Chris og jeg ble sittende oppe til langt utpå morgenen i går, og var ikke i gang igjen før midt på dagen. Mildværet og nedbøren hadde gjort isen såpass morken at jeg bestemte meg for å gjøre et nytt forsøk på å nå råken. Vi kom lett i gang uten alt for mye turtall, men ettersom jeg kom lenger ut i bukta, ble isen jevnt hardere. Til slutt var det ikke mulig å knekke mer enn en båtlengde av gangen, selv med syv knops fart opp på flaket, så jeg bestemte meg får å prøve igjen en annen dag. Til min overraskelse klarte jeg å snu båten rundt i råken uten å utsette badeplatformen for grov vold, og etter at jeg hadde kjørt inn et stykke ble isen myk som smør, slik at det var enkelt å bare kjøre på plass ved siden av Nemi.
Chris hadde allerede utsatt en avtale på grunn av vanskelighetene, og det var på tide å nå land, på den ene eller den andre måten. Jeg dro på meg drakta og tok med meg brekkjernet ned på isen. Etter å ha slått noen huller rundt omkring, bestemte jeg at det ikke var trygt å gå de siste femti meterne inn til stranden. Siden isen var så medgjørlig inne ved land, klatret jeg like godt ombord igjen og startet opp. Så kjørte jeg inn til stranden, så det bare var et par meter is mellom baugen å land. På den måten kom Chris seg av gårde, akkurat da Magnus dukket opp til avtalt kveldskos. Han hadde gått helt fra byen, og sank utmattet og tilfreds ned i stolen ved siden av parafinvarmeren. Igjen fløt kvelden av gårde med kaffe, løsprat og hygge, til det plutselig var langt på natt og Magnus fikk ta fatt på den lange vandringen hjemover.
Jeg ble liggende og lytte til isens bevegelser mot båten, og våknet etter en urolig natt i dag tidlig. Solen sto på fra en klar blå himmel, og isen hadde gitt seg ennå litt til. Jeg startet dagen med å fylle tanken på dieselaggregatet, før jeg kjapt kunne konstatere at det satt dønn fast og ikke kunne rikkes med hverken startsnor eller startmotor. Faenskapen var jo allerede ødelagt, så jeg tok det ikke så tungt, men fylte i stedet tanken på det lille bensinaggregatet, før jeg kunne konstatere at startsnoren var borte vekk. Jeg kunne ikke begripe hvordan det hadde gått til, men klarte ikke helt å bry meg, for jeg hadde plutselig et påtrengede problem: Ingen utsikter til morgenkaffe!
Situasjonen hadde med ett slag blitt uholdbar. Jeg behøver hverken store mengder lys eller varme for å være passe lykkelig, men uten morgenkaffen går livet mitt i stå. Smådesperat startet jeg motoren, rygget ut i råken fra i går, og ga gass inn i isen. Siden isen hadde vist seg å være så mye hardere utover i bukta, kjørte jeg så nær land jeg turte sydover, i håp om at isen skulle være svakere ute ved neset i syd. Det gikk som en drøm, og med 1500 rpm holdt hun 4-4.5 knop nesten hele veien til neset. Der var det ganske riktig isfritt, men ikke lenger ut over grunna enn at jeg bestemte meg for å prøve meg på et mørkt felt østover mot råken. Det var knallhardt, og jeg fikk jobbe i en halvtime med de siste par-tre båtlengdene ut i fritt vann.
Siden jeg nå har blitt mer komfortabel med det vanvittige vibrasjonsnivået, gjorde jeg et nytt forsøk på en toppfartsnotering, denne gangen med full vridning og 1700 rpm (såvidt opp i gulsonen på turtelleren). Hun skuffet av gårde i 8.5 knop, og viste i den farten at hun ikke har noen problemer med å gå på nesa hvis hun bare får et skikkelig dytt i rumpa. Strålende fornøyd, siden jeg har bekymret meg mye over tendensen hun har vist til å grave ned baugen rundt 6-7 knop, gikk jeg ned til fornuftig marsjfart og putret inn til Moss. Der fikk jeg hjelp til å fortøye av en hyggelig gammel mann, som kjente både båten og Bjarne som bygget henne. Nå er jeg lykkelig plugget i landstrømuttaket, med siste skvett igjen på kaffekanna og utsikter til middag hos svigermor og kveldsbesøk fra kona.
Jeg lar meg stadig forundre over hvor plutselig livets lyse øyeblikk kan vise seg.
No comments:
Post a Comment