Ut i det fri

Lørdagens avreise var satt til klokken ett, og ettersom tidspunktet skred nærmere, begynte avbudene å strømme inn. Noen var ærlige nok til å innrømme at de rett og slett var for pinglete til å bli med på båttur om vinteren (Takk, Goffe!), mens andre konstruerte kompliserte unnskyldninger. Det hjelper lite når man allerede har gitt høylydt uttrykk for sin desperate panikk til resten av gjengen. Dere vet selv hvem det gjelder. Skam!

Da klokken hadde blitt noe over to var vi fem personer og to hunder ombord, og bestemte at det fikk være greit. Vi hadde handlet inn mat og andre nødvendigheter der vi lå ved Rema i kanalen i Moss, så det var bare å kaste loss og sette kursen nordover. Jeg hadde sett for meg at festen kom til å finne sted akter mens jeg satt i ensom majestet ved førerplassen, men slik ble det ikke. Samtlige presset seg inn i styrhuset, med hunder og alt. Endre og Andreas var svært engasjerte i driften av båten, og bombarderte meg med spørsmål hele veien.

Det var 1 cm is i Moss havn nord, som vokste på seg til et par tommer lenger nord i sundet. Oscilia knaste seg gjennom i full marsjfart, og med god sikt og lite trafikk var det bare å lene seg tilbake og nyte omgivelsene med pusen på fanget. Livet var herlig ukomplisert helt til vi kom ut i separasjonssystemet midtfjords. Like etter at vi hadde passert separasjonslinjen, skimtet jeg Color Festival gjennom disen oppe i drøbaksundet. Jeg antok pessimistisk at hun gjør nærmere 30 knuter, og gjorde en kjapp beregning. Det skulle gå akkurat. Det gjorde det også, men vi var bare noen kabler ute av sydgående led da hun dundret forbi der akter. Fy svarte de båtene går fort!

Da vi nærmet oss Ramvikholmen så jeg to cabincruisere som fosset opp i sundet, og da vi kom fram viste det seg ganske riktig at de hadde rigget seg til i Tømmerhavna, der vi hadde tenkt å være. Det egner seg simpelt hen ikke å dele den sortens fest vi hadde i tankene med naboer, så jeg svelget en sur kommentar om hvordan dette hadde gått hvis vi kom av gårde i tide, og kjørte rundt til brygga ved fyret. Der var det også opptatt, men han som lå der kunne melde at havna på Mølen var blokkert av is. Perfekt!

Vi satte kursen sydover, og etter tjue minutter kunne vi konstatere at ikke bare var det folketomt, men brygga i nord, som er den eneste med nok dyp til at Oscilia kan stikke inn baugen, var fri for is. Vi gjorde et mislykket forsøk på å gå longside. Etter forsiktig å ha satt oss fast og nesten like forsiktig rugget oss av igjen, bakket jeg ut og improviserte en ankrerrig av det ene hovedankeret, kaffedreggen og 50m 16mm PP. Med det akter kom vi endelig på plass.

Jeg kastet meg over dagens siste programfestede gjøremål, nemlig å få start på dieselaggregatet. Da jeg hadde fylt olje, montert batteri, luftet diesel og endelig kunne revne idyllen med et trykk på knappen, hadde det blitt mørkt og jeg var ganske sliten. Derfor ble jeg sittende med en kaffekopp og betraktet de andre som forsøkte å sette opp lavvoen på stranda i skinnet fra søkelyset. De slet med å få de fislete teltpluggene til å ta feste i telen, og ga opp etter en times tid.

Med det startet festen for alvor, og jeg må virkelig berømme de som møtte opp. Vi lagde skikkelig liv, til bare fem å være. Jeg hadde kommet sent i gang, så jeg kjørte hardt på med beggen hendene. Da klokken ble midnatt hadde vi for alvor begynt å lage en åpning i barskapet, da jeg oppdaget at jeg hadde kjørt litt for hardt. Jeg pleier å pådra meg kommentarer når jeg forlater festen tidlig på den måten, men merkelig nok var det ingen som klaget. Jeg registrerte vagt at festen pågikk for fullt der jeg lå i halvørska, før jeg plutselig våknet neste dag sammen med Lisette og Therese.

Vi ble liggende og kose oss en stund før vi mannet oss opp til å møte dagen. Etter en solid frokost og et par kanner kaffe var vi alle litt sterkere i formen, og vi fatt på en omfattende opprydning. Mengder med festrøre fant veien ut av salongen, og smått om senn fikk vi også slettet de mest åpenbare sporene etter gårsdagens aktivitet på stranden. Det er greit at det er off-season, men Mølen er jo tross alt et naturreservat. Til slutt ble vi sittende og stirre mens jeg gruet meg for å hale opp ankeret.

Da vi endelig tok fatt på oppgaven, slo det meg igjen hvor grusomt tungt der er. Lisette tok oss forsiktig ut av havn mens jeg organiserte alle mann på lina, og med en feit porsjon godt, gammeldags blodslit fikk vi endelig faenskapen opp av vannet. Jeg sliter alvorlig med å forstå hvordan jeg klarte å gjøre det der alene, den gangen på Bile. Én sak er i alle fall sikker: Jeg må få reparert ankervinsjen før jeg blir nødt å prøve på dette igjen!

Etter at vi vel kom av gårde, gikk resten av turen uten en hake. Det var god sikt og nesten helt isfritt til vi kom forbi Rosneset. Der viste det seg at snøen som vegvesenet dumper i havna hadde frosset til en mektig hard skorpe som var tung å bryte. Heldigvis fantes det veier rundt faenskapen, og vi måtte bare bakke for å ta fart en gang før vi var vel på plass i kanalen ved Peppes.

Nå er det vanlig uke igjen, og jeg ligger fortsatt ved Peppes, litt utålmodig etter å komme meg av gårde før Moss Havns representanter dukker opp og minner meg på at jeg er uønsket. Jeg har planlagt å legge båten på Øra denne uka, slik at jeg kan få satt av litt tid til aggregatet til Art. I så fall har jeg over en times gange å spare på å gå under kanalbroa, men da trenger jeg hjelp til å legge ned masta. Jeg gjorde det for første gang sammen med Lisette på Lørdag, og det er definitivt ikke noen enmannsjobb! Det hadde heller ikke vært helt feil å ta med en matros nedover, siden jeg ikke vet hvordan forholdene er.

Solen er på vei opp, så det er vel på tide å organisere mannskap og innkjøp før avreise.

P.S: Lisette har tatt en mengde bilder fra turen, og jeg skal prøve å overtale henne til å legge ut noen av dem snarest.