe. Håndboka foreslår å vaske med diesel i slike tilfeller, men med min moderne viten om hva svovelinnholdet i diesel gjør med motorolje, valgte jeg å bruke 5-56 i stedet. Det er litt dyrt, men jeg skal forhåpentligvis ikke gjøre dette så ofte. Jobben tok en stund, og det gikk stygt ut over en gammel oppvaskbørste, men til slutt var resultatet såpass at jeg kunne rense alle pakningsflater, fylle opp med DynoCat HDX og skru det hele pent sammmen.
Den gamle Sabben er ganske hard mot oljen sin. Den er bare utstyrt med et sentrifugalfilter og rommer to liter, så oljen skal byttes hver femtiende driftstime ("altså etter 125 liters brennoljeforbruk"). Jeg kan nok strekke dette litt ved å bruke moderne olje med spesielle tilsetninger som gjør den slitesterk og motstandsdyktig mot dieselforurensning, men oljeskift kommer fortsatt til å være en betydelig utgift. Jeg har fundert litt i det siste over hvordan det hadde vært å montere et sirkulasjons / filtreringssystem av samme sort som de bruker i store båter, der motoren rommer mange kubikkmeter olje, og denne skal vare i årevis. Anlegget behøver ikke å være voldsomt komplisert, og består i bunn og grunn av en elektrisk oljepumpe og ett eller flere filtre i en ekstern holder, men det kan være en utfordring å sørge for at det ikke påvirker motorens oljenivå under drift. Dette får betenkes grundig, men med tanke på prisen på en liter kvalitetsolje skal det mye til at det ikke betaler seg i løpet av den første sesongen.
Himmelen er blå, solen står på og isen har stort sett gitt seg. Jeg våknet i dag tidlig til lyden av det store isflaket som sakte tok veien nordover i sundet, mens Oscilia børt seg gjennom sammen med Nemi og bøya, og nå er det åpent vann rundt båten. Yr antydet at jeg kan se fram til et antall isfrie dager, mens kalenderen sier at det er litt tidlig å håpe at våren har kommet for å bli. Jeg får nyte det mens jeg kan. Nå som Jonas har fått oljen sin, kan jeg med ren samvittighet presse ham tilbake i full tjeneste. Det begynner i dag med tur til byen for middag hos svigerfar, og retur ut hit med Lisette for programfestet helgekos. Velkommen, livets lyse side!
Tuesday, February 1, 2011
Tilbake på nett
Jeg tilbragte helgen i land, slik at jeg kunne hjelpe Lisette med bedriftslæreoppgaven sin. Hun hadde med seg posten, og der hadde det allerede kommet et nytt modem fra Ice. Med det på plass er jeg nå tilbake på nett, og forbindelsen er nå helt stabil. Takk for kundeservice som funker!
Jeg gjorde et par nyttige erfaringer da jeg kjørte gjennom isen til Moss på Fredag. Jeg kjørte som vanlig så nær land jeg turte ut av Kjørbukta, siden isen er så mye tynnere der. Da jeg kom ut til det svake partiet ved neset i syd, slo jeg meg så rett ut i råken etter de store båtene. Der viste det seg at strømmen hadde tatt med seg snøen de dumper i havet fra Alfabrygga i Moss, slik at det hadde frosset igjen til dobbel tykkelse og hardhet. Det var umulig å bryte, så jeg slo et eget spor, 50m meter lenger vest.
Da jeg skulle ut fra Moss på Mandag, ventet jeg til emil hadde kjørt opp råken til Kambo, og bakket ut av kanalen akkurat da han kom inn. Råken var da full av et løst ispakk, som flekkvis så ut som det var en halv meter dypt. Oscilia skjøv isen foran seg i råken, og det ble stadig tyngre jo lenger ut jeg kom. Til slutt kjørte jeg maskinen på 1400rpm med full vridning, men slet fortsatt med å holde over to knop. Overraskende nok ser det altså ut til at å kjøre i lett pakkis krever mer maskinkraft enn å bryte 10cm nyis.
Det var vanskelig å styre ut av råken. Siden ispresset på baugen var mye kraftigere enn rorvirkningen ble jeg bare presset tilbake til senter da jeg prøvde å styre ut. Jeg løste det til slutt ved å bakke så langt jeg klarte, slik at jeg hadde fire-fem båtlengder med åpent vann forut, for så å gi full gass og styre ut til siden når jeg hadde 5 knops sig i båten. Da gikk det akkurat såvidt, og etter at jeg kom ut av pakket i råken og inn i nyisen, gikk farten opp til jeg holdt 5.5 knop, hele veien inn til bøya.
