Til Horten

På Fredag fikk jeg endelig et nytt aggregat av Smart Club. Med det burde jeg kunne klare meg ute på bøya en stund til. Etter å ha nytt tilsneket landstrøm med Lisette på besøk i helgen, dro hun og jeg ut for å se til Fjordbåten i dag. Det hadde vært tykk tåke hele dagen, men det var meldt sterk vind utover dagen, så vi kunne ikke vente på at det skulle lette. Vi fylte 25-liters kanna med vann en siste gang, tømte søpla og kastet loss. Sundet var dekket av 2cm nyis, og Oscilia trengte bare et par hundre omdreininger ekstra for å holde marsjfart gjennom flaket.

Etter at vi passerte Rosneset mistet vi land helt av syne, og kjørte videre kun på radar. Heldigvis var sikten såpass at vi så isen foran baugen, og det viste seg at det var mye enklere å holde en stø kurs ved å se på den, enn med radaren alene (Oscilia mangler styrekompass). Jeg tenkte febrilsk på Nemi mens jeg stirret inn i den grå grauten. En uke er lenge å være borte fra en gammel trebåt, og nå hadde ting tint skikkelig. Bare det ikke var for sent... Med ett dukket den vante blippen opp på radaren, akkurat der den skulle være. Lettelsen var enorm! Jeg tok over styringen og satte kursen rett imot bøya. Det hadde lettet litt igjen, og vi både Nemi og Jonas dukket fram i tåka da vi var flere hundre meter unna. Jeg gjennomførte min vanlige isparkering: Kjør inntil, skru av, ferdig!

Mildvære hadde definitivt hatt sin effekt på vanninntrengningen i Nemi. Det sto ikke langt under dørken i maskinrommet, og pumpen gikk i en god halvtime før nivået var nede ved bunnstokkene. Jeg er usikker på hvor lenge det ville ha gått bra hvis jeg hadde fortsatt å utsette turen. Lisette var flittig i gang med snøskuffa hele tiden, og ikke lenge etter at pumpa i Nemi gikk tørr hadde vi gjort oss ferdige. Vi bakket ut i råken, la over roret og ga gass gjennom isen, på vei nordover for å runde Jeløya og så ta turen til Horten. Det gikk på radaren mesteparten av veien, men sikten var tilstrekkelig til at jeg la kursen på vestsiden av Gjøva og gjennom Bevøysundet, hvor vi så land uten problemer. Tåken var lettere ute i fjorden, og etter en stund så vi glimt av lys fra Horten, i en avstand av rundt 3 nm. Det var omtrent samtidig med at vi kjørte ut av sjøle fra Gullholmen.

Det hadde blåst opp omtrent som varslet, bare litt hurtigere, og det var allerede 9 m/s fra SSV. Etterhvert som vi ble eksponert for hele Skageraks tyngde fikk jeg for første gang se hvordan Oscilia takler litt sjø. Jeg har aldri hatt henne ute i noe som minner om styggvær i åpent farvann før, og var ganske spent på hvordan hun ville ta det. Man vet aldri hvordan mer eller mindre hjemmesnekrede modifikasjoner kan slå ut, og i Oscilias henseende har det jo vært utført betydelige inngrep i den originale konstruksjonen.

Nok en gang lot jeg meg overraske av hvor grov sjø som kastes opp når en frisk bris møter strømmen i ytre Oslofjord, men Oscilia viste fort at jeg ikke behøvde å bekymre meg. Hun gikk overraskende mykt imot været, takket være det spisse forskipet og den noe framtunge vektbalansen. Da vi la om kursen for å krysse trafikkseparasjonssystemet fikk vi sjøen nesten rett tvers, men hun rullet mindre enn jeg hadde ventet meg, og det kjentes aldri på noen måte utrygt. Hun har en tendens til å skli sidelengs ned fra bølgene, med et voldsomt rabalder fra kjølen, men det skal ordentilg grov sjø til før jeg bekymrer meg over denslags.

På tross av de fine manerene til Oscilia fikk jeg en skarp påminnelse om at jeg ikke holder en direkte sjøklar båt. Lisette hadde vært kjempeflink og ryddet alt løsøre inn i skap og ned i åpne kasser på gulvet. Bevegelsene ble allikevel etter hvert såpass at ting ble kastet fram og tilbake inne i skapene, og siden dørene ikke er utstyrt med ordentlige hasper, ble innholdet slynget ut. Med ett var ferden vår akkompagnert av lyden av hermetikkbokser, krydderglass og alt annet som haglet som en storm ned på dørken i byssa. Det er i slike stunder at det er godt å ha noen med seg. Lisette kastet seg over brannslukningsoppgavene, slik at jeg i ro og mak kunne konsentrere meg om å føre båten. Slik gikk ferden uavbrutt og relativt udramatisk hele veien inn bak moloen i Horten.

Her i Horten er det fullt av båter i opplag, men nesten tomt i gjestehavna. Jeg ligger på bøye med baugen inn, uten naboer og med en hel 16A kurs helt for meg selv. Med tanke på den høyst overkommelige prisen, er det nesten litt rart at jeg ikke har kommet hit på vinteren før. Jeg har nå tatt et vemodig farvel med Lisette, som tok fergen hjem til Moss, mens jeg blir her til neste helg. Da er det tur med venner til Ramvikholmen for å feire bursdagen til Lisette og Therese med fest hele natten.