Vel fremme kunne jeg konstatere at selv om det har begynt å tine for alvor, er det ikke tegn til mer vann i hverken Nemi eller Jonas. Siden det er meldt mildvær i dagene som kommer, og det derfor er sannsynlig at råken min kommer til å holde seg åpen, bestemte jeg i dag tidlig at det var på tide å få start på Jonas. Snø og regn hadde laget en massiv iskake i bunnen på båten, og den nådde såvidt langt nok opp til at den hadde fått tak i svinghjulet. Dermed fikk jeg ta i bruk en propanbrenner til å varme svinghjulet mens jeg bikket med et brekkjern i startkransen.
Etter en halvtimes tid løsnet faenskapet, og etter det var det bare å tappe av pungen på tanken, lufte fram diesel og sveive i gang. Han startet overraskende enkelt, med tanke på at temperaturen såvidt var over frysepunktet. Jeg lot ham gå med propellen i revers i en times tid, både for å forsikre meg om at han ikke stopper igjen med det første, og med tanke på å la motorvarmen smelte iskaka i bunnen så jeg kunne få pumpet ut vannet, men det gikk så tregt at jeg får ta været til hjelp.
Jeg gjorde et par nyttige erfaringer da jeg kjørte gjennom isen til Moss på Fredag. Jeg kjørte som vanlig så nær land jeg turte ut av Kjørbukta, siden isen er så mye tynnere der. Da jeg kom ut til det svake partiet ved neset i syd, slo jeg meg så rett ut i råken etter de store båtene. Der viste det seg at strømmen hadde tatt med seg snøen de dumper i havet fra Alfabrygga i Moss, slik at det hadde frosset igjen til dobbel tykkelse og hardhet. Det var umulig å bryte, så jeg slo et eget spor, 50m meter lenger vest.
Da jeg skulle ut fra Moss på Mandag, ventet jeg til emil hadde kjørt opp råken til Kambo, og bakket ut av kanalen akkurat da han kom inn. Råken var da full av et løst ispakk, som flekkvis så ut som det var en halv meter dypt. Oscilia skjøv isen foran seg i råken, og det ble stadig tyngre jo lenger ut jeg kom. Til slutt kjørte jeg maskinen på 1400rpm med full vridning, men slet fortsatt med å holde over to knop. Overraskende nok ser det altså ut til at å kjøre i lett pakkis krever mer maskinkraft enn å bryte 10cm nyis.
Det var vanskelig å styre ut av råken. Siden ispresset på baugen var mye kraftigere enn rorvirkningen ble jeg bare presset tilbake til senter da jeg prøvde å styre ut. Jeg løste det til slutt ved å bakke så langt jeg klarte, slik at jeg hadde fire-fem båtlengder med åpent vann forut, for så å gi full gass og styre ut til siden når jeg hadde 5 knops sig i båten. Da gikk det akkurat såvidt, og etter at jeg kom ut av pakket i råken og inn i nyisen, gikk farten opp til jeg holdt 5.5 knop, hele veien inn til bøya.
Vel fremme kunne jeg konstatere at selv om det har begynt å tine for alvor, er det ikke tegn til mer vann i hverken Nemi eller Jonas. Siden det er meldt mildvær i dagene som kommer, og det derfor er sannsynlig at råken min kommer til å holde seg åpen, bestemte jeg i dag tidlig at det var på tide å få start på Jonas. Snø og regn hadde laget en massiv iskake i bunnen på båten, og den nådde såvidt langt nok opp til at den hadde fått tak i svinghjulet. Dermed fikk jeg ta i bruk en propanbrenner til å varme svinghjulet mens jeg bikket med et brekkjern i startkransen.
Etter en halvtimes tid løsnet faenskapet, og etter det var det bare å tappe av pungen på tanken, lufte fram diesel og sveive i gang. Han startet overraskende enkelt, med tanke på at temperaturen såvidt var over frysepunktet. Jeg lot ham gå med propellen i revers i en times tid, både for å forsikre meg om at han ikke stopper igjen med det første, og med tanke på å la motorvarmen smelte iskaka i bunnen så jeg kunne få pumpet ut vannet, men det gikk så tregt at jeg får ta været til hjelp.
Subscribe to:
Posts (Atom)